Plateanmeldelse: Sivert Høyem – «The Rest Of» (album, 2026)
På «The Rest Of» slipper Sivert Høyem låter som av forskjellige årsaker ikke passet inn på soloplatene han har gitt ut så langt i karrieren. Han krydrer også utgivelsen med opptil flere liveinnspillinger av coverlåter han opp gjennom årene har spilt på diverse konserter og en live-versjon av sin egen klassiker, «Blown Away».
Når Høyem i presseskrivet forklarer skjebnen til låtene, er det mulig å forstå hvorfor ting ble som det ble, men med tanke på at alle de åtte første låtene på «The Rest Of» er så til de grader knallsterke, må jeg innrømme at jeg nesten blir litt tullerusk av å tenke på at det ikke har vært plass til noen av dem. Når det er sagt; det å komponere et album med tanke på form og innhold er ingen spøk. Noe som av og til resulterer i at en glimrende låt, med tungt hjerte, må puttes tilbake i skuffen av den enkel grunn at den ikke passer inn i prosjektet.
Men, nå som Høyem har åpnet skattkammeret, er der bare å la seg begeistre og ta bølgen. Om Høyem hadde gitt ut de åtte første låtene på «The Rest Of» som en egen utgivelse, hadde toppkarakteren vært rett rundt hjørnet. Så da begynner jeg med dem.
Første låt ut, «Beautiful Lie», snor seg av gårde i et lydlandskap der en blanding av perkusjon, Philichorda, piano, elgitar og bass trenger låta opp i et relativt mørkt hjørne, og der melodien bygges rundt Høyems mørke og følelsesladede stemme samt noen små musikalske dreininger underveis. At tankene går til både Leonard Cohen, Tom Waits og Nick Cave, er muligens bare meg. På «Deeper Blue» leker Høyem og gjengen seg i et stilig, dunkelt og rocka landskap der elektroniske virkemidler tas flittig i bruk. Noe som får meg til å tenke på Berlin, New Order og diskomusikk underveis. Låta var i utgangspunktet tiltenkt som singel på albumet «Endless Love» (2014), men sånn ble det altså ikke.
Den mektige og smektende «Orbit Roy V2», som ble spilt inn i 2012 i forbindelse med låta «Where Is My Moon», er fullstendig uimotståelig på alle mulige vis. Kombinasjonen av et knallsterkt refreng, steintøffe gitarer/ trommer og nennsom bruk av synth slår aldri feil. Tittelen henspiller på at Cato Salsa (gitar og produsent) mente at låta sender tankene til Roy Orbison. Første versjon av sangen, «Orbit Roy V1», så dagens lys allerede i 2010 da Høyem jobbet med det som skulle bli «Long Slow Distance» (2011), et ganske kompromissløst album med et mørkt og intenst lydbilde der det ikke var plass til en storslått låt som «Orbit Roy V1». Hvilken av de to versjonene som er best, får være opp til den enkelte lytter å avgjøre.
Coverversjonen av amerikanske Reigning Sounds «Funny Thing», treffer godt, med herlig koring, hammondorgel, deilig gitarplukking og lapsteel. Om du ikke har fått med deg musikken til Reigning Sound har du en jobb å gjøre. «Something Hot» er enkelt oppbygd (akustisk gitar, orgel, trommer, perkusjon) og vokser i styrke før den senker seg stille ned i horisonten. En låt med musikalsk grevling-grep der Høyems vokal virkelig kommer til sin rett. La oss kalle den litt HOT! Om man er glad i gitarer i alle bauger og kanter, vil garantert storslåtte «River Oxus» gi maksimalt utbytte. En melodisterk låt som Høyem skrev sammen med Rob McVey for det kortvarige musikkprosjektet Paradise. Denne versjonen ble spilt inn i forbindelse med Høyems siste soloalbum så langt, «Dancing Headlights» (2024). Og ja, den hadde utvilsomt passet fint inn på plata.
At vakre og stillfarne «Let Me Live Inside My Longing» ikke fikk plass på albumet «On An Island» (2024), er ikke så lett å forstå, all den tid jeg tenker at den hadde tilført albumet litt mer variasjon og melodisk kraft. Men det viktigste er tross alt at både albumet og «Let Me Live Inside My Longing» er musikalske høykvalitetsprodukter.
Som sagt, om alle de ovennevnte låtene hadde blitt sluppet som en egen utgivelse hadde undertegnede ikke vært redd for å slå på stortromma. Noe som i stor grad skyldes at låtene i stor grad er spilt inn av den samme, og svært kompetente og samspilte kvartetten med musikere Sivert Høyem har omgitt seg med de siste 15 årene: Christer Knutsen, Cato Salsa, Børge Fjordheim og Øystein Frantzvåg. Noe samspillet på neste låt ut, live-versjonen av «Blown Away» fra 2026, er med på å understreke.
Etter denne maktdemonstrasjonen, følger det fire coverlåter hentet fra liveinnspillinger, der særlig versjonene av Roxy Music’s «More Than This» og The Walker Brothers’ «The Sun Ain’t Gonna Shine Anymore» (med strykere), kommer spesielt godt ut av det. Men bevares, versjonen av Springsteens «Better Than The Rest» og «I’m On Fire» treffer også mer enn godt nok. Her må det nevnes at Madrugadas tolkning av «Downbown Train», som ikke hører hjemme på denne utgivelsen, er pur klasse, så det er ingen tvil om at Høyem setter The Boss meget høyt.
Deretter følger det fire uutgitte låter, som ikke holder den samme kvaliteten som platas åtte første spor, men som likevel passerer kvalitetskontrollen og vel så det. Spinnville og punkete, «Kool Katz», med spor av The Buzzcocks i sømmen, er både energisk, leken og ganske så stilig. «Inland Empire», med 120 Days’ Ådne Meisfjord på synthesizer og vocoderer, er både stakkato, gjentagende, psykedelisk og fuzzbelagt. Men at det låter sabla tøft, er det ingen tvil om. «Silvery Seas» og «I Wanna See My Baby» gjør ganske lite ut av seg før plata avsluttes med en fin versjon av Mark Knopflers «So Far Away» med fin klang i gitarene.
Med «The Rest Of» viser Sivert Høyem at låtene han måtte legge bort da han satte sammen sine åtte soloalbum og sine EP-er, i stor grad er minst like gode som mange av de heldige vinnerne. Noe som er med på å understreke Sivert Høyems posisjon som en av Norges aller beste låtskrivere utstyrt med en mektig og allsidig stemme som er med på å forme musikken hans på aller beste vis.
Foto: Andreas Hornoff (promo)
