Plateanmeldelse: Greg Freeman – «All Set The Bone» (album, 2026)

Min anmeldelse av Greg Freemans forrige album, «Burnover» (2025), ble avsluttet på følgende vis:

«Etter å ha levd med «Burnover» i noen uker, er det ingen tvil om at unge Freeman har levert et album som virkelig treffer de av oss som liker en fin miks av melodiøs, rufsete, hardtslående, sjarmerende og lett kaotisk musikk der slackerrock og alt-country møtes på så godt som perfekt vis. Bare stemmen til Freeman er verdt pengene alene. En skakk og følelsesladet stemme fylt med så mye innlevelse og tilstedeværelse at den treffer midt i sjela hver gang den fyller øregangene.»

Da fjorårets utgivelser skulle oppsummeres landet «Burnover» på pallen. Plata er så god at jeg fremdeles plukker den fram både titt og ofte. Og nå er altså Greg Freeman fra Vermont her med sitt tredje album, «All Set The Bone», som, tro det eller ei, er hakket hvassere enn forgjengeren. Det er nesten så man kan begynne å tro på julenissen igjen.

Sammenlignet med forgjengeren er «All Set The Bone» en smule bedre produsert, uten at noe av energien, råheten og kraften er dratt ut av ligningen. Musikken til Freeman høres fremdeles ut som en knallsterk miks av noe Neil Young, Fugazi, Big Star, Wilco, Pavement og The Dream Syndicate, kunne snekret sammen på en usedvanlig god dag. Og, ja da, Freemans skakke og følelsesladede stemme treffer fremdeles midt i sjela.

«All Set The Bone» består av 13 låter der undertegnede sliter med å finne noe å sette fingeren på. I min verden er dette nemlig så godt som perfekt musikk. For foruten å fylle låtene med rå energi og sterk tilstedeværelse, evner Freeman også å fylle musikken med utsøkte melodilinjer, dempede og vemodige sanger og tekster som berører. 

At musikken til Freeman oppleves som både vital, melodiøs og variert, skyldes i stor grad et lydbilde der det er plass til både energiske og framoverlente elgitarer, trommer og bass i vill galopp, både viltre og ganske så nedpå blåsere (trompet, saksofon trombone), fiolin, trekkspill, tangenter i mange former og farger, vokalharmonier og mye, mye mer. Sagt med andre ord: produsent John Congleton fortjener en solid klapp på skulderen.

Tekstmessig er også Freeman noe for seg selv, uten at jeg skal dvele alt for mye ved det, men det er ikke nødvendigvis solskinnshistorier som velter ut av munnen hans, snarere tvert i mot. Tekstene er, slik jeg opplever dem, i stor grad preget av alvor, vemod og usikkerheten som i stor grad preger den verden vi lever i. 

Fordi alle låtene på «All Set The Bone» holder et skyhøyt nivå, oppleves det nesten litt meningsløst å fremheve enkeltlåter. Men for å få noen flere knagger å henge musikken på, har jeg plukket ut noen låter som viser fram forskjellige sider ved Freemans mangfoldige musikalske univers.

Åpningslåta «Cahokia» setter umiddelbart fyr på plata ved hjelp av en vegg med fyrige elgitarer, et lekent piano, dundrende trommer, et deilig refreng, Freemans såre og vindskeive stemme. Den sylskarpe og urovekkende teksten starter på følgende vis: «Time to join the world you fucked up / Time to wake your girls and boys up / Silences that rise to heaven / Will define which hell we live in.»

«Withdrawn» er en ganske rolig låt der blåsere etter hvert fyller ut lysbildet der det også er plass til noen vrengte gitarer og slentrende tangenter. Intensiteten tar seg opp mot slutten av låta. Melodisterke «Indu» flyter av gårde på en bølge av gitarriff, blåsere og koringer. «Loser’s Price» er en av årets sterkeste rocklåter og sender tankene til både Neil Young, Dinosaur Jr. og MJ Lenderman. En låt der elgitarene og tangentene rett som det er flyr veggimellom. 

På tilbakelente og melodiøse «Decade» slippes tangentene og blåserne løs på eksemplarisk vis. Teksten er definitivt også verdt å få med seg: «Get in the backseat / We’ll be nowhere by sunrise / Whatever you’re scared to lose / I promise there was nothing coming anyway.»«Coast» er muligens albumets mest umiddelbare spor. En rolig og countryinspirert låt, der elgitarer og tangenter får mye plass i lydbildet

«Marooned» rusler av gårde med Freemans sørgmodige stemme i front. En nydelig og litt vemodig sang, der elgitarene av og til røsker skikkelig opp i lydbildet som ellers består av nennsom bruk av piano, trompet, koringer, fiolin, bass, trommer og keyboard. Sånn cirka midtveis kastes vi inn i et svært melodiøst parti, før Freeman og gjengen rykker tilbake til start. En bemerkelsesverdig sterk låt der tankene går til Wilco, og der Freeman blant annet ordlegger seg på følgende vis: «Do you feel your world will shatter at the slightest touch / Is it the child in you that’s scared to feel too much». 

I mine ører høres «All Set The Bone» ut som en fremtidig klassiker, selv om det selvfølgelig er altfor tidlig å snakke om den slags. Det viktigste nå er at musikkelskere oppdager Greg Freemans vidunderlige musikalske univers.

PS! En bekjent av meg som ofte går på konsert så Freeman live for kort tid siden, og mente at det var en av de beste konsertene han noen gang har sett. Og da blir spørsmålet: Hvem tar ansvar og får Freeman og gjengen til Norge?

Foto: Gabe Long (promo)