Plateanmeldelse: Jonas Lundquist – «Noll personlig utveckling» (album, 2026)
Det finnes neppe mange nordmenn som har hørt Jonas Lundquists musikk. Mannen har nemlig fått svært lite omtale av norsk musikkpresse. Det nærmeste han kommer oppmerksomhet her til lands, er at han var trommis i det superkule indierock-bandet Bad Cash Quartet, som også bestod av Hästpojkens superduo Martin Elisson og Adam Bolméus.
Foruten å lage vidunderlig popmusikk, er Lundquist så glad i å spille tennis at han, sammen med Theodor Jensen (Broder Daniel og The Plan), har laget sin egen tennisklubb, TK Örnen. En klubb som ble grunnlagt mot slutten av 2011, og der mange av medlemmer kommer fra diverse kulturmiljøer.
Lundquist er opprinnelig fra Gøteborg der han i løpet av årene 1998-2003 ga ut tre supre plater med Bad Cash Quartet som gjorde det svært bra og ble ganske så populære før de ble oppløst i 2004. I dag bor Lundquist i Stockholm, og har akkurat sluppet sitt åttende soloalbum, «Noll personlig utveckling». Og som alltid leverer han musikk fra den hylla dere vet.
Som soloartist har Lundquist sakte men sikkert bygd seg opp en trofast tilhengerskare som har skjønt hvilken musikalske stjerne han er. For meg er det fullstendig uforståelige at han ikke er en av Sveriges mest populære artister. Men, sånn er nå en gang verden.
At Lundquist har røttene sine i Göteborg skjønner man ganske raskt når man hører musikken hans. For akkurat som Håkan Hellström, Joel Alme, Hästpojken og Valter Nilsson, lager han musikk med et så sterkt Göteborg-preg at man befinner seg på Liseberg før man vet ordet av det.
Noe som igjen betyr at Lundquists musikk har mange musikalske fellesnevnere med de ovennevnte artistene. Når det er sagt, er det ingen tvil om at Lundquist gjennom årenes løp har klart å skape et helt eget og unikt musikalsk univers som står godt på egne ben.
Som hans foregående plater er «Noll personlig utveckling» et svært vellykket musikalsk prosjekt, der de hudløse og eksistensielle tekstene beveger seg rundt i en flod av lekre melodilinjer. Noe som jo må sies å være en genial musikalsk formel. Spør du meg kan Lundquist med letthet beskrives som en svensk hitmaskin som gjennom flere år har pøst ut den ene melodiøse godbiten etter den andre. Noe «En natt per år» (med Sara Klang), «Kolmården», «Glaciär», «Dog för nogra år sen» og «Titta bort» fra «Noll personlig utveckling» er fem fremragende eksempler på. Vi snakker «pure pop for now people».
Platas to mest saktegående låter, «Inte en av dom» og «Tro på mig», er så inderlige og hjerteskjærende at man kan bli rørt av langt, langt mindre. Noe som i og for seg gjelder flere av tekstene på plata der Lundquist titt og ofte synger om eksistensielle og menneskelige utfordringer med både varme og innlevelse.
Med god hjelp av produsent David Axelson Wikberg, har Lundquist lykkes med å lage et effektivt og varmt lydbilde som fylles opp av diverse gitarer, trommer, bass, synth, orgel, Wurlitzer, trumpet, flygelhorn, alto-siter og deilige vokalharmonier. Et lydbilde som tilfører låtene både melodisk kraft og energi.
Med «Noll personlig utveckling» har Jonas Lundquist laget et så godt som perfekt indiepop-album som burde spilles på alle radiostasjonene i Sverige samtidig i flere måneder fremover. Det hadde han fortjent, den godeste Jonas. Hjemme hos meg har alle platene hans gått på repeat de siste ukene. Noe som innebærer at en fin blanding av låtene på «Noll personlig utveckling» og Lundquist-klassikere som «En liten pojka», «Förvirrad varg», «En dikt, en bok, et band», «Den okända floden», «Dubbla fantasier», «Ring av eld», «Badbyxor», «Vinnarliv», «Leva farligt» og «Tårarna», for en stakket stund har forvandlet livet mitt til en fest og et fyrverkeri. Halleluja!
Foto: luger.se (promo)
