Plateanmeldelse: Josh Rouse – «Museums and Women» (album, 2026)
Med album som «1972» og «Nashville», som dukket opp i henholdsvis 2003 og 2005, fikk musikk-kritikere verden rundt for alvor opp ørene for amerikanske Josh Rouse. At begge platene fikk mye skryt, er både forståelig og fullt fortjent.
Siden den gang har Rouse, som etter hvert flyttet til Spania, gitt ut opptil flere gode album som for eksempel «Country Mouse, City House» (2007), «The Embers Of Time» (2015) og «Going Places» (2022). Om ikke har noe forhold til Josh Rouse musikalske univers vil jeg på det sterkeste anbefale deg å høre «Flight Attendant», «1972», «It’s The Night Time», «Winter in the Hamptons», «Hollywood Bass Player», «Some Days In Golden All Night» og «City Dog», for å nevne noen av Rouse sine stjernelåter.
Jeg vet knapt om noen andre artister som makter å lage så til de grader tilbakelent, sofistikert, romantisk og melodiøs musikk som Rouse. Myke og varme låter som bare rusler rundt i blomsterenga med hatten på snei og et glass hvitvin i hånda.
«Museums and Women» ble spilt inn i Nashville med god hjelp av Brad Jones, som foruten å spille opptil flere instrumenter også har produsert og skrevet låter sammen med Rouse. Resultatet har blitt et utgivelse som utvilsomt er et av Rouse beste noensinne. Et særdeles melodisterkt og tiltalende album bestående av10 låter som sloss om oppmerksomheten. Litt sånn vestkystpop møter Burt Bacharach møter Boz Scaggs, spør de meg.
Som de fleste av platene til Rouse er «Museum and Women» fylt med sanger med begge beina planta i popen og rockens tegn, krydret med både elementer av bossa nova, country og jazz. En plate fylt med smektende låter utført med både stil og store mengder sjarm puttet inn i et forseggjort og svært innbydende lydbilde der det fylles på med gitarer (nylon, 12-strenger, baryton, ukulele, you name i), myke tangenter (piano, Mellotron, Rhodes, vibrafon, orgel, keyboard, harmonium), blokkfløyte, strykere, bratsj, cello, bass, perkusjon og trommer.
Fra begynnelse («Spring») til slutt («Red Apple Road» finnes det knapt noe å sette fingeren på. Så det er egentlig bare slenge seg i hengekøya og nyte musikken. Men med kniven på strupen og blod piplende nedover Fred Perry-piquen min, hadde jeg muligens valgt «Spring», «January Sky», «Wanderlust» og «Sunday In The Country», fire låter som representere Josh Rouse sitt musikalske univers på aller beste vis.
«Museums and Women» er et album der siesta og fiesta veves sammen på finurlig og behagelig vis. Et album som bekrefter at Josh Rouse nok en gang har henter fram det beste fra sin musikalske verktøykasse.
Foto: New West Records (promo)
