Årets beste låter? Jada, det er klin umulig, selvfølgelig er det det. Men, det skal vi ha, vi prøver i i det minste. Musikkåret 2025 har vært så vellykket at Popklikk-redaksjonen utvilsomt kunne laget en liste bestående av flerfoldige tusen låter (så, så, noe må dere roe dere ned litt, her).
Løsningen er enkelt. Hver av Popklikks skribenter fikk i oppgave å plukke ut og skive noen få setninger om et sted mellom fem og femten låter de mener er (blant) årets beste. Hvorvidt man ville rangere var opp til den enkelte. Resultatet er fire lister (enkelte dukket aldri opp – fy!) bestående av til sammen 44 låter (noen låter dukker opp flere ganger). Dere kan selv finne ut hvilke låter som var mest populære. Spilleliste ligger nederst i saken.
Jon Erik Eriksen:
Grunnen til at Jon Erik har plukket ut fjorten låter, er litt uklart, men redaksjonen regner med at det skyldes hans fascinasjon for den legendariske fotballspilleren Johan Cruyff.
Bruce Springsteen: «Something In The Well»
Blant mye gull fra boksen «The Lost Albums» er det smått ufattelig at Bruce har sittet på denne mørke skatten av en låt i så lang tid. Fullkommen i både tekst og musikk. Rett og slett en av Springsteens beste låter fra et av hans beste uutgitte album («Streets of Philadelphia Sessions»).
The Other End: «Peeking Over the Top»
Jeg skynder meg å skru opp lyden med en gang denne kommer på. Alltid. Denne låten er beviset på at det enkle og kontante ofte er det beste. Til å bli i veldig godt humør av!
«Genom natten: «Aska på kyrkogården»
Svensk gråtepop på sitt aller beste. Fylt til randen av melankoli og lengsel. Vokalen til Alessandra Günthardt er troverdig så det holder.
Matt Berninger: «Bonnet Of Pins»
Uventet med gitarsolo fra denne kanten! Her fikk Matt Berninger inn en fulltreffer hos meg.
King Hüsky»: «Wish I Had A Dog»
Svær indie-hit fra Vidar Landas soloprosjekt King Hüsky. Uvanlig drivende slacker/college-rock.
Wednesday: «Elderberry Wine»
Denne svært melodiøse låten skiller seg ut på en positiv måte på en ganske bråkete utgivelse fra Karly Hartzman & co.
Vidar Vang, Bandet»: «Gratangsfjorden om kvelden»
Her treffer Vidar og co så det river i hjertet, for å bruke et forslitt uttrykk. Det blir høy frysning-på-ryggen-faktor fra første bølgekvulp til siste skrik fra tjelden i fjæra.
Sara Fjeldvær: «Sorrow»
«Sorrow» er en perfekt poplåt som løftes på tremolovinger. Et fortjent løft for en sterk låtskriver og hardtarbeidende artist fra Trøndelag.
Sharon Van Etten & The Attachement Theory: «Idiot Box»
Dette er låten som har inspirert mange artister i 2025. Van Etten med The AttachmentTheory er rockenroll på den gamle gode måten.
Thea & The Wild: «Rebel River»
Kanskje årets mest spilte låt på P3 Musikk. Fullt fortjent. Thea & The Wild har aldri hørtes så komplett ut før.
Amazing Space: «Surrounded by the Absence»
Kanonlåt fra supergruppe fra Bergen. Utrolig fint produsert. Perfeksjon fra A til Å.
Watchouse: «All Around You»
Årets fineste folkrock-låt kommer fra denne amerikanske duoen bestående av ekteparet Andrew Marlin og Emily Frantz.
The Waterboys: «I Don’t Know How I Made It»
At The Waterboys skulle lage et så utrolig lekent og flott album var en av årets store overraskelser. Beste låten fra skiva, i god gammel Waterboys-ånd.
Brad Paisley, Dawes: «Raining Inside»
Årets beste køntri-rocker. Samarbeidet mellom Paisley og bandet Dawes resulterte i denne lille perlen av en låt. Nydelig gitarsolo på tampen.
Morten Solli
Morten fant ut at han ville skrive litt mer enn oss andre, og det kan vi like. Definitivt lista med flest pop/soul-låter.
Rosalía : «Berghain»
Det totalt eksepsjonelle albumet «Lux» bugner over av bra låter, intelligens og innovasjon på en måte vi knapt har sett maken til før innen «popmusikk». Kanskje det skyldes, foruten et makeløst talent, Rosalías ståsted i klassisk musikk og flamenco, i stedet for at beina står plantet i klassisk rock/R&B/hiphop. «Berghain» (navnet på en legendarisk tekno-klubb i Berlin) er et makeløst stykke musikk som eksemplifiserer dette, der åpningen, sunget av et massivt kor på tysk, minner om en Wagner- eller Verdi-opera, før vi via Björks geniale gjesteopptreden der hun fastslår at kun guddommelig inngripen kan redde verden, ender opp med det repeterte «I´ll fuck you till you love me», et Mike Tyson-sitat, levert av eksperimentalist Yves Tumor (Sean Lee Bowie). Et mesterverk, rett og slett.
Robert Forster: «Breakfast on the Train»
Forsters «Strawberries» er gjennomført glitrende. Og den tidligere go-betweener er kanskje aller best her, i denne Edinburgh-lokaliserte novellen om romantiske hendelser når gamle kjente treffes på en pub og tar inn på et hotell (med en overbærende resepsjonist når naborommet klager). Elegant, komisk, fengslende og deilig spilt av Forsters nye, svenske band.
Valerie June: «Endless Tree»
Er «Owls, Omens, and Oracles» årets mest oversette album? June har levert en rekke strålende album i grenselandet mellom pop, folk, soul og psykedelia, og dette er kanskje det ypperste. Og hva trenger vi mer nå enn ordentlige fine sanger om håp og kjærlighet? «Endless Tree» er en fest, en opplagt hit i min verden med sin finfint kalibrerte soul-pop med Valeries skingrende stemme i front.
Mavis Staples: «Beautiful Strangers»
På et totalt strålende album med fabelaktige tolkninger og et kremband i ryggen, står denne ut, synes jeg. Mavis gjør Kevin Morbys låt til sin egen – det ligger i frasering, timing, det elegante kompet og selvsagt mer enn noe, 87 år gamle Staples’ livserfarne soulrøst, en av de aller siste gjenlevende fra den legendariske Stax-æraen på 1960-tallet.
Geese: «Cobra»
Ja, de er kritikeryndlinger, men ikke uten god grunn. New York-bandet har levert et av årets desidert mest spennende album, som fremstår som en slags 2025-fornyelse av Dr. Johns «Gris-Gris» (fra 1968) krydret med ellevill og lekevillig eventyrlyst. Det er smått kaotisk, men melodisk når de vil, som på denne perlen, andrelåta på albumet «Getting Killed»
Wednesday: «Pick Up That Knife»
Blant flere høydepunkter på utmerkede «Bleeds» velger jeg denne, der vokalist og låtskriver Karly Hartzmans særegne skrik får et av få utløp på det nye albumet. Men det er mye å plukke her – formelen der alt-country møter støy funker glitrende på hele det veldig jevne albumet, med noen smarte «pauser» innlagt, der steelgitarene får pust og rom.
Lily Allen: «Pussy Palace»
«West End Girl» er vel grundig fastslått som årets «breakup-album». Det er snerten og formuleringsevnen i tekstene, samt Allens tiltalende londonsk og et betagende popmelodisk talent, som skiller Allen fra så mange andre popdronninger. Denne sentrale låta er totalt uimotståelig for enhver som hevder å like popmusikk.
Pascal: «Storgatan på Hemse»
Årets svenske? I hvert fall for undertegnede. Avslutteren på det nye albumet er roligere enn mye annet, men totalt magisk i sitt lett pixieske refreng. Det svenske musikknettstedet omtaler Pascal som de fremste innen svensk «ångestrock» – det er ingen skivebom.
Cameron Winter: «Nausicaä»
Ja da, den kom egentlig helt i slutten av 2024, men det fikk jo ingen med seg. Winter soloalbum «Heavy Metal» er muligens enda sterkere kost enn det bandet hans, Geese, leverte bare ni måneder senere. Musikken er om mulig enda friere, men aldri mindre enn fengslende, som på denne gysaren med et helt fabelaktig kor.
Blood Orange: «Mind Loaded»
Jeg skal innrømme at Blood Oranges album blir i overkant endimensjonalt som helhet, og derfor helt inntas i mindre doser. Men den lett cut-up-eksperimentelle formelen, ikke helt ubeslektet med andre briter i popens «left of center», som Prefab Sprout, har innertiere også, som her.
Øyvind Ødegaard
Her er Øyvinds beste sanger fra 2025 – i alfabetisk rekkefølge, ikke rangert, men med utropstegn!
Forrest Hill: «Flow Like A River»
En 67 år gammel amerikaner ingen har hørt om, men som absolutt fortjener ditt øre. Her synger han nettopp om at du ikke bør la all «giften» du hører flyte inn i øret ditt – som en elv. Denne tåler du derimot å høre mange ganger. Mange!
Honungsvägen: «Louisiana»
Disse svenske sjarmtrollene stod for en av tidenes beste nordiske poplåter med «Istid» for seks år siden. I år er de tilbake med en ny flott langspiller, hvor «Louisiana» særlig utmerker seg med Christinas særpregete stemme og en utrolig delikat gitar. Vellyd!
King Hüsky: «Wish I Had A Dog»
Årets beste norske for meg. Vidar fra Kvelertak har Landa med dette prosjektet. Popmusikk med det rette kompet, gitarene og behagelig vokal som alltid går hjem i denne redaksjonen. Dersom tødlene i bandnavnet viser seg å være en homage til Bob og Grant er svaret vårt: Hürra!
Markus Krunegård: «God Jul – Hägersten A Cappella Version»
Den svenske kultur- og popveteranens uendelig vakre julesang – her i en ren korversjon. En slags duell mellom pikekor og mannskor. Og som vanlig er det jentene som går seirende ut. Dette er sakralt så det holder. God jul!
David Lowery: «I Wrote A Song Called Take The Skinhead Bowling»
Vår gamle helt fra Camper van Beethoven (og Cracker) ser tilbake til oppstarten for 40 år siden med denne underholdende trudelutten. Med et frekt Belle & Sebastian-komp viser David sin sedvanlige teft for den gode popsang. Respekt!
The Mayflies USA: «Calling The Bad Ones Home»
De få årene Teenage Fanclub ikke kommer med ny musikk må vi likevel kåre årets beste TFC-låt. Årets utmerkelse går til denne gjengen, som er omtrent jevngamle med Norman og gutta. At de krydrer sin popperle med handclaps gjør seieren soleklar. Applaus!
The Prize: «From The Night»
Ferske australske favoritter her. Et band med alle kroppsdeler solid plantet i 70-tallets beste powerpop, men likevel med en dragning mot 2000-tallets «røsk vors i balla»-rock. Tenk Gluecifer møter Hellacopters som unnfanger Death By Unga Bunga. Råwk!
Mike Rathke, Rod Wolfe: «Pyrite Cosmic Dreams»
Årets beste Americana-bidrag er en smyger som går rett hjem hos meg. Alt her er i harmoni, og det er særlig det spretne og delikate pianoet som vinner meg over til de pyrittiske, kosmiske drømmene. Tror dette er religiøst ment, og det gir i så fall mening. Halleluja!
Rosalia: «Berghain»
Rosalias album «Lux» er av de fleste utpekt som årets viktigste. På «Berghein» er det full guffe hvor «more is more» er regelen. En dundrende åpning hvor en slags «Carmina Burana» backet av et fulltallig London Symphony Orchestra avløses av en behagelig Bjørk og avsluttes av et Mike Tyson-rant som ikke egner seg på trykk. Uhørt! (i minst dobbelt forstand).
Ron Sexsmith: «When Will The Morning Come»
Her mistenker jeg gamle Ron for å tenke: Nå skal jeg sprute meg lage den mest skamløse, populistiske poplåten jeg noensinne har laget. Og det har han helt klart lykkes med. Hvis vi skulle trillet terningen? Sex!
Espen A. Amundsen
Espen sleit veldig med å plukke ut kun 15 låter. I løpet av de siste dagene har det vært minst 1001 låter innom listen hans, men her er (under sterk tvil) sluttresultatet (ikke rangert).
Ben Kweller: «Oh Dorian»
«Cover The Mirrors» er det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke. «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar) er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til.
Bruce Springsteen: «Something In The Well»
«Something In The Well» er fylt med så mye uhygge og uro, at følelsen av at noen iakttar meg fra skyggenes dal sniker seg inn hver gang jeg hører den. En låt der det skrinne og minimalistiske lydbildet, og den urovekkende teksten, utfyller hverandre på perfekt vis.
Kathleen Edwards: «Little Pink Door»
En sår sang om kjærlighetens pris. Ting går over, jada, men kjærligheten og drømmen som en gang var altomfattende slipper ikke nødvendigvis alltid helt taket selv om du både tror og håper at så er tilfelle.
Tristen: «Skin of Our Teeth»
Årets fineste og mest iørefallende poplåt fra en artist som fortjener store mengde oppmerksomhet. («What do you want? This is it!») Litt sånn Jenny Lewis møter Waxahatchee om det gir mening.
Craig Finn: «Crumbs»
Teksten på «Crumbs» er så rett på sak, hjerteskjærende, men også gjenkjennelig og fortrøstningsfull, at det knapt kan gjøres bedre. Meloditeften til Finn er som alltid på plass, og produksjonen til Adam Granduciel er både mektig og leken.
Jeff Tweedy: «Lou Reed Was My Babysitter»
En sang om at LP-platene du omgir deg med er venner som gir deg en følelse av trygghet og samhørighet. Litt som en barnevakt med evnen til å trøste og gi deg ny innsikt. En av årets absolutt feteste rock-låter! («Cause rock ‘n’ roll is dead, but the dead don’t die»).
Cory Hanson: «Lou Reed»
Cory Hanson skrev låta etter å ha lest Laura Andersons minneord om Lou Reed der hun blant annet skrev at «Lou was a prince and a fighter, Lou was a Tai Chi Master». En hudløs pianoballade der både strykere og en ensom saksofonen også får skinne.
The Divine Comedy: «Invisible Thread»
En aldeles praktfull tåreperse av en låt for de av oss sitter igjen med alt for mye plass å fylle (både mentalt og fysisk) etter at barna har forlatt redet. Følelsen av savn, stolthet og kjærlighet pakkes inn i en og samme låt av pop-geniet Neil Hannon.
Du & Du: «Güllfisk»
Güllfisk er Thomas Pettersens og Kjartan Kristiansens andre singel som duoen Du & Du. En skranglete, melodiøs og sjarmerende låt utstyrt med en stilig og underfundig tekst. En snerten sak som bolter seg fast i hjernen før du vet ordet av det.
Pulp: «A Sunset»
En livsbejaende og svært vakker låt om livet, kjærligheten og håpet. Jarvis Cocker synger som bare han kan. Arrangementet innledningsvis treffer rett i sjela, og deretter er det bare senke skuldrene å bli med på ferden.
Night Moves: «Trying To Steal A Smile»
En myk og melodiøs poplåt der 70-og 80-tallet møtes sånn cirka på halvveien. En låt som gir deg følelsen av å sitte i en bil med flagrende hår på vei til en eller annen solfylt strand på den amerikanske vestkysten.
Valerie June: «Endless Tree»
En av årets beste soul-låter, utstyrt med en tekst verden trenger akkurat nå. Stemmen til June er definitivt noe helt for seg selv.
Edwyn Collins: «The Mountains Are My Home»
På «The Mountains Are My Home» bakkes Edwyn Collins følelsesladede og lett vindskeive stemme opp av et enkelt og tiltalende lydbilde. En vakker, rørende og vemodig låt.
The Autumn Defence: «In The Beginning»
John Stirrett og Pat Sansone, som til daglig spiller i Wilco, pøser på med så mye piano og et strøkent strykerarrangement at tankene fyker av gårde til en blanding av vestkyst-rock, Supertramp og Electric Light Orchestra. En låt der powerpop og kammerpop møtes på aller beste vis.
Robert Forster: «Breakfast on The Train»
Årets novellelåt om en togtur der det spises frokost etter en natt på et hotell der det bankes i vegger og lekes under dynene. At det hele begynner med en rugbykamp, sier seg selv.
