Å velge ut de 80 beste utenlandske platene fra 2025 har ikke vært lett. Der er lettere å konkludere med at det – om man gidder å lete – har vært et meget godt år for musikk, både nasjonalt og internasjonalt.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene.

 Når det er sagt; vi føler at de 80 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Noen tenker at vi umulig kan ha grunnlag til å vurdere 80 plater, at vi ikke har hatt tid nok til å sette oss inn i musikken. Om så er tilfelle, tar de feil. Popklikk-redaksjonen har i løpet av 2025 hørt flere hundre album hvorav cirka 200 har blitt anmeldt. Så vi kunne med letthet plukker ut enda flere plater enn de 80 utvalgte, men et sted måtte vi sette grensen. 

I den anledning er det viktig å understreke at vi kun anmelder plater vi liker, noe som igjen betyr at vi setter stor pris på samtlige av de 80 platene vi har plukket ut. At noen av oss allerede har begynt å angre en smule på noen av våre rangering eller valg av plater, eller plutselig oppdager at vi har glemt en plate eller to, er banna bein, men nå har vi satt sluttstrek. 

Når det gjelder topp 4, ble kampen så hard at Popklikk-redaksjonen måtte gå en ekstra runde før vi ble enige. Tanken var først og ha med Springsteen-boksen «Tracks II», men fordi boksen består av sju plater, ble vi enige om å ta med den plata fra boksen vi syntes er best, selvom den egentlig ble ferdigstilt i 1993, men altså ikke sluppet før i år. Det ble også diskutert om hvor høyt en trippelplate bestående av 30 låter kunne komme på lista. Svaret finner du nedenfor. Så nå smiler vi alle sammen våre bredeste smil. Alle tekstene er redigerte utdrag fra de opprinnelige anmeldelsene, og ført i pennen av Popklikks skribenter. 

For vi kjører i gang, oppfordrer vi dere til å høre på den knallsterke spillelista nederst i saken, «Beste utenlandske plater 2025», der alle de utvalgte platene er representert med én smakebit hver (i rangert rekkefølge fra 1-80). 

Ok, here we go:

1. Jeff Tweedy: «Twilight Override»

Å gud, som jeg elsker å bli dratt inn i Jeff Tweedys musikalske univers. Mannen som bare gir og gir og gir. Det er liksom ikke måte på. På «Twilight Override» fortsetter han å øse på med klassisk Tweedy-musikk i mange former og farger. Kantede, myke, utfordrende, melodiøse, bråkete låter om hverandre. Låter fylt med både lys, mørke, håp, savn, nostalgi, framtidstro og realisme. Hele tiden med Tweedy og gjengen til stede på lekende og kreativt vis. Du verden så gøy de må ha hatt det!

30 låter er egentlig altfor mye å slippe løs samtidig. Men etter å ha hørt «Twilight Override» ørten ganger bare kribler jeg etter å fortsette og dykke etter flere musikalske blinkskudd som enten skjuler seg i detaljene eller trenger litt mer tid før de åpenbarer seg. «Twilight Override» er rett og slett en musikalsk skattkiste som aldri kommer til å gå ut på dato. At Tweedy har klart kunststykket å lage en plate bestående av 30 låter som stort sett alle står godt på egne ben, hadde jeg ikke trodd var mulig. Men det umulige er tydeligvis mulig for Jeff Tweedy.

De som har fulgt Tweedys karriere, vil kjenne seg godt igjen i hans musikalske univers, for på «Twilight Override» vandrer Tweedy stort sett rundt i det musikalske landskapet han er kjent for både som soloartist og frontfigur i Wilco. Forskjellen er at Tweedy har erstattet Wilco-gjengen med James Elkington, Sima Cunningham, Macie Stewart, Liam Kazar og sine to sønner, Sammy og Spencer. Noe som fungerer så godt som optimalt, selv om jeg er overbevist om at Wilco-gjengen også hadde løst det på glimrende vis. (Espen A. Amundsen)

2. The Waterboys: «Life, Death & Dennis Hopper»

The Waterboys skal ha for viljen til å eksperimentere, befridd for alle hemninger. Ta for eksempel den Johnny Cash-inspirerte åpningslåten som i sin helhet synges av Steve Earle, før Mike Scott overtar mikrofonen på crooneren «Hollywood ‘55» og utover. Selveste Bruce Springsteen er med og snakkesynger på «Ten Years Gone», som i tillegg byr på Edge-gitar og et steintøft lydbilde. Fiona Apple leverer et fantastisk vokalbidrag på «Letter From An Unknown Girlfriend».

Noen har kanskje lyst til å diskutere The Waterboys’ relevans i dag, eller Mike Scotts lederstil, men alt det der til side, denne hyllesten til Dennis Hopper er en uvanlig vital og generøs plate fra Mike Scott & co. «Life, Death & Dennis Hopper» er blitt et overflødighetshorn av et album, spekket med potente sanger. Beste skive fra The Waterboys på mer enn 30 år? Med god margin.

Litt ekstra stas at Popklikk-favoritten Øyvind Holm og resten av gjengen i Sugerfoot korer på den fine, lett psykedeliske og Beach Boys-inspirerte låta The Tourist. (Jon Erik Eriksen)

3. Bruce Springsteen: «Streets of Philadelphia Sessions»

Når man lytter på «Streets of Philadelphia Sessions», er det lett å høre at Springsteen har latt seg inspirere av datidens temporære musikk med fokus på rytmer og beats som for eksempel vestkyst hiphop der bruk av synth, tromme-loops og trommemaskiner ble tatt mye i bruk. Vi snakker med andre ord om helt andre musikalske verktøy og innspillingsmetoder enn det Springsteen tidligere hadde tatt i bruk.

Resultatet er en plate der de nye ideene gis så mye plass i lydbildet at de også blir den røde tråden de fleste av låtene knagges på. Men ikke for enhver pris og hele tiden. På to av platas sterkeste spor, «The Little Things» og «One Beautiful Morning», er det først og fremst vintage-Springsteen som trekker vinnerloddene. Førstnevnte er en aldeles nydelig ballade med plass til både cello, fiolin og svært fintfølende bruk av synth. På energiske og svært iørefallende «One Beautiful Morning», kjøres det på med el-gitarer og deilig gospelaktig koring.

På låter som «Blind Spot», «We Fell Down» og «Between Heaven And Earth», der Springsteen gjør nesten alt selv, er de nevnte inspirasjonskildene derimot svært tilstedeværende. Noe som fungerer noe så til de grader. Urovekkende sterke «Something In The Well», er fylt med så mye uhygge og uro, at følelsen av at noen iakttar meg fra skyggenes dal sniker seg inn hver gang jeg hører den. En låt der det skrinne og minimalistiske lydbildet og den urovekkende teksten utfyller hverandre på perfekt vis.

Mens jeg skriver disse ordene, har jeg hele tiden lyttet på plata. Og akkurat nå, i det jeg er i ferd med å avslutte skriveriene, er jeg hellig overbevist om at «Streets of Philadelphia Sessions» er noe av det fineste, beste og originale Springsteen har laget så langt i karrieren. Et mesterverk? Ja, jeg tror faktisk det. (EAA) 

4. Mavis Staples: «Sad And Beautiful World»

Mavis Staples har denne gangen plukket ut 10 låter som passer inn i hennes ønske, eller kanskje bedre bønn, om at «everybody needs love. Noe som også er budskapet på så godt som alle låtene på plata. 

Staples tolkninger av låtene treffer så til de grader at det knapt kan kalles coverlåter. Hun har nemlig klart kunststykke å gjøre låtene til sine egne. At Staples lykkes så til de grad skyldes damas fantastiske innlevelse og måten hun fremfører låtene på.

 At produsent Brad Cook skal ha mye av æren, er det liten tvil om, for hans arrangementer og produksjon er skreddersydd for Staples unike stemme. En stemme fylt med så mye følelse, varme, sårbarhet, tilstedeværelse og særpreg at man som lytter blir mør i både knær, hjerte og hjerne før man rekker å telle til elleve.  

For min del skinner «Sad And Beautiful World» som sterkest når den høres i et strekk uten forstyrrelser. Det er nemlig da både helheten og de mer subtile grepene kommer best til sin rett. Måten melodiene og tekstene smelter sammen på er rett og slett helt enestående. (EAA)

5. Ryan Davis & The Roadhouse Band: «New Threats From the Soul» 

«New Threats From the Soul» består av sju smått geniale og gnistrende gode låter, de aller fleste på godt over sju minutter. Tittellåta og «Mutilation Spring», klokker inn på henholdvis ni minutter og tjuesju sekunder og elleve minutter og førtini sekunder. 

En av platas store styrker er at låtene inneholder så mange musikalske krumspring, temposkifter og avstikkere, at man ofte føler at man har hørt opptil flere låter innenfor rammene av en. For Ryan Davis’ (født i Kentucky) musikk er så dynamisk og leken at låtene sklir over i hverandre på en slik måte at «New Threats From the Soul» etter hvert oppleves som en enhetlig komposisjon, snarere enn sju enkeltstående deler.  

Første gang jeg hørte plata gikk tankene umiddelbart til artister som Van Morrison, The Band, Lambchop og Purple Mountains. Men fordi produksjonene er så til de grader gjennomarbeidet og lydbildet fylt med et lite hav med instrumenter og stemmer, fremstår musikken (og vokalen) til Ryan Davis som noe helt for seg selv. At Davis har hørt mye på countrymusikk, soul og rock, er det ingen tvil om, men samtidig oppleves musikken hans så vital, oppfinnsom og egenrådig at det føles fullstendig irrelevant å båssette den. Å trekke fram enkeltlåter føles også helt unødvendig med tanke på det jeg har skrevet ovenfor. 

Om du setter pris på gode melodier, musikalsk lekenhet, smarte og snodige tekster med litterære ambisjoner og et lydbilde fylt med med strykere, blåsere, steelgitarer, clavinett, orgel, piano, fløyter, banjoer, synth og nydelige vokale innslag fra Will Oldham, Myriam Gendron og Catherine Irwin, vil det være svært uklokt ikke å kaste seg over «New Threats From the Soul» umiddelbart! For du vil vel nødig risikere å gå på årets musikalske smell? (EAA)

6. Genom natten: «Genom natten»

Genom Natten består av Joel Sjöö og Alessandra Günthardt, som på ingen måte er ferske i musikkindustrien. Det selvtitulerte albumet er likevel deres første forsøk på å skape tidløs, romantisk drømmepop på svensk. Og det kan du hilse og si at de lykkes med! Genom Natten er bandet som ‘gör stora refränger för brustna hjärtan’. De har rett og slett alt som skal til for at vi skal elske dem.

Her til lands tok det ikke helt av før EP’en «Aska på kyrkogården» kom i august. Tittellåten ble raskt en radiofavoritt på P3 Musikk. Fullt fortjent, for dette er en kjempelåt, spekket med melankoli og lengsel som går rett hjem hos oss. 

Den litt nasale vokalen til Alessandra Günthardt, har en følsom vibrato som gjør at vi tror på smerten hele veien. Gitarene og pianoet er dynket i tårene til de nostalgiske og drømmende melodiene. Hør for all del låter som «Dårar», «Förloraren», den Julee Cruise-inspirerte «I et annat liv», «Blod ur en sten», «Aska på kyrkogården» og «Ingen som du». Sistnevnte kombinerer Cure-gitar med munnspill, det hører du ikke hver dag. Skal du høre på kun én svensk gråtepop-skive i høst, må det bli «Genom natten».(JEE)

7. Craig Finn: «Always Been» 

«Always Been», produsert av Adam Granduciel (The War on Drugs), begynner med nydelige, pianodrevne «Bethany», der en klassisk Granduciel-gitarsolo smyger seg inn sånn cirka midtveis i låta. Deretter følger energiske og svært melodiøse «People of Substance». Som tekstforfatter er Finn fullstendig overlegen og noe helt for seg selv. Noe låter som «Crumbs», «Fletcher’s» og «I Walk With A Cane», er tre av flere glimrende eksempler på. 

På «Always Been» viser Craig Finn nok en gang at han kan kunsten å sy sammen nydelige melodier med glimrende tekster om livet på både godt og på vondt. Og sånn sett er Finns siste musikalske bidrag nok en liten maktdemonstrasjon, noe som i all hovedsak skyldes at alle platas 10 låter holder høy klasse, og at den krystallklare og lett strømlinjede produksjonen kler Finns fantastiske tekster langt, langt bedre enn jeg fryktet. (EAA)

8. Pulp: «More»

De to åpningslåtene, «Spike Island» og «Tina», er musikalsk gull. Vi snakker klassiske Pulp-låter pakket inn i et utrolig fett og fyldig lydbilde, der Cockers lett gjenkjennelige vokal, synth, strykere, piano, gitarer og svært tettsittende tromming, tilfører låtene enorm musikalsk spenst. 

På «Grown Ups» og «Slow Jam», skrus tempoet ned en smule, noe som gir Cockers «pratestemme» enda mer tumleplass i et lydbilde som på førstnevnte preges av korte og effektive gitarriff, mens strykere og en relativ «tung» bass får dominere på «Slow Jam». 

Man kan trygt si at Cocker lever seg inn i musikken med tekster som i stor grad handler om å eldes med både stil og verdighet utstyrt med en akkurat passe stor dose glimt i øyet. Festen fortsetter med uforminsket kraft til morgengry da «A Sunset» avslutter det hele på en nydelig og akkurat passe lavmælt måte.

For undertegnede leverer «More» på alle nivåer, det være seg melodier, tekster, arrangementer eller lydbildet. Om jeg er overrasket? Nei, egentlig ikke, for med tanke på at det er Jarvis Cocker som styrer skuta, kan det umulig gå galt. For om vi forholder oss til musikkvitenskapen, er det nærmest som en naturlov å regne. (EAA)

9. Sharon Van Etten: «Sharon Van Etten & The Attachment Theory»

Første virkelige gode spor er «Idiot Box». Nydelig drivende bass, et catchy gitartema og et vokaldrama som får mikrofonen til å vrenge gjør susen etter åpningen. «Trouble» er neste godlåt, tilbakelent og kul, men likevel med en såpass forførende melodi at lytteren blir fanget. Rockelåten «Indio» har herlig punk-attityde og et sprekt gitarparti, mens «Southern Life (What It Must Be Like)» er Van Etten slik vi kjenner henne i sine litt monotone, tunge og drømmende indie-øyeblikk.

Plata rundes av med den sterke kjærlighetserklæringa «I Want You Here» hvor desperasjon, frustrasjon, fortvilelse og sinne får utløp gjennom et dramatisk og tøft arrangement. Sharon Van Ettten er fortsatt på sitt beste når det gjør litt vondt, og selv om den nye skiva har elementer av både elektronika og RnB er hennes posisjon som rockens mørke fyrstinne ikke på noen måte truet. (JEE)

10. Greg Freeman: «Burnover»

Freeman er en litt sånn «sju vintre og sju somre»-artist som veksler mellom å være en vilter tornado og en sval sommerbris. Noe som umiddelbart svisjer tankene til MJ Lendermans musikalske univers. «Burnover» sparkes i gang med kruttønna «Point and Shoot», en låt der Freemans vokal sjangler av gårde på herlig vis omgitt av skranglete gitarer, piano, trekkspill, feler og taktfast tromming. 

På «Salesman» slår jazzinspirasjonen inn ved hjelp av blåsere i fri flyt akkompagnert av el-gitarer og steelgitar. En låt utført på en original, tidvis melodiøs og herlig kompromissløs måte. På «Gallic Shrug» lener Freeman seg hardt mot countryrockens vidunderlige univers. En aldeles nydelig låt med en sterk tekst om resignasjon og håpløshet der Freeman virkelig synger med hjertet langt, langt utenpå skjorta. Noe som også er tilfellet på den minst like fine tittellåta der temaet nok en gang er ganske så hjerteskjærende. 

Etter å ha levd med «Burnover» i noen måneder, er det ingen tvil om at unge Freeman har levert et album som virkelig treffer de av oss som liker en fin miks av melodiøs, rufsete, hardtslående, sjarmerende og lett kaotisk musikk der slackerrock og alt-country møtes på så godt som perfekt vis. Bare stemmen til Newman er verdt pengene alene. (EAA)

11. Wednesday: «Bleeds

Grunnlegger, frontkvinne, hovedtekstforfatter og ubetinget sjef er fortsatt Karly Hartzman. Mange er også kjent med de andre musikerne i bandet, ikke minst gitarist MJ Lenderman. Du er bare nødt til å elske kakofonien av lyd som åpenbarer seg når du trykker på play, og som ender i et skrik før åpningslåten «Reality TV Arguments Bleeds» er i gang. 

Det topper seg med «Wasp» som er bare bråk, men «Townies» er en god alt-country-låt, mens «Wound Up Here (By Holdin On) løftes av refrenget. Skiva mangler kanskje en giga-låt som «Chosen to Deserve» fra forgjengeren (årets låt i 2023), men til gjengjeld byr den på «Elderberry Wine», som er bortimot like bra. Av andre godbiter er det verdt å trekke fram alternativrockeren «Candy Breath».

«Bleeds» er den åndelige etterfølgeren til «Rat Saw God», og sånn sett gjenkjennelig Wednesday.  Ifølge Hartzman selv har de foredlet formelen som gjør dem til et av de mest interessante rockebandene i sin generasjon, og det er vanskelig å motsi det. For å parafrasere Hartzman selv til slutt: «Dette er onsdagssanger slik onsdagssanger skal høres ut». (JEE)

12. The Divine Comedy: «Rainy Sunday Afternoon»

«Rainy Sunday Afternoon» er et variert album som veksler mellom orkestrerte uptempo-låter og mer stillegående ballader. Det glimrende åpningssporet, «Achilles», er noe så sjeldent som en finurlig blanding av country & western og storslått pop. På «The Last Time A Saw The Old Man» (som handler om Hannons pappa), dras tempoet ned og overlater det meste til et nydelig strykerarrangement og Hannons piano. En rørende, litt trist, men også klok sang om å eldes som kan minne litt om en av Hannons fineste låter, «A Lady of a Certain Age», fra mesterverket «Victory For The Cosmic Muse» (2006).

Låter som «All The Pretty Lights» og «Invisible Thread» er så melodiøse og sjarmerende at det halve kunne vært nok. Førstnevnte består av nostalgiske betraktninger rundt barndom, Peter Pan, Londons mange fristelser (Regent Street), og julestemning, mens sistnevte (som innledningsvis sender tanken til Supertramp, er en vakker og rørende fortelling (datteren korer) om når et barn bretter ut sine vinger og forlater sine foreldre. Vi snakker nostalgi, vemod  og livserfaring i skjønn forening.

Med «Rainy Sunday Afternoon» beviser Neil Hannon nok en gang at han er en av de smarteste, klokeste og beste låtskriverne som beveger seg rundt på moder jord når dette skrives. Sagt med andre ord: her er det bare å skru på ørene, folkens! (EAA)

13. Midlake: «A Bridge To Far»

Allerede fra første tone i «Days Gone By», blir det klart at Midlake har løftet seg opp mot gamle høyder. Den påfølgende tittellåten levner ingen tvil, dette er Midlake slik vi husker dem (bare uten Tim Smith). Albumet er produsert av Sam Evian, og her kan nok noe av nøkkelen til suksessen ligge. Evian har tidligere jobbet med gode folk som Cass McCombs, Okkervil River og Big Thief.

Førstesingelen «The Ghouls» har alle de rette retro-elementene, mens «Guardians» er en fin duett med Madison Cunningham.  «Eyes Full of Animal» og den forrykende «The Calling», er begge helt strålende eksempler på hvordan amerikansk folkrock skal og bør gjøres. 

På tampen får vi den stemningsfulle «Within/Without» som bare bekrefter at Midlake har funnet opp kruttet på nytt og knekt koden for låtskriving. «A Bridge To Far» er et overraskende og gledelig gjenhør med Midlake. Et av sørstatenes beste og klassiske folkrockband er tilbake. (JEE)

14. Kathleen Edwards: «Billionaire»

På «Billionaire» trøkker Edwards, godt hjulpet av Jason Isbell, med stort hell til mer enn hun har gjort tidligere. På glimrende låter som «Say Goodbye, Tell No More» og «Need A Ride», dominerer den elektriske gitaren til Isbell så til de grader at man faktisk får bakoversveis (selv når man er skalla). Den hissige og maskindrevne tromminga på førstnevnte tilfører låta en herlig framdrift. 

På andre gitardrevne låter som «Save Your Soul», «When The Thruth Comes Out» og «Other People’s Bands», går tankene automatisk til artister som Tom Petty, John Hiatt, John Mellencamp og Lucinda Williams, hvilket selvfølgelig aldri blir galt. Noe som i og for seg også gjelder Edwards usedvanlige vakre og fengende hyllest til Florida, «FLA».

Men som alltid med Edwards, fyller hun på med nydelige og mer saktegående låter i skjæringspunktet mellom rock og americana. Både tittellåta, «Little Red Ranger», «Little Pink Door» og «Pine», er så til de grader vakre, fengende og følelsesladede, at gåsehudalarmen går av stort sett hele tiden. (EAA)

15. Robert Forster: «Stawberries»

Robert Forster har en helt egen evne til å lage bilder i hodet, og sette ord på følelser, stemninger, observasjoner, slik bare god litteratur egentlig er i stand til, og med en god dråpe veldig forstersk vittighet. På «Strawberries» er forteller-talentet Forster i sitt ess. 

Aller best er den nesten åtte minutter lange novellen «Breakfast on the Train», der et møte mellom to gamle skolevenner blir til en heftig date. En akustisk-dominert triumf, og rett og slett noe av det aller beste Forster har gjort. Tittelsporet er en fornøyelig, livsfeirende jazz-aktig duett med kona Karin Bäumler.

Variasjonen i hvem som er tekstenes protagonister forteller mye om Forsters litterære egenskaper. «Foolish I Know» handler for eksempel om en homofil mann som forelsker seg i en hetero – forbuden frukt og dets komplikasjoner. Musikalsk er vi mest i den poppete enden av Forsters mangefasetterte univers, men ikke uten små stikk som biter og pirrer. Sistelåta «Diamonds» byr på deilig disharmoni og akkurat passende doser frijazz-saksofon. (Morten Solli)

16. Matt Berninger: «Get Sunk»

The National-frontmannen Matt Berninger stortrives tydeligvis ‘på egen hånd’ på «Get Sunk». Albumet er bortimot perfekt og strutter av et overskudd vi knapt har hørt fra den kanten før. Fra første stund får vi den fantastiske «Inland Ocean». Et overraskende originalt arrangement og en oppfinnsom produksjon. Den utrolig tøffe «Bonnet of Pins» minner litt om Morrissey på sitt aller beste. Vi får servert gitarsolo og gode greier! 

«Frozen Oranges» kommer med deilige blåse-partier, nydelig ro i pianoet og innovativt arrangement. «Breaking Into Acting» er en duett med en annen av mine favoritter, Hand Habits. Så kommer en av mine absolutte favoritter på skiva, den fenomenale spoken word-låten «Nowhere Special». Ah, himmel og hav! Sjekk ut bakgrunnsvokalen og gitararbeidet, det er intet mindre enn førsteklasses. Selv om Berninger har fått litt låtskriverhjelp her og der, har han selv satt signaturen på de fleste låtene. 

Avslutningsvis får vi sterke «Silver Jeep» som Berninger gjør sammen med Ronboy, mens samtidskommentaren «Times Of Difficulty» runder av det hele. «Get Sunk» er en gledelig overraskelse, et gjennomarbeidet og nydelig produsert album, langt bedre enn solodebuten fra Berninger og minst like bra som noe The National har gjort de siste femten årene. (JEE)

17. Suede: «Antidepressant»

På «Antidepressant» lykkes Suede så til de grader at plata trolig blant bandets fineste øyeblikk. Måten bandet putter gode melodier inn i et ganske stramt og konsist lydbilde, er både svært effektfullt og mildt sagt avhengighetsskapende. Noe platas mest tilgjengelige låter; «Disintegrate», «Dancing With The Europeans» og «Trance State», er forrykende gode eksempler på. Tre melodisterke sanger pakket inn i tunge bassganger, knalltøffe gitarriff og sylskarp tromming. 

Det tidvis dystre og kompakte lydbilde tilfører låtene et mørke som rett som det er slipper inn lyset. Litt sånn post-punk møter gotisk pop, om det gir mening. Noe man også kan si om musikken til The Cure og The Manic Street Preachers, to band tankene flyr til både titt og ofte når man hører på «Antidepressant». Stort sett alle låtene drives framover av en enorm energisk kraft som nekter å gi slipp. En kraft som også har befestet seg i Brett Andersons særpregede og stilfulle vokal som på svært effektfullt vis er lagt helt foran i lydbilde. (EAA)

18. Cass McCombs: «Interior Live Oak» 

Den noe undervurderte Cass McCombs er ute med sitt tolvte studioalbum, etter at han kom susende inn fra vest på den amerikanske musikkscenen på begynnelsen av 2000-tallet. Denne gangen får vi hele 16 låter servert på et fat, og som vanlig er det musikalske spennet ganske vidt. 

Alle låtene har nydelige melodier, stilige arrangement, glimrende gitarpartier og sterke, litterære tekster om livet. Som vanlig jobber McCombs med forskjellige produsenter (Jason Quever, Sam Owens og Chris Cohen) fra spor til spor på plata. Dette grepet bidrar til variasjon og holder lytteren våken gjennom én time og 14 minutter.

Blant mine favoritter på plata er den tøffe tremoloåpningen og hyllesten til Ella Fitzgerald, «Priestess», den nydelige, akustiske «Missionary Bell», den lett jazzete «I’m Not Ashamed», den gyngende «Wo Removed The Cellar Door», singelen «I Never Dream About Trains», poplåten «Juvenile» og den beatleske balladen «Strawberry Moon». Cass McCombs er fortsatt en godt bevart hemmelighet for mange, men jeg spår snarlig kultstatus og framtidige tribute-utgivelser i fleng. (JEE) 

19. Snocaps: «Snocaps» 

På selveste halloween dukket årets beste godteri opp på en strømmetjeneste nær oss alle i form av musikalske punchknapper. Helt ut av det blå slapp nemlig tvillingsøstrene Allison og Katie Crutchfield albumet «Snocaps», som også er navnet på det nye bandet deres. Et album bestående av tretten låter du ikke vil gå glipp av om du digger musikalsk snop. Katie er, som dere sikker vet, også kjent som Waxahatchee.

Brorparten av låtene er korte, energiske og svært iørefallende, og omgitt av et lett slentrende lydbilde der søstrenes stemmer virkelig kommer til sin rett. Når de ikke synger sine egne låter, bidrar de med herlige koringer. MJ Lendermans diverse gitarer ligger hele tiden på lur, og er en sterk bidragsyter til at plata tidvis oppleves som både litt skeiv og skranglete. To av platas roligste låter, «Hide» og «I Don’t Want To», tilfører plata både balanse og sårbarhet.

Om mine ører får vilja si, er det ingen tvil om at Allison og Katie Crutchfield, har laget et usedvanlig sterkt album som kommer til å stå seg så godt at jeg allerede nå ønsker meg mer. Å plukke ut favorittlåter er vanskelig, men om jeg skulle plukke ut tre fra hver av søstrene går jeg her og nå for Allisons «Heathcliff», «Brand New City», «Avalanche» og Katies «Wasteland», «Cherry Hard Candy» og «Angel Wings». Seks låter som viser at søstrene evner å lage låter som både fenger, skrangler og beholder roen. (EAA)

20. Van Morrison: «Remembering Now»

På «Remembering Now» banker 79 år gamle Van Morrison så hardt på døra, at den åpnet seg før undertegnede var i nærheten av å rekke fram. Og da var det gjort, for fjorten låter senere var jeg i nærheten av noe som, om jeg skal dra på litt ekstra, muligens kan beskrives som den sjuende himmel. 

Det varme og luftige lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter (jada, mye hammondorgel), gitarer, blåsere (jada, mye saksofon), nydelige koringer, vidunderlige strykearrangementer og Van Morrisons vokal, som både til sammen og hver for seg, skaper musikalsk magi hele plata gjennom. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt nok en vokalist som synger bedre enn ham i hele universet. 

Det tilhører sjeldenhetene at jeg orker å høre på et album i ett strekk som varer i 68 minutter spredd over 14 låter, men «Remembering Now» er definitivt et unntak. For når musikken er så til de grader oppløftende og tilstedeværende, forsvinner tidsbegrepet for min del rett ut av vinduet. Om «Remember Nowing » kan måle seg med tidligere Van Morrison-klassikere, vil tiden vise, men det er ingen tvil om The Belfast Cowboy har laget sitt beste album på veldig, veldig lenge. (EAA)

21. Valerie June: «Owls, Omens and Oracles»

Valerie June er ingen Aretha Franklin! Til å drive med soul er stemmen høyst uvanlig, i så stor grad at den heller mot skingrende og metallisk. Men nettopp det understreker at dybden i soulmusikk har niks med vokalgymnastikk å gjøre, som altfor mange vokalistspirer ser ut til å tro. Jeg mistenker at produsent M Ward har holdt autotune (som sikrer «rene» toner) på trygg avstand i studio. Heldigvis!

Det som slår meg er hvordan June tråkker i velkjente stier som mest av alt slekter på klassisk soulmusikk, folk og country, men samtidig løfter uttrykket med en originalitet utsprunget av låstskriverevner av det sjeldne kaliberet.

Det er stort sett korte låter, 2-3 minutter, som spenner fra saftig soultrøkk med blåsere og høy gitar, som i den svært fengende åpneren «Joy Joy», til sparsomt instrumentert og forsiktig folk og country. En av de fineste låtene heter faktisk «My Life is a Country Song», der June understreker at dette ikke betyr at sangen nødvendigvis må være trist. Og de nære ting, små gleder, lys i mørke, håp i fortvilelsen er i stor grad de tekstlige temaene her. Et annet høydepunkt er den pop-aktige «Trust the Path». (MS)

22. The Tubs: «Cotton Crown»

Som på debutalbumet «Dead Meat» høres fremdeles The Tubs ut som en fantastisk, og svært energisk og skranglete, miks av artister som Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens, Hüsker Dü og Cleaners From Venus. Og da spesielt de to førstnevnte, for rett som det er høres det nesten ut som om Richard Thompson og Johnny Marr er medlemmer av bandet. Resultatet er et musikalsk uttrykk der indierock postpunk, britisk folkrock, skranglerock og jangle/powerpop virrer fram og tilbake i et ekstremt sjarmerende og litt vimsete lydbilde. 

The Tubs bruker 29 minutter på å slå knock out på stort sett alt som kan krype og gå av artister i dagens musikalske univers. Vi snakker med andre ord terningkast full pott, og en garantert plass svært langt opp på undertegnedes liste når årets beste musikk skal kåres i det 2025 ebber ut (noe som også ble tilfellet) (EAA)

23. The Beths: «Straight Line Was A Lie»

Fire album inn i karrieren og indieheltene i The Beths fra Auckland, New Zealand er allerede godt etablert som leverandører av melodiøs powerpop og vakre vokalharmonier med alle de rette popreferansene. Elizabeth Stokes & co firer heller ikke denne gangen på formelen. Foruten den fine, melodiøse andrelåten «Mosquitoes» åpner de ganske kompromissløst, kontant og riffbasert med «Straight Line Was A Lie» og «No Joy». 

Den glimrende singelen «Metal» har en gjenkjennelig og herlig gitar-hook a la The La’s, som er et annet kjennetegn ved bandet. The Beths roer det hele litt ned mot midten av albumet. Den nydelige balladen «Mother, Pray For Me» er et perfekt plassert pusterom. «Til My Heart Stops» er nok en fulltreffer innen Death Cab-tradisjonen. Morsomt er det også at sistelåten, «Best Laid Plans», sender tankene i retning de musikalske slektningene i Crowded House.  

En annen favoritt denne gangen må bli den temmelig hardtslående «Take», som på mange måter oppsummerer det som visstnok har vært en litt vanskelig prosess fram mot dette nye albumet, en prosess som har framkalt et alvor i tekstene. (JEE)

24. Bonnie Prince Billy: «The Purple Bird» 

Låtene på  den nye country-prinsen Bonny Prince Billy nye album, «Purple Bird», treffer stort sett blink. Arrangementene på låter som «Boise, Idaho», «New Water», «One Of These Days» og «Downstraem», er så gjennomført nydelige at de treffer rett i hjerterota. Noe som også kan sies om «London May», «Sometime It’s Hard to Breathe» og «Is My Life in Vane?», der ordene i større grad graver i dypet av menneskesjelen.

De fleste tekstene på plata berører kunsten å forsone seg følelsesmessig med livene vi lever. Noe platas mange metaforer rundt vann, er treffende eksempler på, og da kanskje spesielt «The Water’s Fine», en frisk og livsbejaende låt med håp (eller kanskje bedre, dåp) i blikket. (EAA)

25. Pearl Charles: «Desert Queen» 

Den amerikanske singer-songwriteren Pearl Charles har gjort suksess med det som i vår tid må beskrives som unike og sjangeroverskridende bruk av lydbildet. Lyden av Pearl Charles er en blanding av 60-tallets rock og 70-tallets kosmiske country, soul og disco. Det er som om Stax Records har gjenfunnet sin storhetstid og lansert en av sine aller beste artister noensinne. 

Pearl er oppvokst i Hollywood som datter av filmskaperen Larry Charles. Inspirasjonen fra 60/70-tallets rock, country og soul må ha kommet med farsmelka eller rettere sagt fra foreldrenes platesamling. Lana Del Rey eller Jenny Lewis kan gjerne være inspirasjonskilder, men Charles er mer leken og uhemmet i uttrykket.

Den morsomme tittelen på åpningslåten «Does This Song Sound Familiar?» sier egentlig alt om plata. Når introen ruller i gang og du lurer på om du hører The Supremes, The Strokes eller Wham, er det bare å gi seg hen. «City Lights» er en heidundrende fest av en discolåt, med klassiske elementer fra 70-tallet. Sjekk den utrolige koringa på refrenget! Det er ikke en svak låt å spore på skiva. Platas store øyeblikk er likevel «Just What It Is», en tidløs og sjelfull ballade med alle de rette elementene. Må kunne sies å være en soul-klassiker for en ny generasjon. (JEE)

26. The Minus 5: «Oar On, Penelope!» 

The Minus 5 er og blir først og fremst Scott McCaughey, som foruten å produsere og skrive alle låtene også synger, spiller gitar, piano, Farfisa-orgel og bass. Som alltid har han med seg en gjeng fantastiske bidragsytere. Kjernen i bandet har denne gangen, foruten McCaughey selv, bestått av Peter Buck (R.E.M), Linda Pitmon (The Baseball Project, Steve Wynn) og Kurt Bloch (Fastbacks), på henholdsvis 12-strenger/bass, trommer og lead gitar. 

Resultatet er et fyrverkeri av et album, der steintøff tromming, viltre gitarer, herlige koringer, snertne melodier og intens vokalgymnastikk, dominerer det tidvis råe, men også svært detaljrike lydbildet. Vi snakker vaskeekte gitarrock ispedd inspirasjon fra både powerpop, garasjerock, country, punk og en lite dose The Shangri-Las.  

Her er det bare å kjøre på, folkens, og fordi plata er å regne som en gigantisk musikalsk energi-insprøyting, overlater jeg til lytterne å plukke ut sine egne favoritter. Når der er sagt; om du ikke er fullstendig frelst etter ha hørt den særdeles friske åpningstrioen, «Words & Birds», Death the Bludgeoner» og «Let The Rope Hold, Cassie Lee», skjønner jeg (og moren min) absolutt ingenting. (EAA)

27. Rosalía: «Lux»

Det er ikke sånn at denne skiva IKKE er hypet opp til himmelske nivåer, men det er også sånn at det er helt fortjent. Den 33-årige spanske popdronninga har en kombinasjon av skolert vokalbeherskelse, multimusikalsk talent og anarkistisk frihet som på dette mesterverket slår ut i gladfull blomst. 

Her smelter flamenco, tristesse, vitalitet, tekno, språkbegavelse (hun er innom 14 språk her!) og storslagenhet sammen i en nyskapende gryterett vi rett og slett ikke har hørt før. Bjørk er innom på en låt, som er en litt sånn symbolsk stafettpinne-overlevering fra en sjanger-negerende artist til en mer enn verdig arvtaker. Så, kjære gitarpop-venner, drit i at det er lite Rickenbacker her. La skepsisen fare, åpne ørene og la dere rive med! (MS)

28. Ron Sexsmith: «Hangover Terrase»

«Hangover Terrace» består av 14 låter, hvorav åtte som takker for seg før det har gått tre minutter. Hvilket passer undertegnede svært godt, for det finnes knapt nok noe bedre en effektive og melodiøse låter som ikke har behov for å tvære ut ting, noe lettbente og svært iørefallende sanger som «Damn Will Please», «It’s Been A While», «Rose Town» og «When Will The Morning Come» er utsøkte eksempler på. 

At flere av låtene ligger å vaker et sted midt mellom det balladeaktige og pop’ete, er som seg hør og bør når Sexsmith slipper plater. Et grep som tilfører plata akkurat passe store mengder med variasjon. En og annen sprengvakker ballade er det selvfølgelig også plass til, som for eksempel  «House Of Love» og «Easy For You To Say». Platas store sjarmtroll er lett muntre og trallevennlige «Cigarette & Coctail». 

Plata avsluttes med to skikkelige godbiter; den herlig fengende «Burgoyne Woods» (med er svært vitalt strykearrangement) og den smellvakre balladen «Must be Somerhing Wrong With Her» (med strykere og herlig koring). Og vips, så har han gjort det igjen, den godeste Ron Sexsmith, mannen med verdensrekord i å lage feiende flotte album, som selvom de ligner ganske mye på hverandre, er og blir fullstendig uimotståelige. (EAA)

29. Brown Horse: «All The Right Weaknesses» 

Sensasjonen fra 2024, det britiske bandet Brown Horse, er ute med sitt andre album, «All The Right Weaknesses». Her i Popklikk ble vi tatt helt på senga av det fenomenale debutalbumet «Reservoir» (2024), og omtalte gjengen fra Norwich som et av Storbritannias mest spennende unge band.

«All The Right Weaknesses» bygger videre på sounden debutalbumet, men denne gangen er det fuzzpop for alle pengene som gjelder. Her blander Brown Horse slacker-rock, folk og alt-country på en suveren måte. Mens sangene på «Reservoir» tok form over år på intime, nedstrippede pubkonserter, holder «All The Right Weaknesses» ikke tilbake, men byr på en hylende vegg av forvrengte gitarer, trekkspill, banjo og pedal steel. (JEE)

30. Wet Leg: «moisturizer»

«moisturizer» fremstår per nå som enda bedre enn debuten. Så her snakker vi altså ikke om «det vanskelige andrealbumet», snarere tvert i mot, for der debuten var noe ujevn oppleves  «moisturizer» som et mer gjennomarbeidet og hardtslående album enn forgjengeren. At Rhian Teasdale og Hester Chambers fremdeles er både rappkjefta og morsomme, er det heller ingen tvil om. 

Åpningstrioen «CPR», «liquidize» og «catch these fits», er både frekke, tette og svært innbydende. Med vokalen til Teasdale klint inn i øret oppleves låtene som massive adrenalin-kick med opptil flere kickass-meldinger i monitor. Noe som fungerer så godt som optimalt for denne skribenten. At musikken nå og da kan minne om artister som The Breeders, Pixies, Artic Monkeys og Strokes, er selvfølgelig kun et kvalitetstegn. 

Albumet avsluttes med en skikkelig «trøkker» av en låt, festlige og iørefallende «u and me at home», noe som bare er med på å understreke at «moisturizer» er en plate fylt med så mye overskudd at man som lytter ikke vil at festen skal ta slutt. (EAA)

31. Case Oats: «Last Missouri Exit»

Case Oats mest fremtredende medlemmer er frontkvinnen Casey Gomez Walker (vokal, gitar) og hennes forlovede, Spencer Tweedy (produsent, trommer, synth, vokal), som, med ett unntak, har skrevet alle låtene sammen. 

Debutalbumet «Last Missouri Exit» består av 10 låter som gynger av gårde uten at bandet trenger å tråkke så hardt på pedalene. Gomez Walkers vokal, som ligger langt fremme i det lett skranglete lydbildet, akkompagneres i all hovedsak av el-gitarer, akustiske gitarer, feler, orgel, steelgitar og Tweedys uanstrengte tromming. 

Åpningslåta «Buick Door» settes i gang av kassegitarer og fele før Gomes Walkers vokal dukker opp sammen med en steelgitar. Deretter fylles det på med orgel, før det fine, lavmælte refrenget viser seg fram. På neste låt ut, «Nora», skrus tempoet opp et par hakk før refrenget «Nora, Nora, Nora», gjentas flere ganger i løpet av låta. Mye fint gitarspill er det også plass til i en låt som handler om gamle kjæresters nye kjærester. 

Stort sett alle låtene har mye å by på både musikals og tekstmessig. Låter fylt med mye overskudd drevet framover av gode melodier. Foruten de to åpningssporene har jeg blitt litt ekstra glad i twangy og lettbente «Bitter Root Lake» (med en sterk tekst), rørende vakre «Wishing Stone», spretne «In A Bungalow», platas mest rocka spor, «Halleluja», og det ekstremt sjarmerende avslutningssporet «Bluff». (EAA)

32. Esther Rose: «Want»

Esther Roses forrige plata, «Safe to Run», tok nesten pusten fra oss i redaksjonen og endte høyt oppe på listene da året 2023 skulle oppsummeres. At Roses ubestridte låtskriverevner er i en klasse for seg selv, bekreftes også på hennes nye album, «Want». 

Tekstene på plata handler om strabasene i alle livets fasetter, om den forgjengelige kjærligheten og om at hun har satt korken i flaska for godt. Rått og ærlig levert. Plata er litt mindre umiddelbar enn forgjengeren, men fra låt nummer fem, «Rescue You» og utover, er plata umiskjennelig Esther Rose. Som for eksempel «Scars», en nydelig duett med Dean Johnson.

Mange av låtene på siste halvdel holder en høy standard, som for eksempel tøffe «New Bad», men for min del er det likevel «Color Wheel» som er platas definitive høydepunkt. Denne balladen er tvers gjennom magisk. Når plata avsluttes med den bortimot like sterke «Want Pt.2», er det bare å takke og bukke. Esther Rose er en lysende stjerne på alt-country-himmelen. (JEE)

33. Ben Kweller: «Cover The Mirrors»

Ben Kweller har alltid lekt seg innfor sjangre som rock, pop og country, og har mye til felles med artister som Ben Folds, Steve Forbert, Wilco og Josh Rouse. Noe som også er tilfelle på «Cover The Mirrors», som er det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke. 

En hendelse som naturlig nok har satt sitt preg på musikken og da spesielt på to av platas hovedspor, «Brakes» og «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar). Sistnevte er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til. Ellers vrimler det av melodisterke låter der tangenter og gitarer på elegant vis veksler mellom å dominere lydbildet. 

De fleste av låtene er også utstyrt med delikate og tidvis lett subtile strykearrangementer, noe som tilfører låtene både variasjon og en lun stemning. «Going Insane», settes i gang av et lite sukk, som etterfølges av et nydelig piano og Kwellers skjøre stemme før et delikat og dempet strykearrangement fører låta trygt til land. På «Dollar Store» hentes el-gitarene fram for alt de er verdt. En fin og litt grønsjete låt der selveste Waxahatchee dukker opp på vokal. (EAA)

34. Watchhouse: «Rituals»

«Rituals» er ekteparet Andrews Marlins og Emily Frantz’ andre album under navnet Watchhouse (tidligere gikk de under navnet Mandolin Orange). Duoen har alltid drevet med en blanding av bluegrass-, folk-, country- og popmusikk, og dette er akkurat hva vi får servert på den nye skiva.

Etter den fine åpninga på skiva, folklåten «Shape», får vi servert den knakende gode og poppete singelen «All Around You». En virkelig perle av en låt som evner å treffe bredt blant publikum. «Beyond Meaning» og tittellåten «Rituals» er begge strålende eksemplarer innen sjangeren. På «Firelight» er det Emily som får hovedrollen. Den jobben klarer hun fint. (JEE)

35. Håkan Hellström: «Svensk Rost» 

Marlin og Frantz har etter hvert også blitt foreldre, og «Rituals» er blitt til lyden av det tette båndet i den lille familien. Det merkes i harmoniseringene og i samspillet mellom de to. Skiva ble spilt inn med produsent Ryan Gustafson fra The Dead Tongues, ikke langt fra familens hjem i Chapel Hill. Gustafson og Watchhouse lykkes med å gi låtene masse luft og dynamikk, alle de rette triksene i boka. (JEE)

Etter å ha hørt Håkan Hellströms nye album, «Svensk Rost», opptil flere ganger, sitter jeg med følelsen av at Gøteborgs store sønn fremdeles befinner seg på Nye Ullevi. At han ennå lever i kjølvannet av euforien og energien som oppstår når han står på en scene. Hele plata høres rett og slett ut som en gedigen fest der konfettien svever over Hellströms hode mens sjampanje-korkene fyket til værs. 

«Svensk Rost» er Hellströms tolvte album, og en av hans mest lekne og sprudlende utgivelser så langt i karrieren. Et album man blir i så godt humør av å høre på at all verdens problemer blir skjøvet i bakgrunnen for en stakket stund. 

Flere av låtene på plata flyter av gårde på ren energi og livsglede. Det er for eksempel ikke alltid så nøye om det mangler et refreng eller en klar musikalsk retning. Noe låter som «Jag är 30 år efter min tid», «Alt kommer vår väg» og «Öendelig räfreng» er fine eksempler på. Lydbildet er fylt av både fyrrige blåsere, utsøkte strykearrangementer, deilige harmonier, tangenter i fri flyt, gitarer i alle former og farger og selvfølgelig Hellströms uimotståelige vokal. (EAA)

36. Tristen: «Unpopular Music» 

Den forrige plata til den Nashville-baserte artisten Tristen Gaspadarek aka Tristen, «Aguatic Flowers» (2021), var en skikkelig fulltreffer. Likevel er trolig oppfølgeren, med den lett ironiske tittelen, «Unpopular Music», trolig den beste plata hun har sluppet så langt i karrieren. Vi snakker snertne indiepop-låter som fester seg før du har hørt dem. En plate  bestående av 10 låter som alle har et stort potensiale til å bli svært populære.

Tristen har valgt å følge den samme suksessformelen som på den forrige skiva. Samme produsent, musikalske tilnærming og bruk av studio. Og sånn sett går tankene også denne gangen til artister som Jenny Lewis, Ron Sexsmith og Aimee Mann. Hadde Tristen hyra inn MJ Lenderman og en steelgitar, kunne muligens Waxahatchee vært en annen referanse. 

Vi snakker lekre poplåter omgitt av et lydbildet som i all hovedsak domineres av tangenter, kassegitarer, el-gitarer, bass og trommer, med der der også krydres med lyden av mellotron, wurlitzer, pumpeorgel, synth og nydelige harmonier fra blant andre Erin Rae og Natalia Prass. (EAA)

37. Geese: «Getting Killed»

Av ufattelige grunner, greide vi å misse Cameron Winters suverene album «Heavy Metal» da dette kom i desember 2024 – en totalt vindskeiv, forvirrende og til tider genial plate som peker bakover og framover på den riktige måten. The Guardian sammenlignet albumet med «Astral Weeks» – som ikke forteller så mye om musikken, men heller om viljen til å skape noe som gjelder akkurat her og nå, med de tilfeldige slumpetreffene man lar ligge på tape, fordi det skrudde er mer interessant enn det tilskrudde. 

Bare åtte måneder seinere følger Geese-vokalisten, altså Cameron Winter, opp med bandets innertier «Getting Killed». Den er nesten like forskrudd, men Geese er et band, og det merkes godt. Særlig er tromming og perkusjon her en atskillig mer vesentlig del av lydbildet enn på soloplata. Musikalsk er dette ikke så lett å beskrive. Men man kan tenke seg Captain Beefheart krysset med Dr. John anno 1968, samt en dose Stones på det sløyeste og kanskje noen dråper The Fall og Pere Ubu inn i miksen. 

Mer Louisiana enn New York-punk, egentlig, tross Geese geografiske opprinnelse. Jeg føler at «Getting Killed» har noe atmosfærisk til felles med Dr. Johns klassiker «Gris-Gris»: det å bygge på tradisjonene, men samtidig å dyrke galskapen, impulsivitet og tillate improvisasjon. En jazz-mann som Pharao Sanders har vært inne på det samme. Kanskje handler det bare om å tillate seg den totale frihet. Er man fri nok, blir det fort noe. (MS)

38. Paul Weller: «Find El Dorado»

Coveralbum er en vanskelig som sjelden klarer å levere noe som oppleves som en helhet det er verdt å bruke veldig mye tid på. Ofte blir det en miks av noen gode coverversjoner og ganske mange sånn midt på treet. Men det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel Paul Wellers «Find El Dorado». En musikalsk reise der Weller tilfører så mye av sitt eget musikalske uttrykk at låtene han tolker/covrer foruten å tilføres nytt liv, også oppleves som en helt naturlig del av Wellers eget musikalske skaperverk. 

At musikken på plata utstråler store mengder med 70-talls vibber, er neppe tilfeldig all den tid stort sett alle låtene ble skrevet i denne perioden. Noe produksjonen og lydbildet utvilsomt gjenspeiler. Vi snakker en drøss med kassegitarer, diverse tangentbaserte instrumenter, fele, strykere, blåsere, fløyter, steelgitar og mye, mye mer. Alt sammen drevet framover med innlevelse av Weller stilfulle og lett gjenkjennelige vokal. Aller best er Wellers fullstendig uimotståelige versjon av Merle Haggards «White Line Fever». (EAA)

39. Robert Finley: «Hallelujah! Don’t Let The Devil Fool Ya»

Etter «Age Don’t Mean a Thing» (2016), ble Finley koblet med Dan Auerbach fra Black Keys og et samarbeide som resulterte i albumene, «Goin’ Platinum!» (2017) og «Sharecropper’s Son» (2021) og «Black Bayou» (2023). Og selvfølgelig er Auerbach også med bak på den nye plata. Og for en plate det har blitt! Skiva oser av soul av det vaskeekte slaget.

Som tittelen mer enn antyder er dette et album som hyller ‘The Lord’, kanskje en litt uvanlig sjanger her i Popklikk, men «Hallelujah! Don’t Let The Devil Fool Ya» er så genuin og tøff at vi ikke kunne la den gå oss forbi i stillhet. Hør for all del åpningsrekka med «I Wanna Thank You», «Praise Him» og «Holy Ghost Party». Bakgrunnsvokalen til Christy Johnson er også verdt å trekke fram, den låter som smør mot Finleys svært raspete og røffe soulstemme.  

«Helping Hand» og «On The Battlefield» er også knalltøffe spor. Samtlige låtene holder utrolig høy standard, og det leveres fra øverste nivå av studiomusikerne på denne overraskende gode utgivelsen. Begrepet lovsang får plutselig en positiv klang. (JEE)

40. The Autumn Defence: «Here and Nowhere»

The Autumn Defence består i all hovedsak av duoen John Stirratt og Pat Sansone med god hjelp av James Haggerty and Greg Wieczorek. Både Stirrett og Sansone spiller til daglig i Wilco, førstnevnte spilte også sammen med Jeff Tweedy og Jay Farrar i legendariske Uncle Tupelo. Alle låtene på «Here and Nowhere» er skrevet av Stirrett og Sansone, og sistnevte har produsert herligheten. 

Selvom det finnes mange likhetstrekk med Wilcos musikalske univers, lager The Autumn Defense musikk som trekker mer i retning av den amerikanske vestkysten enn moderskipet. Vi snakker melodiøse, myke, sofistikerte og drømmeaktige låter pakket inn i et orkestrert lydbilde fylt med deilige harmonier og psykedeliske innfall. Tidløs musikk som sender tankene i retning av band som The Byrds, Love, Burt Bacharach, The Kinks, The Beach Boys og The Beatles. 

Plata åpner med «The Ones», utstyrt med krystallklare kassegitarer og etter hvert en lang psykedelisk hale fullpakket med fløyter og el-gitarer. En låt som glir over i fine, svært iørefallende og The Byrds-aktige «I’ll Take You Out Of Your Mind». Tredje låt ut, «Old Heart», er en aldeles nydelig ballade som minner om noe Carole King kunne skrevet på en god dag. Og sånn kunne jeg fortsatt, for alle elleve låtene på «Here and Nowhere» har mer enn nok å by på. Som for eksempel den ekstremt svært fengende «In The Beginning». (EAA)

41. Hurula: «EXISTENS»

Svenske Hurulas sjette studioalbumet oppleves  mer helthetlig og vellykket enn det foregående, med en tydelig retning og signatur. Hurula er fortsatt oppriktig engasjert, det være seg på vegne av egen eksistens, egen generasjon, miljøvern («EN DÖENDE PLANET») eller kjærligheten. Og godt er dét.

De første taktene på plata begynner som en hommage til Dylans «All Along The Watchtower» (i Hendrix’ versjon) i tittellåten, mens det tar av for alvor med den personlige andrelåten «BARNHEM, UNGDOMSHEM, VÅRDHEM». Kanonlåt. Et annet høydepunkt er «ET ANNAT SPRÅK», en perfekt låt hvor tekst, melodi, komp og gitar smelter inn i hverandre og blir en opphøyd helhet.

Mot slutten av skiva kommer godbitene som perler på en snor, men min personlige favoritt er likevel den fantastiske sistelåten «DRÖMKEMIKALIER». (JEE)

42. The Mountain Goats: «Through This Fire Across From Peter Balkan»

«Through This Fire Across From Peter Balkan» er produsert av bandets multiinstrumentalist Matt Douglas som også er medkomponist på flere av låtene. Resultatet er et tidvis storslått orkestralsk lydbilde der «more is more» er innfallsvinkelen, andre ganger er tilnærmingen mer minimalistisk. Resultatet er et enestående stykke musikk, om tre personers eksistensielle og strabasiøse reise. En reise (eller kanskje bedre, en odyssé) beskrevet i løpet av 12 melodiøse og nydelig arrangerte sanger, der hver låt står godt på egne ben, men hvor helheten utvilsomt er platas store styrke. 

Å plukke ut enkeltlåter oppleves litt meningsløst, særlig med tanke på at alle låtene fungerer svært godt både alene og som en del av helheten. Likevel er det liten tvil om at «Your Bandage», «Peru», «Through This Fire», «Rocks In My Pocket», «Armies of The Lord» og «Your Glow» er ualminnelig sterke både når det gjelder innlevelse, dramaturgi og arrangementer. Triste, men også trøstende og svært empatiske låter som treffer hardt, men også godt. Med «Through This Fire Across From Peter Balkan», viser John Darnielle og The Mountain Goats at de fremdeles har svært mye på hjertet. (EAA)

43. Oracle Sisters: «Divinations» 

Paris-baserte Oracle Sisters kan best beskrives som en mellomting mellom Electric Light Orchestra, franske Air og halvt svenske LIV. Oracle Sisters har selvfølgelig forgapt seg i et retro-lydbilde og alt av instrumentering og produksjon har en 70-talls-estetikk over seg. Så godt som samtlige låter er så velskrevne at du nesten tror de er standard coverlåter, men niks, hele skiva består av nyskrevet materiale. 

Produksjonen er nesten i overkant smooth. Her er det ikke mye som lugger, for å si det sånn, men vakkert er det. Hele albumet har en slags optimisme over seg, som man sjelden hører i disse dager. Sjekk for eksempel herlige «Rodeo». Åpninga med «Riverside», «Marseille», «Alouette» og «Blue Left Hand», er uslåelig god. De neste sju sangene er bortimot like bra. (JEE)

44. This Is Lorelei: «Holo Boy»

På den lettbente og svært iørefallende åpningslåta «l Can’t Fall», møtes tradisjonell pop og yacht-rock på forlokkende vis. En låt der synth/mellotron, lyden av dempede trommer og en lun el-gitar, dominerer lydbildet. Deretter følger lett intense og repeterende «But You Just Woke Me Up», med gitarriff som sender tankene til The Cars-klassikeren «Just What I Needed». «Dreams Away» er en perle av en poplåt, som tillater seg å holde ut i over fire minutter. 

Der går unna i en rykende fart samtidig som låtene hopper over i hverandre før du vet ordet av det. Noe som gjør lytteropplevelsen både intens og effektiv. At enkelte av låtene ligner ganske mye på hverandre gjør ingen ting så lenge de brytes opp av låter med litt andre intensjoner. Og sånn sett er nevnte «I Can’t Fall» og rolige og tilbakelente låter som  «This Is A Joke» og «Money Right Now» fine avbrekk. At to av platas kanskje mest iørefallende låter «SF & GG» og «Name The Band», rundes av før det har gått to minutter er muligens litt snaut, men så lenge der funker er det absolutt innafor. (EAA)

45. Pascal: «Tänker på dig jämt»

Tjue år inn i karrieren leverer gotlandske Pascal en ladet kanon av en svensk rock-triumf. Når første låt «Det här är alt» har vart i omtrent 23 sekunder skjønner jeg det. En rysare bygget på en ganske tradisjonell «girl group meets punk»-akkordprogresjon får sin indievri perfeksjonert idet et høylytt «era jævla idioter» fargelegger det første crescendoet, anført av bassist Manuela De Gouveias vokal-innhopp. 

Bråk med søt melodi-oppskriften gir assosiasjoner til The Jesus & Mary Chain på sitt beste, men før formelen ble forslitt, og dyppet i en, på pussig vis, veldig svensk garasjerock-atmosfære og låtskriver Isak Sundströms helt spesielle, naivistiske tekstunivers. Tekstmessig aner vi en ikke liten dose livstrøtthet og midtlivskrise i dette konsentrerte lynnedslaget av et album. Men de lettfattelige og enkle tekstene leverer på et eiendommelig vis som redder det hele fra navlebeskuende sutring. Det lyriske slektskapet er mer Bob Hund eller Charles Bukowski enn Robert Smith.

Glemmes må heller ikke Mimmi Skogs deilig øsete tromming, der cymbalene virkelig ikke er til pynt. Det gjelder gjennom hele plata. Trøkket hun legger sammen med Manuela De Gouveias mektige bass, skaper tvers gjennom en drønn av et fundament og en strålende dynamikk bak Isak Sundstrøms såre, spisse vokal og effektivt porsjonerte gitarutskeielser. (MS)

46. The Saints: «Long March Through the Jazz Age»

«Long March Through the Jazz Age» settes i gang av «Empires (Sometimes We Fall), en låt som består av en tankevekkende og eksistensiell tekst, omkranset av et lydbilde der piano og diverse gitarer rett som det er sender tankene i retning av Rio Grandes bredder. Deretter følger melodiøse og nesten pop’ete «Break Away» som hadde passet perfekt inn på de første platene til The Church. Og bedre skal det bli, for de tre neste låtene, «Judas», «Vikings» og «Gasoline», er pur klasse. Vi snakker svært melodiøs pop-rock utstyrt med tidvis glimrende tekster, der det er plass til et lite hav av gitarer, mellotron, piano, banjo, trombone og en herlig kombinasjon av trommer og perkusjon. 

«Long March Through the Jazz Age» består av 12 låter som alle leverer og vel så det. Det finnes knapt nok et dødpunkt eller noe å sette fingeren på. «Bruises» er albumets mest rocka og gitarbaserte låt, med en tekst om livets mange valg og mysterier, mens det fylles på med strykere og blåsere på nydelige og svært iørefallende «Resurrection Day». Plata avsluttes på vemodig vis med «Will You Still Be There», en sang der det gjøres plass til både trombone, trompet og fiolin. Som alltid med Chris Baileys utgivelser, er måten han synger på et av høydepunktene. En stemme fylt med så mye følelse og innlevelse, at den kommer til å bli dypt savnet, akkurat som musikken og tekstene hans. (EAA)

47. Big Thief:  «Double Infinity»

«Double Infinity» oser av skaper- og spilleglede, og det er tydelig at den gjenværende trioen har funnet formelen og at samholdet dem imellom er sterkt. Stemmen til Adrianne Lenker er fortsatt unik i dette universet og et bærende element hos Big Thief, men det er de frigjorte og svært interessante arrangementene som gjør at Big Thief skiller seg ut.

Albumet åpner med den litt U2-aktige og musikalsk lekne «Incomprehensible», og fortsetter med den rocka «Words». Blant mine favoritter finner vi den nydelige, nesten spoken word-aktige «Los Angeles», den flotte tittellåten og den herlige «Grandmother» med den amerikanske multiinstrumentalisten Laraaji på gjestevokal. Sistnevnte låt er av typen det er umulig å bli lei.

Sum a summarum er dette nok et vidunderlig album fra Lenker & co, og deres status som et ledende indieband er ytterligere forsterket. En sterk anbefaling. (JEE)

48. Sloan: «Based on the Best Seller» 

På sitt nye album (nummer fjorten i rekken), «Based on the Best Seller», forsetter kanadiske Sloan å pøse ut deilig powerpop, et sted midt i mellom band som The Knack, Fountains Of Wayne, The Kinks, The Cars, The Beatles, The Beach Boys og Queen. 

Låtmaterialet er som alltid drevet framover av iørefallende melodier og svært tilstedeværende el-gitarer. Den tøffe og gitardrevne åpningslåta «Capital Cooler», med herlig koring, åpner skive på perfekt vis, og deretter bare renner det på med godlåter. På spor to, «Dream Destroyer», høres det ut som om gjengen har hørt intenst på T.Rex og Sweet rett i forkant av innspillingen. Noe Popklikk-redaksjonen selvfølgelig setter stor pris på. 

Foruten de to ovennevnte låtene, består «Based on the Best Seller» av friskuser som for eksempel «Open Our Umbrellas», «Live Forever», «So Far Down», «Collect Yourself» og platas kanskje beste spor, ultrafengende «Congratulation». På snertne «Fortune Teller» skyves el-gitarene litt i bakgrunnen for å gi mer plass til keyboard og trumpet. Plata avsluttes på nydelig vis med balladeaktige «I Already Know». Utstyrt med deilig melodier, intense el-gitarer og herlige koringer understreke Sloan nok en gang at de fremdeles er et av verdens beste band for de av oss som liker powerpop med både skarpe og myke kanter.  (EAA) 

49. Herman Düne: «Odysseús»

Har du gløymt Herman Düne – eller visste du aldri heilt kven dei (eller han) var? No får du ein ny sjanse. Grip den! For Odysseús er ei herleg plate – full av inderlegheit, sjarm og solvarm musikk av typen me treng for å kople oss frå denne kalde verda me lev i. Odysseús er skrudd saman på ein utruleg god måte. Arrangementa er delikate og presise – med akkurat passe mengder klang, strykarar og harmoniar. Det heile kjennest balansert og, ja, vaksent. Plutseleg er det ikkje berre koseleg å høyre David-Ivar synge om solnedgangen – det er direkte vakkert.

Musikken er framleis akustiske viser i ulike valørar, ofte tettpakka med tekst. Låtformene byrjar gjerne i noko sjølvransakande, tek ein sving innom både små-som-blir-til-store tankar – og landar i ei enkel, ofte vemodig konklusjon. Om kjærleiken, eller langt verre, mangelen på den. Men det er korleis det blir gjort som verkeleg treff: luftige arrangement, klangfulle harmoniar og jordnær, forsiktig instrumentering. God smak, heiter det vel. (Asle Frøkedal)

50. Dropkick – «Primary Colours»

«Primary Colours» består av 10 låter som klokker inn på nøyaktig 29 minutter, noe som må sies å være akkurat passe. Rett på sak og ikke noe sideflesk, med andre ord, noen som passer Dropkicks musikk helt utmerket. Låtene durer av gårde ikledd janglete gitarer, taktfast tromming, tima og tilrettelagte koringer, nennsom bruk av keyboard og noen kule gitarbrekk her og der.

At det av og til tråkkes litt på fuzzpedalene tilfører lydbildet både variasjon og litt ekstra temperatur. Såpass mye at tankene i enkelte tilfeller flyr til band som Guided By Voices og Dinosaur Jr. På lett sorgtunge «Too Much of the Same», tas der hele ned til grasrota, før et munnspill blander seg inn i ligninga. En kort, men nydelig låt ikke ulikt noe The Jayhawks kunne laget. 

Den Byrds-inspirerte åpningslåta, «Left Behind», åpner plata på perfekt vis, der den deilige gitardelen som slår inn etter cirka to minutter sender tankene til en viss Roger McGuinn. På spor to, «Snowflakes», legges det litt fuzz på gitarene før en lekker liten gitarsolo bidrar til at låta fremstår som en skikkelig vitamininnsprøytning. Deretter følger den spretne tittellåta som hadde sklidd rett inn på alle de siste platene til Teenage Fanclub. Noe man også trygt kan si om platas kanskje beste låt, «Dreams Expire». (EAA)

51. Jason Isbell: «Foxes in the Snow» 

På «Foxes in the Snow» kjører Jason Isbell et «one man band», bestående av kun en akustisk gitar og sin egen stemme. Ved kun å fokusere på egen stemme, eget gitarspill og sist men ikke minst – sine egne tekster – lar Isbell oss komme så tett innpå hans musikalske univers og fortellerstemme at vi kan høre knitringen fra glørne i peisen. 

For å lykkes med denne typen artistisk hybris, er det helt avgjørende at tekstene sitter. Noe de gjør fra begynnelse fra slutt. Jeg kan ikke huske sist gang jeg levde meg like mye inn i tekstene/fortellingene, som tilfelle er på «Foxes in the Snow». Jordnære, emosjonelle, ærlige og intense tekster som graver dypt i eksistensielle problemstilling uten å ty til klisjeer eller pretensiøse krumspring. Dette er musikk rett fra hjertet, hentet fra en artist som har opplevd mye på både godt og vondt gjennom det som nå har blitt et ganske langt og begivenhetsrikt liv. (EAA)

52. I’m With Her: «Wild and Clear and Blue» 

Noen ganger dukker det opp band du umiddelbart merker vil mer enn andre. Denne gangen er det det amerikanske folkrockbandet I’m With Her det gjelder. Trioen, som kommer fra ulike delstater i USA, består av Sara Watkins, Sarah Jarosz og Aoife O’Donovan. 

«Wild and Clear and Blue» er rikelig krydret med diverse instrument, de fleste traktert av medlemmene selv (fiolin, oktav-mandolin og andre strengeinstrument). Det spes på med litt el-gitar og litt orgel, men uttrykket er i all hovedsak vakkert og akustisk. Skiva inneholder flere fine ballader. Verdt å trekke frem blant disse er «Only Daughter». Sound og koring gir direkte assosiasjoner til legendariske Indigo Girls, og det er utelukkende positivt. 

Aller best er I’m With Her når produsent Josh Kaufman drar de i retning alternativ country, slik som på den fine førstelåten «Ancient Light», den pianodrevne tittellåten, «Standing on the Fault Line» og sistelåten «Rhododendron». Albumet er ypperlig produsert av den allestedsværende Josh Kaufmann (Bonny Light Horseman). Få øynene opp for I’m With Her, de fortjener all den oppmerksomhet de kan få. (JEE)

53. Cory Hanson: «I Love People»

På sitt fjerde album, «I Love People», er el-gitarene for det meste lagt på den berømte hylla, og erstattet av akkurat passe store doser med strykere, blåsere og tangenter. Noe som gjør en fyr som meg så varm om hjertet at jeg allerede etter to gjennomspillinger var fullstendig bergtatt.  

«I Love People» er fylt med nydelige arrangementer, utsøkte melodier og tidvis lett underfundige/odde/småskumle/humoristiske tekster. De fleste av de 11 låtene har mye til felles med musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på 70-tallet, og da kanskje spesielt artister som Eagles, Jackson Browne, Randy Newman og Harry Nilsson.

Med pianoet i hovedrollen, utvides lydbildet på smakfullt vis med kassegitarer, trommer, bass, tromboner, saksofoner, bratsj, fioliner, steelgitar, kontrabass og perkusjon. Et litt småsjenert, men likefullt svært virkningsfullt lydbilde, som tilfører musikken store doser sjarm og finesse. Med «I Love People» beviser Cory Hanson at ha han akkurat nå er en av de mest lovende artistene i dagens uendelig store musikkunivers. En ekstraordinær artist som evner å skape oppsiktsvekkende god musikk innenfor flere sjangre både som soloartist eller som medlem av bandet Wand. (EAA)

54. Sam Fender: «People Watching» 

På sitt tredje studioalbum, «People Watching», fortsetter den britiske Sam Fender å kombinere nostalgiske referanser med en moderne produksjon. Gjennom albumet hører vi tydelige inspirasjoner fra flere tiår med britisk og amerikansk rock (og litt fra Down Under), uten at det noen gang føles som en kopi.

Albumet åpner sterkt med tittelsporet, med en upbeat start, drevet av en rytmeseksjon som bygger seg opp med orgel og synther i refrenget. Et refreng med en Springsteen-feel både når det kommer til musikken og ikke minst vokalen til Fender, som plutselig blir veldig lik en ung Springsteen. Plata er glimrende produsert av The War On Drugs’ Adam Granduciel (og ja, det høres), Markus Dravs samt Fender selv og to av gutta i bandet, Dean Thompson and Joe Atkinson. (Magnus Brandt)

55. Honungsvägen: «Vet du, jag älskar dig. Kvar här med dig, kan det gå in?»

Det er svært sjelden man blir møtt av en sterkere åpningskvartett en tilfelle er på Honungsvägen nye album. For «14,22», «Bakhåll inifrån», «Louisiana» og «Mitt DNA», er fire perfekte indiepop-låter av aller beste sort. Vi snakker melodiøs og lett tilbakelent pop utstyrt med glimrende tekster det er lett å kjenne seg igjen i. 

Selvom åpningen er formidabel, har de resterende sju låtene også mye by å på. Som for eksempel svært fengende og gladtriste «Prata om vädret», sjarmerende og lettbente «Vykort» og småintense og lett repeterende «Tusen nålar». Musikalsk har Honungsvägen et slektskap til artister som Hästpojken, Dina Ögon, Håkan Hellström og Annika Norlins Säkert, samtidig som de har utviklet et unikt musikalsk univers det er klin umulig ikke å falle pladask for.  (EAA)

56. The Delines: «Mr. Luck & Ms. Doom» 

Willy Vlautin er mannen bak låtskrivinga og de sterke tekstene til The Delines. Vlautin, som også har skrevet en rekke kritikerroste bøker, går ikke av veien for å ta opp alvorlige temaer, som vold i familierelasjoner. Stemmen til Amy Boone står fremdeles sentralt i musikken til The Delines, like selvfølgelig som at frihetsgudinnen står der den står på Liberty Island. 

Du kan trygt si at Boone har det lille ekstra, som bare få vokalister har. Det er noe med formidlinga, troverdigheten, erfaringa og, ikke minst, sårbarheten i vokalen som er fullstendig til å smelte av. Det blir en bortimot umulig oppgave å rangere låtene på dette albumet, som alle holder jevnt høy standard. The Delines fortsetter å levere musikk av topp klasse for et voksende publikum, som vet å sette pris på kvalitet. (JEE)

57. Blood Orange: «Essex Honey» 

Her er jeg så seint ute at det nesten kjennes litt flaut. I likhet med Rosalié, en hyppig gjest på  listene over årets beste album. Jeg faller umiddelbart for miksen her: erke-engelsk popmusikk på sitt beste: utfordrende, men melodisk. Fengende, men uredd for eksperimentering. Ekstremt eklektisk, men på en måte som henger sammen. En gjennomgående melankolsk undertone, angivelig preget av at Dev Hynes (aka Blood Orange) mistet sin mor. 

Jeg hører ekko av Prefab Sprout, XTC, Everything but the Girl, Beach House og så videre. Det er deilig varme synther, gitarer og cello. Behagelig, men aldri kjedelig. Og når han på «Westerberg» rett og slett rapper refrenget fra broen i The Replacements´ Big Star-hyllest  «Alex Chilton» («I’m in love with that song…») … da er jeg solgt. (MS)

58. Patterson Hood: «Exploding Trees & Airplane Screams 

Patterson Hood benytter sjansen til å ta i bruk andre musikalske virkemidler enn når han leker seg meg kompisene i Drive-By Truckers. Foruten mye bruk av piano, har Hood også tatt i bruk både strykere, saksofon, fløyte(r) og nennsom bruk av synth. Men for all del, det dukker opp el-gitarer både her og der, som for eksempel på «The Van Pelt Parties» der Hood bakkes opp av Wednesday som på glimrende vis bidrar med både harmonier, el-gitar, bass og steel-gitar.

Platas største styrke er 1) måten de ualminnelig gode tekstene pakkes inn i et tidvis nakent, men likefullt forseggjort lydbilde der de små, men viktige nyansene, tilfører lydbildet det lille ekstra. 2) Måten Hoods sarte og lett vaklevorne stemme er med på å underbygge sårheten i tekstene, tilfører låtene en sjarmerende form for tristesse som kler låtene svært godt. (EAA)

59. Brian D’Addario: «Till the Morning»

Brian D’Addario, den eldste av brødrene i The Lemon Twigs, slapp sitt første soloalbum i år, «Till the Morning». Et album som ikke skiller seg vesentlig fra de fem platene The Lemon Twigs har gitt ut så langt. For Brian D’Addario er «Till the Morning» ikke et forsøk på å bryte ut av «The Lemon Twigs», snarere tvert i mot all den tid hans bror, Michael, er svært delaktig på skiva både som medprodusent, korist og medvokalist på to av låtene.

Men der Lemon Twigs på enkelte plater har skrudd opp tempoet en anelse og gått i retning av en mild utgave av artister som Kiss eller Bandfinger, går musikken på «Till the Morning» mer i retning av countrymusikk og artister som The Monkees, Glen Campbell og Emitt Rhodes. Selv beskriver Brian musikken som country baroque, noe «One Day I’m Coming Home» og «Only To Ease My Mind»,  er to flotte eksempler på. (EAA)

60. Old Sea Brigade: «If Only I Knew, Pt.2»

Benjamin Cramer, som fortsatt er basert i Gøteborg, samarbeidet med flere svenske artister på forgjengeren «Pt. 1». På «Pt. 2» finner vi derimot kun Nashville-baserte Katie Pruitt på gjestelista, mens produsentrollene er bekledd av like amerikanske Jeremy Griffith og Owen Lewis.

Assosiasjonene går fortsatt tydelig i retning av artister som Matt Berninger og Benjamin Gibbard/Death Cab For Cutie, men Cramer står ikke tilbake for noen av dem. Det hele åpner med fine «The Tourist», arrangert med strykere og det hele. Duetten med Katie Pruitt, «Green Tea» er et av skivas beste øyeblikk. Klassisk midttempo, akustisk lydbilde og alle de rette ingrediensene.

«If Love Was the Answer» er mer produsert, med komprimerte trommer og rare lyder, men det funker det også, på en måte. «According to Planned» er en flott låt, og mer gjenkjennelig Cramer, før plata rundes av med den nydelige, tidligere omtalte «Speaking of You». Drapert i piano, tremologitar og kledelig munnspill har låten en direkte lindrende effekt. Vakkert, akk så vakkert. (JEE)

61. Edwyn Collins: «Nation Shall Speak Unto Nation»

Åpningslåta «Knowledge» er Collins på sitt aller beste, en låt med nydelige koringer, deilige tangenter, snertne gitarriff og forfriskende blåsere. Stemmen hans balanserer akkurat på kanten av stupet når han fremfører den rørende og fine teksten. Helt topp, med andre ord! Neste låt ut, «Paper Planes», tusler av gårde i et behagelig tempo, dyttet framover av en deilig melodi og fintfølende bruk av trommer, tangenter, klokkespill og gitarer. 

Platas mest umiddelbare låt er muligens behagelig intense og svært nynnbare, «Sound As A Pound». På «The Heart Is A Foolish Thing», skrus tempoet opp, og vips, så befinner vi oss i et musikalsk landskap Edwyn Collins ofte har beveget seg innenfor tidligere. Deretter følger vakre og svært tilstedeværende «The Mountains Are My Home», der Collins følelsesladede og lett vindskeive stemme bakkes opp av et enkelt med svært tiltalende lydbilde. Noe som også gjelder platas nest siste låt, vidunderlige «It Must Be Real», der Collins nok en gang imponerer med en vokal som balanserer på en ganske strak line. (EAA)

62. Suzanne Vega: «Flying with Angels»

«Flying with Angels» åpner med den fine poplåten «Speakers Corner». Stemmen har kanskje forfalt litt, men det er ikke så farlig siden det ikke var den kraftfulle vokalen som var Suzanne Vegas varemerke. Tittellåten løftes opp av Gerry Leonards estetiske gitarspill. Leonard spiller en viktig rolle også på den rocka «Witch». 

«Chambermaid» høres ut som deLillos med gitarfiguren fra Dylans «I Want You», og ender rett og slett opp med å bli en veldig sjarmerende låt. Slowfunken «Love Thief» fungerer også fint, og «Lucinda» er en verdig hyllest til Lucinda Williams. Vegas politiske engasjement kommer til syne på «Last Train from Mariupol», selv om jeg ikke er spesielt fan av den typen tekster. Da treffer den mer subtile «Alley» bedre: / One day you’ll know me / Shimmering above / Like Marc Chagall in love / I’ll be moving, be sailing around / Unchained and unbound / Be a mile off the ground / And I’m free

Popklikk ønsker Suzanne Vega velkommen tilbake! (JEE)

63. Manic Street Preachers: «Critical Thinking»

Trioens store styrke er at de med små, effektive grep, kombinert med en akkurat passe stor dose oppfinnsomhet og skapertrang, spinner rundt sin sin egen musikalske akse uten å miste sin egen musikalske identitet. Sagt med andre ord; bandets nye album, «Critical Thinking», skiller seg akkurat nok fra de tidligere utgivelsene til at denne skribenten setter stor pris på musikken som strømmer mot ham også denne gangen. At nyansene er så subtile at man knapt nok legger merke til dem, er på sett og vis blitt Manic Street Preachers magiske trylleformel. 

Mye av musikken på «Critical Thinking» henter inspirasjon fra musikk som fant sin form på 80-og 90-tallet, noe som for eksempel innebærer bruk av både synth/keyboard og trommer med mye romklang. At det tidvis resulterer i at enkelte låter høres ut som en hybrid av band som The Alarm, Pet Shop Boys og New Order, er bare gøy og faktisk også ganske stilig. (EAA)

64. Curtis Harding: «Departures & Arrivals: Adventures Of Captain Curt» 

Skal du høre kun ett soulalbum i år, så er dette skiva du bør investere tid i. Curtis Harding er en av de mest visjonære artistene innen soulmusikken i dag, og et levende bevis på at vidunderlig magi oppstår når musikalsk dyktighet møter utemmet fantasi. Den Atlanta-baserte singer/songwriteren har denne gangen kommet opp med sanger som utforsker lengselen og ubehaget ved å være langt hjemmefra – en virkelighetstro flukt han har utviklet til et konseptalbum.

Albumet åpner med fenomenale «There She Goes», som ikke har noe med The LA’s berømte låt med samme tittel å gjøre, men som handler om romskipet som tar av fra jordens overflate. Singelen «Time» er også drivende god soul. Stort blir det neppe!

Albumet er ekstremt velprodusert, men blir aldri uinteressant eller irrelevant, selv ikke med den snodige forvrengte stemmen på «Hard As Stone». Harding har produsert selv, og er opplagt en mann som vet hva han holder på med. «The Power» byr til og med på frekk disco, mens «Felt It Inside» har tøff vreng på både bassen og vokalen. (JEE)

65. Rhett Miller: «A lifetime of riding by night»

Det spesielle med denne plata er at Rhett Miller spilte inn 20 låter som han deretter overlot til sin venn og bandkompis Murry Hammond å fullføre. Resultatet er 11 låter som virkelig skinner og et album som er mer innovervendt og søkende enn hans tidligere soloplater. På flere av låtene graver Miller i temaer rundt forgjengelighetens og kjærlighetens mange mysterier.

Musikalsk går tankene til de lett introverte utgavene av Bruce Springsteen og Ryan Adams og de første platene til Joe Henry. Råskapen til de to førstnevnte er byttet ut med et sobert og stillfarent lydbilde. Millers evne til å lage gode melodier, åpner opp for mange nynnbare partier. At produsent Hammond vier Millers sårbare og myke stemme mye plass i lydbildet tilfører musikken en skjør og tidvis rørende dimensjon. 

Der bobler over av favoritter, men om man begynner med de lettbente og melodiøse låtene «All For You» og «Come As You Are», fortsetter med de lett sørgmodige og søkende «People Are Lifted» og «The Bells of St. Mike’s», for så å avslutte med vakre og hjertegode «Be Mine», er mye rhett og slett gjort. (EAA)

66. Ryan Adams: «Self Portrait»

På det dobbeltalbumet «Self Portrait» leverer Ryan Adams en imponerende samling med personlige og selvransakende tekster pakket inn i den delen av hans musikalske univers han behersker best; folkrock/americana, deriblant arven etter Whiskeytown (1994-1999), bandet hvor det hele startet. 

Låter som «Saturday Night Forever», «Not Trash Anymore», «Too Old To Die Young», «I Am A Rollercoaster», retro-rockeren «Throw It Away», «Castles In The Sand» (som fint kunne vært en låt av The War On Drugs), «Look What You Did» og sistelåten «At Dawn», hører hjemme i toppsjiktet i katalogen til denne svært så virksomme låtskriveren.

Som en artighet har Adams også funnet plass til New Orders «Blue Monday» og to låter av R.E.M., «The One I Love» og «Shiny Happy People», som han selvfølgelig gjør på sin helt unike måte. (JEE)

67. Night Shop: «The Beloved Returns» 

«The Beloved Returns» er Julian Sullivans aka Night Shops tredje album, og det mest hardtslående og kompromissløse så langt. Det trøkkes til langt mer enn på forgjengerne både når det gjelder bruk av trommer, tangenter, bass og el-gitarer. Noe som ganske kjapt får meg til å tenke på NYC-band som Suicide og Television. Av kontemporære band går tankene til Australia og Rolling Blackouts Coastal Fever.

Gitararbeidet er både effektivt, rått og stilsikkert, og trommene og bassen tar seg knapt nok en pause. Med unntak av plates to knallsterke og «rolige» spor, «I Loved You from the Moment I Saw You» og «Capitol Gardens», jages låtene i stor grad fremover av den tighte og intense produksjonen, et grep som tilfører låtene både energi og framdrift. Noe «Let Me Be the Lamb» og «Once Bitten, Twice Bored» er to ualminnelige gode eksempler på.  

«To Late, To Late» og «Sideline» er sånne låter som bare fortsetter å svirre rundt i bevisstheten etter første gjennomlytting, mens gitarene og trommene på «Thought In The Dark» sakte men sikkert maler lytteren i knestående. Noe som også kan sies om den lett intense åpningslåta, «Ode To Joy II», før platas kanskje beste spor, «Let Me Be the Lamb», får undertegnede til å folde hendene. (EAA)

68. The Cords:  «The Cords»

Søstrene Eva og Grace Tedeschi, som utgjør bandet, har allerede gjort seg bemerket. Tidlige singler fra The Cords vakte oppsikt i indiepop-undergrunnen, og duoen gikk deretter i studio for å konsentrere seg om debutalbumet. Resultatet? Et fullverdig album det lukter krutt av. 

De har allerede delt scene med navn som The Vaselines, Camera Obscura og Belle and Sebastian – og det merkes.

De 13 låtene klokker inn på snaue 30 minutter, og det er flust av musikalske referanser å spore. Hvis du liker tidlig Kirsty MacColl eller Blondie, er dette trolig en plate for deg. Jeg hører også The Primitives, og er det ikke et snev av klassisk The Clash i «Bo’s New Haircut»?

«The Cords» er et lite mesterverk – en samling perfekte indiepoplåter med vokalharmonier, håndklapp og rikelig med «ba ba ba». Det er vanskelig å trekke frem enkeltspor når helheten er så sterk, men superfengende «You» og min personlige favoritt «Weird Feeling», utmerker seg etter noen runder på øret. (Dag Magne Tomterstad) 

69. Brandi Carlile: «Returning To Myself» 

Den 44 år gamle amerikansk sangeren, låtskriveren og artisten Brandi Carlile «Returning To Myself», og som tittelen antyder et album der Carlile går i seg selv både når det gjelder relasjoner og musikalske røtter.

Det åpner intimt og personlig med selve tittellåten, før det braker løs med skivas pop-alibi, «Human», kanskje et av platas beste spor. «A Woman Oversees» bikker litt over i det samme landskapet som Sheryl Crow, «Church & State» er en overraskende hardtslående rocker med Edge-gitar og heftige trommer, mens «Joni» er en nydelig hyllest til Joni Mitchell. Den karakteristiske stemmen til Carlile behersker hele spekteret og vel så det. Dette er både til velsignelse og ulempe for artisten.

Den allestedsværende Aaron Dessner (The National) er kreditert som med-produsent og komponist på flere av låtene, mens superprodusenten Andrew Watt har signert på den andre halvparten. Blant de klart fineste sporene på skiva er de rene country/folk-låtene; «Returning To Myself», «A War With Time», nevnte «Joni», «No One Knows Us», og den nydelige avslutningen «A Long Goodbye». (JEE)

70. Dean Wareham: «That’s the Price for Loving Me»

Dean Wareham er mest kjent som en av grunnleggerne av band som Galaxie 500 og Luna, to band som har fått mye lyttetid hos undertegnede.

«That’s the Price for Loving Me» er både lun og saktegående. Vi snakker fremragende, gitarbasert drømmepop der låtene nesten umerkelig sklir over i hverandre. Og sånn sett går tankene nesten umiddelbart til Lunas katalog og artister som The Velvet Underground, Tom Verlaine samt John Cales mesterverk «Paris 1919».

Lydbildet er usedvanlig delikat og fylt med mange små og særdeles deilige detaljer, der særlig Warehams nydelig gitararbeid vies mye plass. Cello-arrangemeter, synth, piano og annet snacks er det også plass til, noe som tilfører musikken mye luft under vingene. Warehams stemningsfulle og lett vaklevorne stemme er en fryd å høre på i en tid der alt skal være så sabla perfekt. Kona Britta Phillips bidrar både med vakker vokal og stilfull bassing. (EAA)

71. Juliana Hatfield: «Lightning Might Strike»

Juliana Hatfield er ikke noen hvem som helst, hun var i sin tid et sentralt medlem av Blake Babies, Some Girls og, ikke minst, The Lemonheads. På «Lightning Might Strike» vender Hatfield tilbake til sin karakteristiske og fengende poplyd, og godt er det, for resultatet er blitt ei veldig god plate hvor låtskriving og produksjon møtes på et godt sted. 

Det hele åpner med «Fall Apart» som legger lista høyt for resten av albumet. Den nydelige rhodes-drevne «My House Us Not My Dream House» er likevel min foreløpige favoritt på skiva. Rhodes, wurlitzer og gitarer er sentrale i det tidløse lydbildet. Hatfield har produsert skive selv, og imellom vandrer tankene til Nina Persson. Når man lytter på de gode tekstene, fremkommer det at plata ble laget i en følelsesmessig tung periode for Hatfield. 

«Harmonizing With Myself» og «Constant Companion» er også poplåter som kler Hatfield godt, før det hele rundes av med på utsøkt måte med «All I’ve Got», som et ekko av storhetstida til alternativ rock. (JEE)

72. Bob Mould: «Here We Go Crazy»

Det er ikke mange hvileputene på dette albumet, der jeg tror den bunnsolide Sugar-perioden kanskje er det nærmeste referansepunktet fra hans egen katalog. Tittelsporet har et snev av «Hoover Dam» fra popperlen «Copper Blue», mens de mest brutale låtene kunne fått plass på den mer bulldoser-støyende «Beaster». 

Inspirasjon fra Moulds syttitalls-favoritt Cheap Trick skinner praktfullt gjennom i en låt som «Fur Mink Augurs», mens den akustiske gitaren ikke er hørbar før på den sjuende låta, «Lost or Stolen», med en sterk tekst om medisinering og tapt hukommelse (Mould har tidligere snakket åpnet om sin bipolare lidelse). Det er som å få en kjær gammel venn på besøk som du ikke har sett på en stund og kjenne gleden ved at alle grunnene til at vennskapet oppsto, er til de grader intakt. Takk, Bob! (MS)

73. HAIM: «I guit» 

Søstrene Este, Danielle og Alana Haim fra Los Angeles, har siden 2014 gitt ut tre album som har fått mye oppmerksomhet, og nå er de her endelig med sitt fjerde, «I guit». På den glimrende forgjengeren «Woman In Music PT. III» fra 2020, gikk tankene ofte til artister som Fleetwood Mac og Vampire Weekend. 

På «I guit» skrus energinivået et par hakk opp samtidig som lydbildet tilføres et mer elektronisk tilsnitt enn tilfellet var på forgjengeren, noe den knallsterke singelen «Relationships» er et herlig eksempel på. Plate åpner på forrykende vis med «Gone», der det lånes friskt fra både George Michaels «Freedom» og Stones’ «Sympathy for the Devil», før det roes en smule ned på fine «All over me». 

Deretter følger to av platas sterkeste spor, «Down to be wrong» og «Take me back». Sistnevte, som har minst en maurtue i rumpe, fyker ut av startblokkene før tempoet skrus noe ned etter hvert. «I quit» består av en drøss knallsterke spor der særlig de ovennevnte låtene samt nydelige og såre låter som «The Farm», «Cry» og «Try to feel my pain», biter seg fast. (EAA)

74. Lola Kirke: «Trailblazer»

Som seg hør og bør når man beveger seg innenfor countrysjangeren, er tekstene på «Trailblazer» både smarte og til ettertanke, og omhandler alt fra kjærlighetssorg, fylleangst, avhengighet og lykkerus. Noe «Zeppelin III» og «Marlboro Lights & Madonna» er førsteklasses eksempler på. Førstnevnte er en nydelig låt om Kirkes forhold til sin far, som i all sin sårhet også renner over av kjærlighet, mens sistnevte er en kjærlighetserklæring til moren, fremført med en stor dose glimt i øyet. 

Fordi lydbildet er sånn akkurat passe proft og strømlinjeformet, tilfører det musikken både ekstra energi og popsensibilitet. Og selvom Kirke som newyorker mangler den lille countryknekken, kler stemmen hennes lydbildet så godt som perfekt. Et lydbilde fylt med både akustiske gitarer, el-gitarer, tight tromming, steelgitarer, banjo, mandolin, piano, synth og Mellotron. 

Personlig synes jeg Kirke har mange likhetstrekk med artister som Lilly Hiatt, Kacey Musgraves, Jenny Lewis, Waxahatchee og Taylor Swift. Vi snakker med andre ord om melodiøs og iørefallende musikk med plass til både spretne uptempo-låter («Easy On You», «Marlboro Lights & Madonna», «2 Damn Sexy», «Raised By Wolves») og smellvakre ballader («241s», «Hungover Thinkin’», «Bury Me In NYC»). (EAA)

75. Sunflower Bean: «Mortal Primetime»

Bandets forrige albumet, «Headful of Sugar», må sies å være et slags kunstrock-prosjekt som skiller seg ganske markant fra Sunflower Bean anno 2025. «Mortal Primetime» åpner med den ganske rocka «Champagne Taste». Vreng-gitarene er skrudd på maks og tankene går umiddelbart i retning band som Wolf Alice og dets like. 

Men allerede på «Waiting For The Rain» kan man høre nye takter fra Sunflower Bean, og fra «I Knew Love», og utover på plata, skjer det noe uventet. Post-grønsjen må vike for et melodiøst, halvakustisk uttrykk som bandet overraskende nok behersker til fulle. Det høres faktisk ut som om de aldri har gjort noe annet enn å spille alternativ country.

På «Take Out Your Insides» løsner det skikkelig for mitt vedkommende. Dette er en perle av en låt, som kommer høyt på mine lister i år. Hør bare på det smakfulle gitarspillet og den herlige retrosynthen på slutten av låta. Veien ligger åpen for denne gjengen når de befinner seg i det litt nedstrippete, melodiske hjørnet. Det er lov til å ha forventninger til bandet framover. (JEE)

76. BC Camplight: «A Sober Conversation»

Der aller meste på «A Sober Conversation», både når det gjelder produksjon og lek med instrumenter, er utført av mannen selv. Noe som må sies å være dypt imponerende med tanke på hvor vitalt, friskt og proft alt er utført. Unntaket er trommingen og noen vokalinnslag fra blant annet Abigail Morris på temposterke og svært fengende «Two Legged Dog». 

«A Sober Conversation» fremstår mest av alt som et semi-symfonisk verk, der de glimrende melodiene, rett som det er både snur og vender på seg. Litt som haren hopper, hopper BC Camplight litt der han føler for det. Noe som tilfører musikken både uforutsigbarhet og interessante musikalske grep. 

Musikken er stort sett bygd opp rundt tangenter i mange former og farger, krydret med herlige strykerarrangementer og BC Camplights tidvis såre og svært tilstedeværende vokal. For undertegnede er det mange likhetstrekk mellom BC Camplights og 10cc sine musikalske univers, men tankene går også til artister som Sparks, Elton John, John Grant og The Divine Comedy. (EAA)

77. Nektar: «Om du behöver mig»

Nektar driver med det man kan kalle ærlig Göteborg-rock, ungdommelig energi med bøttevis av gitarer kombinert med nostalgiske tekster og melodier. Bandet viser med all tydelighet at de har til hensikt å videreføre en lang tradisjon innen svensk indierock, riktignok med egen signatur og et forfriskende lydbilde. Låtskriver og vokalist Ilean Arvman Nelson og resten av bandet mistenkes for å ha ambisjoner om å overta tronen i hjemlandet og, på sikt, kanskje også i Norden.

Skiva brakåpner med en banger av en låt, «Myrornas krig». Tenk Kent anno «Verkligen» (1996) så har du Nektar, bare litt mer tidsriktig og polert. Kent-inspirasjonen blir særlig tydelig på låter som den geniale «Ge mig allt du har», «Ossian» og «Den enda du har», mens låter som «November» og «Wien» henter inspirasjon fra britisk indierock og, fra andre siden av dammen, The Strokes. Den pianodrevne balladen «Drømmar av glas» blir en oase på et såpass energisk album. Det samme gjelder akustiske og svært fine «Aska». Nektar demonstrerer tempo og et så åpenbart talent at man kan håpe på en ny vår for svensk indierock. (JEE)

78. Butler, Blake & Grant: «Butler, Blake & Grant»

På sett og vis er Butler, Blake & Grant å regne som en supergruppe, all den tid de tre nevnte herrene er den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, Teenage Fanclubs Norman Blake og James Grant, kjent fra Love and Money. Resultatet er et album som gjør ganske lite ut av seg, men som mye takket være deilige melodier og svært dyktige musikere, makter å skape et nydelig musikalsk univers med ganske enkle virkemidler.

Plata åpner med nydelige «Bring An End» med Blake på vokal. En låt fylt med akustiske gitarer, behagelig bruk av synth, herlige koringer og et et fint, lite refreng. Mot slutten av låta slippes en lett psykedelisk el-gitarer varsomt inn i lydbildet. Spor to, «One And One Is Two», med Grant på vokal, er en melodiøs og likandes poplåt med klare referanser til The Byrds og The Beatles, før kanskje platas beste spor, «The 90s», med Butler på vokal, bruker cirka 10 sekunder på å feste taket. En sang om kjærligheten til 90-tallet, der Butlers el-gitar får litt ekstra spillerom. (EAA)

79. The Lemonheads: «Love Chant»

Det rocka åpningssporet, «58 Seconds Song», med innslags av både country og punk, sjangler av gårde backet opp av taktfaste trommer og skranglete gitarer. Stemmen til Evan Dando, som er både mørk og myndig, holdes i neseborene av utmerkede koringer. På «Deep End» får J Masics gitar leke seg i et lydbilde fylt så mye energi at behovet for en ladestasjon er null og nada. Å si at det er en knallsterk låt, er ikke engang i nærheten av å være en overdrivelse. «In The Margin» er sånn cirka like tøff og kompromissløs.

På platas kortes låt, «Be-In», skrus tempoet ned, før det økes suksessivt på et av platas mest iørefallende spor, «Cell Phone Blues», der Juliana Hatfield bidrar på vokal. «Togetherness Is All Am After» er platas softspot, en låt med en deilig melodi krydret med tøffe el-gitarer som ikke er redde for og vri og vrenge litt på seg. «Mauraders» er rock av beste sort med skikkelig bra driv, tøffe riff og blåsere. 

Tittellåta er både kompromissløs og psykedelisk, men også en smule repetetiv og forutsigbar. «The Key Of Victory» er en lun og saktegående snakkesang der stemmen til Dando bærer låta fremover. Albumet avsluttes med «Roky»; nok en rocker der el-gitarene dominerer lydbildet. (EAA)

80. Of Monsters And Men:  «All is Love and Pain in the Mouse Parade»

Of Monsters and Men (OMAM) er et islandsk indie-folk/rock-band dannet i 2010. De har tidligere gitt ut tre studioalbum, hvorav det første, «My Head Is An Animal» (2012), er best kjent. De fleste har nok hørt singelen «Little Talks» med sitt enerverende «Hey-kor».

Det første som slår meg når jeg hører det nye albumet, med den kryptiske tittelen «All is Love and Pain in the Mouse Parade», er at OMAM digger The National. Særlig påfallende blir det på åpningslåten «Television Love» og «Styrofoam Cathedral» når vokalist Raggi legger stemmen ned i det dype registeret og trommis Hilmarsson prøver å kopiere kompet på «Bloodbuzz Ohio»

Utover på skiva dukker det opp låter som minner mer om Wolf Alice enn The National, som for eksempel fine «The Towering Skyscraper at the End of the Road» og den glitrende popsingelen «Ordinary Creature». (JEE)

Foto: Covre og pressefoto