Årets 75 beste utenlandske plater (2021)

DFE878E5-2555-488B-99BC-251ED2AE830DÅ velge ut de 75 beste utenlandske platene fra 2021 har ikke vært lett. Det var langt lettere å konkludere med at det – om man gidder å lete – har vært et godt år for musikk, både nasjonalt og internasjonalt.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 75 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Noen tenker at vi umulig kan ha grunnlag til å vurdere 75 plater, at vi ikke har hatt tid nok til å sette oss inn i musikken. Om så er tilfelle, tar de feil. Popklikk-redaksjonen har i løpet av 2021 hørt flere hundre album, og vi kunne med letthet plukker ut enda flere plater vi digger.

I den anledning er det viktig å understreke at vi kun anmelder plater vi liker, noe som igjen betyr at vi setter stor pris på samtlige av de 75 platene vi har plukket ut.

Når det gjelder topp 5, ble kampen så hard at Popklikk-redaksjonen måtte gå en ekstra runde før vi ble enige. Men, nå smiler vi alle sammen våre bredeste smil.

For vi kjører i gang, oppfordrer vi dere til å høre på den knallsterke spillelista nederst i saken der alle de utvalgte platene er representert med én smakebit.

Ok, here we go:

1. Thåström: «Dom som skiner»

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi. (Espen Anders Amundsen)

2. Daniel Romano: «Cobra Poems»

På «Cobra Poems» går det fra energisk riff-rock til mer følsomme pop-uttrykk. Alltid med en egen holdning og en ekstremt god sans for slående arrangementer, melodiske hooks og et lydbilde med trøkk. Tidligere har han spilt inn alt selv, nå tas låtene opp live i studioet Camera Varda (også tittel på sistekuttet) med det meget solide backingbandet Outfit på plass. Og for et band! David Nardigir oss en oppvisning i gitarspill, i tillegg til saksofon og tuba, Roddy Rosetti balanserer låtene perfekt med spretten rockebass, Ian Romano sitrer formelig bak trommesettet og sist, men ikke minst, leverer Julianna Riolino vokalprestasjoner fra øverste hylle! Derfor er det kanskje bare naturlig at Romano også lar Riolino ta føringen i et par låter. Mest iørefallende er det på midtempo-genialiteten «The Motions»! Snakker vi kanskje om den fineste låta fra 2021 her? Og det er mer å dykke ned i, folkens. Det er bare å ta for seg av Daniel Romanos overflødighetshorn av perfekt og poetisk retro-rock! (Espen D.H.Olsen)

3. John Murry: «The Stars Are God’s Bullet Holes»

For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en  dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis! Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Musikalsk slekter Murry også på andre litterært artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy. Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader  i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World». (Morten Solli)

4Kiwi Jr.: «Cooler Returns»

Her er det mye å glede seg over for de av oss som liker vår 80-talls jangle-pop og post-punk og 90-tallsindien slik vi kjenner den fra et band som Pavement. De trekkes gjerne fram som et typisk referansepunkt når det gjelder Kiwi Jr., og ja, Jeremy Gaudets vokalstil minner ikke så rent lite om Stephen Malkmus. Det som er sikkert: Her er det nok melodiske hooks, allsangvennlige refrenger og gitarskurr til å holde på interessen til Popklikks utskremte indie-connoiseur. Vi får blant annetpost-punk og «call-response» refreng i «Undecided Voters», lett køntrifisert indie-pop i nydelige«Only Here For A Haircut», Fugazi-stuk med innlagt folky munnspill i «Omaha» og lettere gitar-pop i smått fantastiske «Nashville Wedding». Når de avslutter med det som kanskje er platas beste låt i power pop-perlen «Waiting In Line», så må det sies allerede nå: Dere kommer høyt på årsbestelista i 2021, Kiwi Jr.! (EDHO)

5. The Coral: «Coral Island»

De to første låtene, «Lover Undiscovered» og «Change Your Mind», legger lista så høyt at jeg umiddelbart tenkte at det heretter bare kunne gå nedover. Men den gang ei, for The Coral bare fortsetter å pøse ut den ene knallåten etter den andre som for eksempel blinkskuddene Vacancy», «My Best Friend», «Autumn Has Come» og  «Take Me Back To The Summertime». Brorparten av låtene har minst ett og et halvt bein godt planta i 60-tallet. Vi snakker psykedelisk pop pakket inn i et moderne, men likefullt nostalgisk lydbilde fylt med orgel, lekende gitarer, nydelige harmonier og smakfulle strykere, drives de 15 låtene framover av en usedvanlig sterk melodiøs kraft. Så sterk at det er umulig ikke å la seg rive med. Så joda, «Coral Island» er definitivt en av de fineste musikalske øyeblikkene så langt i år. Og sånn sett er plata en sikker vinner for de av oss som ønsker å nærme seg et musikalsk Nirvana. (EAA)

372BEDFF-EF25-4BF4-9D0F-4E3BB4856046

6. Tuns: «Duly Noted»

Tuns er en øst-kanadisk supergruppe med medlemmer fra Sloan, Inbreds og Super Friendz. Av disse bandene er det kun Sloan som er godt kjent i Popklikk-redaksjonen. De tre medlemmene har dannet et ekte kanadisk demokrati, der låtskrivingen står i sentrum. Det høres ut som at Tuns ikke er basert på overflødige låter fra de andre bandene deres, til det er dette altfor bra, rett og slett! Gitarpopen deres er melodiøs, med småpønkete innslag her og der og et klart nikk tilbake til 1960-tallet, The Beatles og de greiene der. Hør bare på singelen «We Stand United», der gitarist Matt Murphy tar vokaljobben. Her får vi gitarpopens alle godsaker oppsummert over akkurat tre minutter. En nydelig melodi, passe krønsjete gitarer, perfekte harmonier og hooks galore! Bassist Mike O’Neill tar over i «My Memories», en spretten pop-låt som vel er et lite oppgjør med den overdrevne nostalgien noen hver av oss bedriver… Sloan-legenden Chris Murphy overbeviser i «Double Down», med sedvanlig teft for det gode arrangementet og herlig pop-driv! Til slutt må jeg nevne jangle-pop-avslutningen «We’re Living In It Now», som avrunder Tuns’ andre plate i en oppadgående stemning! (Og dere, sjekk for all del ut den selvtitulerte debuten deres også, utgitt i 2016.) (EDHO)

7. Aeon Station:  «Observatory» 

Etter at The Wrens slapp sitt fjerde album, klassikeren «The Meadowlands», i 2003, har det vært stille fra gjengen mange hadde store forventninger til. Men etter 18 år i limbo, er en av bandets frontfigurer, Kevin Whelan, endelig tilbake med ny musikk. Denne gangen som Aeon Station og albumet «Observatory» som består av 10 låter som bokstavlig talt svever et sted midt i mellom sjangre som pop, rock og indie. 10 låter, som mye takket være store doser melodisk kraft, er svært lette å like. Sammenlignet med nevnte «The Meadowlands», er «Observatory» en mer produsert og umiddelbar plate. Og selvom det definitivt finnes et musikalsk slektskap mellom platene, går ofte tankene i retning av artister som Eels, Cherry Ghost, Afghan Whigs og Mercury Rev når jeg hører på sistnevnte. Flere av låtene bygges opp rundt piano og kassegitarer, før de tilføres flere musikalske plagg, men det spares heller ikke på el-gitarer og hardtslående tromming. Resultatet er et variert låtutvalg pakket inn i et luftig og detaljrikt lydbilde. (EAA)

8. Robert Plant & Alison Krauss: «Raise the Roof» 

Det er sagt mye om det slående ved hvordan to såpass ulike, og hver for seg gedigne, musikkpersonligheter som bluegrass-eminens og Grammy-grossist Alison Krauss og eks-skrikhals og rockelegende Robert Plant, kan finne sammen som duo. Egentlig handler det om noe av det enkleste, men samtidig vanskeligste og vakreste musikk kan by på: god smak og vokalharmonisk magi, utsøkt låtvalg og et backingband som presterer musisering på aller øverste hylle – la oss også legge til en produsent, T-bone Burnett, som evner å få noe helt eget og særpreget ut av disse unikumene. «Raise the Roof» er en moderne tidsreise som sveiper bredt, elegant og følsomt innom bluegrass, moderne alt-amerikana, folkemusikk fra fjellene (det amerikanerne ofte kaller «appalachian»), engelsk folkemusikk, funky New Orleans-rytmer, tradisjonell country, rockabilly og klassisk doowop-soul, for å nevne noe. En Hank Williams-låt av det ikke altfor kjente slaget ble det visst også plass til. (MS)

9. The Bevis Frond: «Little Eden»

Platebutikkeier og QPR-supporter Nick Saloman ga med «Little Eden» ut sin tjuefjerde langspiller. Han er en stayer i undergrunns-scenen der obskure psych-pop-singler og platebutikknerder regjerer. «Little Eden» er et vaskeekte corona-album. Saloman har gjort stort sett alt selv. Musikalsk er det kanskje anelsen mer tilgjengelig enn ved noen tidligere utgivelser. Det er rett og slett en skattekiste av melodier og utsøkt gitararbeid! Power pop og gitar-hooks er i førersetet her, med en og annen langdryg gitarsolo som sender tankene i retning av så vel Neil Young som Jimi Hendrix. I tillegg får vi noen nydelige britiske folk-ballader som Nick nailer hver eneste gang. Hør bare på «They Will Return»: Nydelig, sårt og rett i hjertet. Men det som fester seg mest er tekstene. Like store deler inderlighet og knuste hjerter. Jeg tror temaene er individuelle skjebner og kollektive valg i denne senmoderne, pengedrevne tidsalderen – fra perspektivet til dagens England. Kanskje jeg overdriver litt, men disse tekstene setter spor! Og en artist som legger de kanskje to beste låtene – tittelsporet og «My Own Hollywood» – som «deep cuts» mot slutten av plata, vel, han har kontroll! Anbefales! (EDHO) 

10. Floating Points & Pharoah Sanders med London Symphony Orchestra – «Promises» 

Dette er musikk som mange snakker pent om. Nå også Popklikks utsendte medarbeider. Svært kort fortalt er «Promises» variasjoner på en strofe gjennom førtifem minutter. Det er samtidig mye mer. For dette er også veldig flott! Plata begynner med lyden av tangenter i ulike farger og klanger; fra cembalo til vibrafon. Langsomme bevegelser lik dovne dønninger mot en strand. Det er mye luft i Sanders saksofon, som balanserer et sted mellom bølgeryggene. En slags omvendt surfemusikk. Det gjør godt å sitte på denne stranden. «Promises» er musikk å erfare gjennom oppmerksom lytting. Levende musikk, der du kan registere hvor tonene fysisk treffer deg i kroppen. I syvende sats tetter det seg til, med viltvoksende synthesizere og den typen saksofonspill som vi gjerne forbinder med Pharoah Sanders. Åttende sats er orgelbasert. Her er det er noe underlig som skjer. Etter denne følger en lang pause – hvor vi bare er i stillhet – inntil alt løser seg opp. Det samme har blitt til noe annet. (Eivind Sigurd Johansen)

0D159B8B-16A6-4BA7-9B16-4A821F828301

11. The Weather Station: «Ignorance» (album)

«Ignorance» er et både umiddelbart, friskt, usedvanlig rytmisk og fremoverlent album. Tamara Lindeman har funnet fram til en uimotståelig musikalsk formel som det skal bli vanskelig å måle seg mot. En formel der hun virkelig får leke seg med detaljer og musikalske nyanser og ikke er redd for å la elementer fra både dansebeats, disco og jazz slippe gjennom. Det er også en aldri så liten fest å høre hvordan hun slipper stemmen sin løs – noen ganger rett fram og direkte, andre ganger skjør og forsiktig. Når hun nærmer seg falsettens høyder, som på «Separated» og «Parking Lot», oppstår det musikalsk magi. Å velge ut enkeltlåter blir bare tullete når så godt som alt fungerer, men det kan være greit å vite at de to første, «Robber» og «Atlantic», muligens trenger noen ekstra gjennomlyttinger før alt faller på plass. Men, uansett hvordan man snur og vender på det: stort bedre enn dette blir det ikke! (EAA)

12. Shame: «Drunk Tank Pink»

Albumet er komplekst, søkende, massivt og overveldende. Det låter helt avsindig tøft! Intens og frenetisk tromming, melodisk og aggressiv bassing, allsidige, rytmiske og kantete gitarer overalt. Og ikke minst: En effektiv og hyppig bruk av høy allsang-koring, som jeg tror jeg knapt har hørt maken til før! Vokalist Charlie Steen er intim, snerrende og overbevisende – som en forvirret bastardsønn av Joe Strummer, Iggy Pop og Mark E. Smith – en av låtene gir den samme deilige følelsen av å varsle noe helt nytt som åpningslåta på The Clash-klassikeren «Combat rock», «Know your Rights». Lydbildet er nesten i overkant stort  – etter første lytting tenkte jeg at ambisjonene var større enn evnene. Men så: for hver lytting åpenbarer det seg detaljer i både lydbilde og låtstrukturer som løfter plata til nye nivåer. Etter noen runder melder den gode «Vil høre igjen NÅ»-følelsen seg markant. Det er alltid et godt tegn. (MS)

13. Valerie June: «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers»

June kommer fra Memphis, Tennessee, og returnerte til soulmusikkens og rockens arnested for dette albumet, som er co-produsert med Jack Splash (Kendrick Lamar. bl.a). Hvilken plate det er blitt! Med sin særegne og langt fra toneperfekte stemme triller Valerie June ut den ene potensielle klassikeren etter den andre i en parademarsj av tidløs americana. I motsetning til mye som kan puttes i akkurat den bagen, er basisen her mer soul enn country – samtidig er det definitivt mer country her enn vi vanligvis hører fra unge afro-amerikanske artister, og det er lite her som slekter på moderne liste-R&B. Junes musikk er heller en lekker sammensmelting av hva amerikanerne kaller «appalachian» (ur-folkemusikken fra fjellene), folk, country og soul, med små islett av eksperimentell psykedelia, jazz og elektronika. Noen av låtene er som plukket fra 1960-tallets gylne soulkatalog, og til albumets kanskje fineste stund, «Call Me a Fool», har June faktisk fått med seg selveste souldronning, og Memphis-beboer, Carla Thomas. The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» står fjellstøtt på egne bein som et tydelig tidsavtrykk fra 2021 – tidløst og moderne på samme tid, slik de beste platene ofte er. (MS)

14. Paul Weller – «Fat Pop (Volume 1)»

«Fat Pop» er en herlig blanding av musikken Weller har laget de siste 10 årene. Vi snakker elegant soul’n’pop der det også er rom for litt eksperimentering. Men mest av alt er «Fat Pop» et album der de fleste låtene surfer av gårde på en melodiøs bølge som på behagelig vis ruller inn på strandkanten. De to unntakene er tittellåta og åpningslåta «Cosmic Fringes» der enten hakkete gitarer, funky beats eller synther får boltre seg relativt fritt. To korte, stilige låter som tilfører skiva både sjarm og variasjon. I løpet av de siste fire årene har Weller laget fire album som alle holder et så høyt musikalsk nivå at knapt noen kan ta opp konkurransen. Og selvom Weller har en imponerende katalog bak seg, tør jeg påstå at han aldri har vært bedre enn akkurat nå. Mannen er ganske enkelt en musikalsk evighetsmaskin og en stilsikker kvalitetsgarantist som bare blir bedre og bedre med årene. (EAA)

15. Quivers: «Golden Doubt» 

Når strykerne slår inn i innledningen av «Hold You Back» og bakgrunnsvokalen gjentar «… golden doubt!» med lettere avslepen eufori, der og da, skjønner man at denne plata, det er en framtidig gitarpop-klassiker! Det er noe lekent og uhøytidelig over det øyeblikket, samtidig som Quivers leverer pop-låter breddfulle av såre minner og refleksjoner over det levde livet, det vi har på godt og vondt. Men, allerede før dette øyeblikket har Quivers egentlig overbevist. Det bare sementerer inntrykket fra de to første låtene på platene. «Gutters of Love» er en indie-pop’er med fint driv som ender i et allsang-crescendo som oser overskudd og evne til å trekke en pop-formel litt ut av komfortsonen. Deretter følger «When It Breaks»! Årets låt i kategorien «jangle pop fra sørlige breddegrader»? Rett og slett en energipille av skimrende gitarer, stødige trommer og konsis bakgrunnsvokal: «When it breaks / It’ll break your heart». Bittersøtt, ja, men også livsbejaende og tilnærmet perfekt gitarpop. (EDHO)

0D302840-8772-4A3F-BB8F-0963649E23A3

16. Teenage Fanclub – «Endless Arcade»

Å lytte til et nytt Teenage Fanclub-album er som å få en god, gammel venn på besøk. Det er noe trygt og usagt ved det, noe du kjenner igjen, men også en og annen ny vri på gamle temaer. En ting er sikkert: selv om det er kjent og kjært, så setter du stor pris på det, ikke sant? Til beroligelse for de som var bekymret for at Teenage Fanclub ville bli noe helt annet uten Gerard Love, som forlot bandet i 2018, så kan vi berolige dere, det har ikke skjedd. «Endless Arcade» er umiskjennelig Fannies, med jangly gitarer, melodiske hooks, refrenger du lengter etter og tre-minutters pop-låter. Teenage Fanclub lever med andre ord i beste velgående! «Endless Arcade» er en frisk gitarpop-plate begått av et band som ikke glemmer kjernen i deres til nå lange virke, men som samtidig ser framover. Noe som gleder oss i Popklikk, konnosører som vi er av vellydende og melodiøs pop, med gitarene og hooksene i sentrum av universet! (EDHO)

17. Andreas Mattsson: «Soft Rock»

Tidligere Popsicle-vokalist Andreas Mattsson er tilbake med ny soloplate. Og takk for det! «Soft Rock» er en av årets fineste pop-plater, synes jeg, ved siden av Kenneth Ishaks nydelige plate. Det som var av skurr og indie-fuzz hos Popsicle er skåret bort i Mattssons nyeste materiale. Som på forrige plata «Solnedgången» er tempoet dratt ned, arrangementene tydeligere og tekstene åpenbart mer personlige. Der «Solnedgången» hadde noe mer innslag av lett elektroniske impulser, kjennes «Soft Rock» som en noe mer akustisk affære. I sentrum finner vi Mattssons neddempete vokal og frasering, omkranset av fine arrangementer der hvert instrument finner sin plass på ubesværet vis. Jeg liker spesielt hvordan han inkluderer bakgrunnsvokal og blåsere i flere av låtene. Tekstmessig hører jeg refleksjoner over livet som er gått, valg som er tatt og en takknemlighet for det man har fått. Dette er utsøkt pop for tenkende mennesker, som tar seg den tiden det tar å sette pris på den beste musikken. Alt er bra her, alle låtene funker, skal vi anbefale noen for en smakebit eller tre, start med åpningssporet «Balkongen», singelen «Darling River» og hjerteknuseren «Kvällen väntar». (EDHO)

18. Celeste: «Not Your Muse»

Celeste befinner seg i en sjangerkryssende blanding der noen historiens største stemmer, som Billie Holiday, Ella Fitzgerald, Edith Piaf og Aretha Franklin, finner gjenklang i et moderne men tradisjonstungt sound som er like deler soul, jazz og smooth cafélounge-musikk, ispedd en aldri liten dash Adele og Amy Winehouse her og litt moderne crossover-R&B der. Hvorfor dette blir mer enn bakgrunnsmusikk skyldes to ting: høy låtkvalitet og en rett og slett vanvittig klangfull, god og interessant stemme. Celeste har dette sjeldne som hever de unike stemmene over de gode, en rik tekstur og varme som er hennes egen, selv om fraseringen er tungt inspirert særlig av nevnte Billie Holiday. Det bringer oss rett til platas kanskje aller sterkeste spor, «Strange», som faktisk kunne gått mer eller mindre rett inn på Holidays strykerflamberte, men såre svanesang, «Lady in Satin» (1958). (MS)

19. Ducks Ltd.: «Modern Fiction»

Og Ducks Ltd. er ikke et band, men en duo – selv om det ikke akkurat høres sånn ut. Tom Mc Greevy (som synger) og Evan Lewis deler instrumentene mellom seg og får det til å høres ut som et uekte barn født av savnede The Go-Betweens, Shop Assistants og The La’s – noe sånt – men utstyrt med trommemaskin og et knippe elektriske 12-strengere. En sjelden gave for melodier med klister-effekt kombinert med selverklært kjærlighet for obskure eller i hvert fall litt ukjente jangle-pop-band fra åttitallet, er ofte en god oppskrift på lyttbar gitarpop. Det skal gjerne noe til for å begeistre denne anmelderen når den musikalske inspirasjonsgryta er såpass velkjent som dette, men «Modern Fiction» er et så tidløst stykke «indiegitarpop» at lysten til å stå imot kveles fra første takt. Hvis du liker musikk med melodi og gitarer, og ikke faller pladask for låter som «18 Cigarettes», «How Lonely are You» eller «Fit to Burst», bør du snarest konsultere nærmeste ørenesehals-lege. Ikke gå glipp av dette! (MS)

20. The Killers: «Pressure Machine»

«Pressure Machine» er skreddersydd for folk som liket melodiøs rock med myke kanter. Springsteen er utvilsomt fremdeles en stor inspirasjonskilde, men det storslåtte og pompøse lydbildet som preget « Sam’s Town» er tonet kraftig ned. Låtene på plata sender snarere tankene til artister som The Hold Steady og Jason Isbell. Selvom det fylles på med synth både litt her og der, oppleves likevel produksjonen på «Pressure Machine» som relativt nøktern. På flere av låtene er det plass til både kassegitarer, fioliner og munnspill, ikke ulikt det Springsteen holdt på med både på «Nebraska» og «The River». Men, det er også plass til mange upbeat-låter, som for eksempel «Quit Town», «Sleepwalker», «In Another Life», «In The Car Outside» og tittellåta. Melodiøse og uanstrengte låter som fyker avgårde på herlig vis. På «Cody» balanserer bandet på glimrende vis mellom det jordnære og det melodiøse. Noe som får meg til å tenke at dette trolig er The Killers’ beste album så langt i karrieren. (EAA)

147747E1-E1CC-44E1-BA3E-1EE704707EBC

21. Adult Mum: «Driver» 

På sitt tredje album forsyner Adult Mom verden slentrende og laidback rock bygd opp rundt gode melodier og interessante tekster. Av og tid blir det god pop ut av dette også, som for eksempel på supermelodiøse låter som «Breathing» og «Checking Up». Adult Mom består i all hovedsak av Stevie Knipe, en fremragende låtskriver som lager musikk som oppholder seg i samme kjørefelt som artister som Bright Eyes, Riley Kiley og Waxahatchee. Knipes stemme svever gjennom låtene på behagelig vis.  Tekstene på «Driver» er stort sett så interessante, underholdende, såre og undrende at man som lytter rett som det er må legge ørene mot asfalten for å høre på ordene som trenger seg på. «Berlin», «Sober» og «Adam» er tre herlige eksempler på hvordan gode melodier og smarte og underfundige tekster smelter sammen på utsøkt vis. Med tanke på at dette er mitt første møte med «Adult Mum», fremstår «Driver» mer og mer som årets funn. (EAA)

22. Nick Cave & Warren Ellis: «Carnage» 

For den som er mest glad i den melodiøse enden av Cave-materialet er det masse å hente her – aller vakrest er kanskje «Abuquerque», som reflekterer over den tidsåndsriktige frustrasjonen over at vi ikke kommer oss dit vi hadde tenkt. Før det har vi mektige «White Elephant», med smått politiske overtoner og et refreng som messer på i mektig gospelrock, med dertil massivt kor, om «the kingdom in the sky». Det kan minne om Spiritualized på sitt mest intense, men også Stones’ «Salt of the Earth». Plata ebber ut i det melodiøse hjørnet, og det er få som overgår Nick Cave i kunsten styggvakker melankoli, som demonstreres mektig og vakkert på de siste tre-fire låtene her  – at tiden vi er inne i ber på sine knær om et slikt album passer jo da veldig godt. (MS)

23. The Boys With The Perpetual Nervousness: «Songs From Another Life»

Tolv-strengere! Melodiske hooks i hopetall! Ti låter som klokker inn på 26 minutter! Ett bein i indie og det andre i jangle! All killers, no fillers! Dette liker vi! The Boys With The Perpetual Nervousness har tatt navnet sitt fra en The Feelies-låt og er et låtskriverprosjekt mellom Andrew Taylor fra skotske Dropkick (sjekk ut dem også, et nydelig band!) og spanjolen Gonzalo Marcos. De to sitter på hvert sitt hold og spiller inn sine deler som så mikses til en imponerende helhet. Nei, de finner ikke opp noe som helst nytt krutt her, men det låter så friskt og er så fylt av overskudd at vi lar oss villig overbevise. Referansene er ganske åpenbare, som Teenage Fanclub, Big Star og The Byrds, men her hører vi også ekkoet av godband og artister som The Lemonheads, Matthew Sweet og Fountains of Wayne. Siden det ikke er så mye å gape over her, så bør man bare hoppe i det og lytte til hele smæla, men ok da: Sjekk ut «Waking Up In The Sunshine», «In Between» eller «I Don’t Mind» og bli overbevist! (EDHO)

24. Dry Cleaning: «New Long Leg»

Sør-London har mye å by på, åpenbart, i det som kan tendere til en ny bølge av skapende band som vil noe nytt. Dry Cleaning er en kvartett bestående av Nick Buxton (trommer), Lewis Maynard (bass), Tom Dowse (gitar) og vokalist/tekstforfatter Florence Shaw, og debutalbumet deres, «New Long Leg», er virkelig et fascinerende bekjentskap. Shaws smått absurde, intelligente og slående hverdagsobservasjoner blir stort sett deklamert  som den poesien de utgjør, mot et bakteppe av postpunk/indie-akkompagnement av det varierte slaget. Kjemien er god, annerledes og unik. Visst er det referanser, til artister og band som The Raincoats, Gang of Four, The Blue Aeroplanes og Patti Smith, men Shaws erkebritiske understatement-humoristiske tekster er virkelig noe for seg sjæl. Dry Cleaning er et strålende eksempel på at det fortsatt er mulig å drive med noe som kan kalles rock og samtidig tenke i nye baner. (MS)

25. Steve Gunn: «Other You»

Å sette Gunn generelt og denne platen spesielt i en eller annen bås er ikke enkelt. Gitarspillet hans står som alltid i sentrum. Her florerer det av akustiske og elektriske gitarkrumspring. Vokalen er varm og klar, tekstene omhandler så vel dagliglivets tralt og reisen ut av dette, som undring over menneskelivets og naturens mange undre.  Vi synes at dette nok er Gunns mest tilgjengelige så langt, med melodiene noe lenger framme i arrangementene enn tidligere. Åpningssporet og tittellåten «Other You» er en vidunderlig fin folk-pop’er der Gunn på et vis anvender hele paletten til plata, med et utsøkt arrangement og et vell av instrumentelle «tatt på kornet»-øyeblikk.  «Fulton» er nok det nærmeste Gunn kommer «pop», med et drivende piano, fløyter og fin bakgrunnsvokal. «Protection» er en deilig gitarlåt der Gunn overbeviser stort med strengespillet, mens «Sugar Kiss» er en skimrende instrumental der arrangementet er som en virvelvind av løst organiserte innfall. «Ever Feel That Way» er en nydelig ballade som avslutter det hele. (EDHO)

FE06E999-74D8-4F52-92FF-460BF71604A0

26. Strand Of Oaks: «In Heaven» 

To år etter suverene «Eraserland» er Strand Of Oaks aka Timothy Showalter tilbake med nok et album det slår gnister av. Der luftige og raffinerte lydbildet fylles på elegant vis opp med driftige el-gitarene, synth og eminent tromming. På «Carbon» får en fele spille hovedrollen, noe som funker utmerket og umiddelbart sender tankene til The Waterboys. Ellers har musikken mange likhetrekk med artister som Bruce Springsteen, The War On Drugs, Pink Floyd og Jonathan Wilson. Nå og da sendes vi også lydmessig tilbake til 80-tallet og band som U2 og The Psychedelic Furs.  Akkurat som på «Eraserland» står det atmosfæriske, drømmende og mektige lydbildet aldri i veien for de gode melodiene som gjennomsyrer hele plata. Etter å ha hørt «Eraserland» og «In Heaven» etter hverandre er der bare å slå fast at Timothy Showalter og hans Strand of Oaks i løpet av en toårsperiode har laget to glimrende album som bugner over av melodisterke låter rammet inn av et usedvanlig sprekt og tidvis spektakulært lydbilde. (EAA)

27. Dean Wareham: «I Have Nothing To Say to the Mayor of LA»

Det er ingen tvil om at musikken gir meg Luna-vibber, men den første musikalske referansen som dukket opp var faktisk Robert Forster, og da både som soloartist og låtskriver i The Go-Betweens. Godt hjulpet av produsent Justin Quever, har Wareham lyktes med å skape et luftig og  innbydende lydbilde der særlig lyden av lekne og velklingende gitarer skaper en harmonisk og særdeles lun stemning. Warehams lett vaklevorne stemme, som nå og da støttes opp av Britta Phillips’ nesten hviskende vokal, tilfører plata både særpreg og nerve. Foruten å være en briljant gitarist, evner Wareham også å smelte sammen nydelige melodier med interessante, smarte, humørfylte og tidvis politiske tekster. (EAA)

28. Pascal: «Fuck Like a Beast»

Pascal er ingen nykommere, men en passe lurvete låtende garasjerock-trio fra Gotland som har holdt på i 16 år. «Fuck Like a Beast» er deres sjette album – flere engelske låttitler, men fullsvenske tekster. Bandet pumper ut enkle, men dels monumentale, skitne låter som konstant er produsert med distortion-målerne i miksepulten på rødt nivå. Formelen er velkjent: såkalt naive, enkle tekster, fine melodier og brutalt lydbilde – veldig dyp bass, vrengt trommelyd, surfgitarer med mye ekko. Det er på grensen til primitivt, men du verden så effektivt! Og fordi selve låtene holder så høyt nivå, trengs ikke mer fiksfakseri. Da kan man skrive tekster om å danse til Prodigy og høre om og om igjen på «Fuck Like a Beast» (usikker på om det er en låt av W.A.S.P eller The Meteors de sikter til, men holder en knapp på det siste), som også er tittellåta her – en sekstitallsaktig melodi Håkan Hellström hadde drept for, men innpakningen er mer The Jesus & Mary Chain eller The Cramps. (MS)

29. The Natvral – «Tethers»

Låtene framføres med en stor dose overskudd og folkrock-trøkk, med førstelåta «Why Don’t You Come Out Anymore?» som første eksempel. Kip Berman tester stemmen i en låt med fint driv og et helt nydelig orgel som vibrerer i bakgrunnen sangen gjennom. Singelen «Sun Blisters» gjentar glansnummeret, med en låt som kanskje når enda lenger inn, breddfull av hooks, mens «Sylvia, the Cup of Youth» avslutter en slags orgelbasert folkrock. «Stay In The Country» er heartland-rock i New Jersey-tradisjonen (dere vet Bruce og alt det der). Man formelig ser for seg bilturen ut til landet: «Won’t you stay / in the country with me?». Sistelåta «Alone In London» er en perfekt avslutning. Etter livsbejaende og hjertefølt frihetspop, tar Berman det noen knepp ned. En nydelig og litt trist gitarballade om rockens klassiske tematikk. (EDHO)

30. Arab Strap: «As Days Go Dark»

16 år etter sitt forrige album, kliner Arab Strap (Aidan Moffat og Malcolm Middleton) til med etcimponerende godt album. Når vi i Popklikk påstår at det er blant bandets beste utgivelser, tar vi neppe feil. At bandet har toppet listene i Scotland og klatret inn på topp 15 i UK, er særdeles hyggelig og svært fortjent. Men muligens også en smule overraskende, for musikken som renner ut av «As Days Go Dark» kan neppe beskrives som umiddelbar og radiovennlig. Snarere tvert i mot. Vi snakker musikk som både utfordrer og trenger litt armslag, før den tilslutt slår fullstendig knockout på lytteren. Godt hjulpet av multiinstrumentalist Middelton og Moffats særegne, skotske stemme, kastes lytteren ut i et vakkert, men goldt og tidvis mørkt landskap. Tekstene, og avleveringen av dem, er pur klasse. At det repeterende og dunkle lydbildet krydres med deilige melodilinjer og smarte arrangementer, tilfører musikk både variasjon og særpreg. (EAA)

F7695250-5A0E-406F-8A66-3F1C3EDA14EA

31. The War On Drugs: «I Don’t Live Here Anymore»

Måten Adam Granduciel og gjengen pisker låtene framover, er fremdeles like avhengighetsskapende, og gitarene som fyller opp det storslåtte lydbildet side om side med millimeterpresis tromming og svevende synther, fremdeles like imponerende. Sporene fra 80-taller er like fremtredende som på forgjengerne, akkurat som inspirasjonskildene. Noe jeg setter stor pris på, så lenge The War On Drugs makter å flytte dem inn i sitt egen samtid og sitt eget, unike lydbilde. Noe de klarer med god margin. At alle låtene har noe å by og oppleves som en godt gjennomtenkt helhet, er ikke akkurat hverdagskost i dagens musikkunivers, der enkeltlåter, og ikke helhet, for mange synes å være fokuset. Og der mange artister rusler rundt i et nakent og innadvent musikalsk uttrykk, velger Granduciel, ved å trykke på alle knappene samtidig, å lage deilig og svært iørefallende «big music». (EAA)

32. Iceage: «Seek Shelter»

Denne danske gjengen har overbevist før, men ikke med så stor kraft som på dette femte albumet. Og la det være sagt med en gang: Førstelåta her, «Shelter Song», glir rett inn på en god tredjeplass av låter med «Shelter» i tittelen, etter en viss Stones-låt og en syttitallsk Dylan-klassiker. Da har vi lagt lista høyt, men det kler dette monsteret av et rockealbum. Hardcore-pønkerne fra København har tatt mange steg siden den beintøffe debuten «New Brigade» i 2011, og «Beyondless» vitnet om store ambisjoner i 2018. «Seek Shelter» fullbyrder reisen til status som komplett rockeband i den absolutte elitedivisjonen. Elia Bender Rønnenfelt står nå fram som en hardbarket, moden rockevokalist med autoritet og særpreg. I kategorien tøff rock anno 2021 er dette et definitivt høydepunkt så langt fra disse kongene av Danmark. (MS)

33. David Ritschard: «Blåbärskongen»

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagheltene og folket på gølvet. Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Er usedvanlig raust og velfungerende lydbilde som kler opp låtene på perfekt vis. 10 suverene låter som én etter én sjarmerer lytteren i senk. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk. (EAA)

34. James McMurtry: «The Horses and the Hounds»

På «The Horses and the Hounds» viser James McMurtry (59) nok en gang hvilken eminent låtskriver han er. At jeg måtte høre plata noen ganger før den jekka seg på plass, skyldes trolig at flere av låtene spiller på de samme strengene. Men etterhvert som nyansene trer fram, står låtene mer enn godt nok på egne ben. Selvom McMurtry musikk beveger seg i et landskap der inspirasjon fra både country og rock dominerer, er dette likevel først og fremst et rockalbum der gitarer av ymse slag på fortreffelig vis pakker inn brorparten av låtene. McMurtry lager sylskarpe tekster på et høyt litterært nivå. Noe som alltid er et gode, men uten en deilig melodi eller noen snertne gitarriff, kan det fort bli både litt kjedelig og traust. Noe som ikke er tilfelle med «The Horses and the Hounds», for McMurtry er en mester i å lage fengende og iørefallende melodilinjer. (EAA)

35. Tindersticks: «Distractions»

Som alltid med Tindersticks, bærer Stuart A. Staples helt spesielle frasering og vokalstil med seg et særpreg som gjør at bandet uanstrengt kan krysse sjangrer med æren i behold. Albumet inneholder hele tre coverlåter, hvorav Neil Youngs «A Man needs a Maid», fra Harvest, er mest kjent. Denne versjonen er en sånn der tolkningen tar eierskap – herlig annerledes fra originalen. Tung tristesse preger mye av albumet. «Tue-Moi» er en nydelig, fransk-sunget pianosak som  ifølge Staples reflekterer over terrorangrepet mot konsertstedet Bataclan, i Paris i 2015, et sted tekstforfatteren kjenner godt. Cohen-aktige «The Bough Breaks» abslutter albumet i et rolig, meditativt stemningsleie med fuglesang og greier. Sårt og fint, og det er vel to ord som i grunnen beskriver albumet som helhet også (MS)

C4EEEF1A-0C3F-4B31-BB95-DB8B8AC4C625

36. Elbow: «Flying Dream 1» 

«Flying Dream 1» består av 10 vakre og stillegående låter som drives framover av kassegitarer, tangenter, klarinetter, saksofoner, vakre koringer og Garveys myke og følelsesladede stemme. Det forseggjorte og varme lydbildet er skrudd sammen på en måte som tilfører låtene et sakralt og tidvis jazzete snitt. Låtene flyter avgårde uten store anstrengelser og opplevelse nå og da som både litt løse i snippen og improviserte, noe de ganske sikkert ikke er. At jeg trolig har hørt mest på låter som «After The Eclipse», «Six Words» og «The Seldom Seen Kid», skygger ikke for der faktum at jeg definitivt foretrekker å høre hele plate i ett sveip. For dette er et album der enkeltlåtene flyter sammen på forbilledlig vis.(EAA)

37. Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten. (EAA)

38. Solen: «Totalalbum»

Om bandnavnet er ironisk, vites ikke, men det svenske bandet Solen lager på ingen måte solskinnsmusikk, snarere tvert imot. Omgitt av et lydbilde, som sender tankene til artister som Olle Ljungström og Kent, kastes lytteren ut i et musikalsk univers der det melankolske og vemodige dominerer. Det hviler også en desperasjon over enkelte av låtene som tilfører musikken en nesten ekstatisk dimensjon. Noe «Gävle» og «Rosa» er to gode eksempler på. Men frykt ikke, alt er ikke mollstemt – nå og da slippes lyset inn i den luftige og gitadrevne produksjonen der pop og rock møtes på herlig vis. Tekstene på plata er langt over gjennomsnittet, og treffer stort sett hele følelsesregisteret hos lytteren. Tekster pakket inn i nydelige melodier som er usedvanlig slitesterke. (EAA)

39. Amythyst Khia: «Wary + Strange»

«Wary + Strange» er et vidunderlig variert og interessant album av hva jeg tipper kan bli en stadig viktigere artist i åra framover. Nå skal vi ikke bli overdrevent identitetstpolitiske her, men det er klart at når en åpent lesbisk, ung afro-amerikansk kvinne trer inn i countryland og leverer noe av den beste americana-musikken på denne siden av Lucinda Williams, kan det åpne opp noen nye perspektiver og dimensjoner. På «Fancy Drones» er det vare mellotroner, og bass-munnspill i stedet for vanlig elektrisk bass. Det er klangfulle og svært varierte gitarer på hele albumet, hvorav Khia spiller en god del selv, i tillegg til eksellente studiomusikere. Aller best er «Ballad of Lost» – en sånn country/soul-ballade, omkranset av fløyelsmyk pedal steel-gitar, som Patsy Cline ville dødd for og som melodisk slekter på selveste Hank Williams’ udødelige «So Lonesome I Could Cry». Men det er helhet her, briljante melodier som vokser for hver lytting, og en klar identitet med en kjærkommen variasjon som gjør plata til en sterk kandidat til årsbestelistene. (MS)

40. Billy Bragg: «The Million Things That Never Happened»

Førstesingelen «I Will Be Your Shield» er så vakker, var, øm, trøstende og velprodusert at jeg blir helt satt ut hver gang den kommer min vei. Men det er mange låter som vil opp og fram på Braggs siste opus. Låter som er pakket inn i en nydelig produksjon der det foruten gitar, bass og trommer også er gjort plass til både fioliner, strykere, mellotron, steel-gitar og Hammon-orgel. Det er en ettertenksom, reflektert og søkende Bragg som kommer oss i møte i tekstene. En 63 år gammel mann som ser både framover og bakover i tid, og som lurer på hvem han var og hva han  er blitt. En ung og fremadstormende artiste som møter en mer ydmyk versjon av seg selv. Etter et par runder i spilleren er det bare å innse at man er i besittelse av nok et praktfullt album skapt av en gammel helt som i godt voksen alder har laget et av sine beste album. (EAA)

EECA7E7E-674A-4981-BA9A-69D7540745C5

41. Lord Huron: «Long Lost»

De nydelige arrangementene på «Long Lost», der et lite hav av strykere ofte fyller ut lydbildet på eksemplarisk vis, skaper en atmosfærisk og drømmeaktig stemning som åpner opp døra til et vidunderlig musikalsk univers. En stemning der folk, country, pop, palmesus og spagetti-western, bytter på å spille hovedrollene. Ben Schneiders stødige og varme vokal er en særdeles viktig ingrediens plata igjennom. En stemme som kan minne om en fin miks av Roy Orbison og Chris Isaak. Da jeg hørte «Long Lost» første gang gikk tankene umiddelbart til sistnevnte, men etterhvert dukket også artister som Sam Outlaw, Fleetwood Mac, Fleet Foxes og soundtracket til Twin Peaks opp i horisonten. De fleste låtene er i besittelse av en melodiøs kraft som raskt smitter over på lytteren. Noe «Mine Forever», «Long Lost» muligens er de beste eksempel på. Strykearrangement på sistnevnte er sterk kost. At flere av låtene, som for eksempel «Love Me Like You Used To», «Twenty Long Years», «Drops in the Lake», har cowboyhatten på snei, er både sjarmerende og svært kledelig.  (EAA)

42. Cassandra Jenkins:  «An Overview on Phenomenal Nature» (album)

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg. Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang. (EAA)

43. The Hold Steady: «Open Door Policy»

På «Open Door Policy» kliner Craig Finn og bandet til med nok et fyrverkeri av et album. Produksjonen er gammeldags og moderne på en og samme tid, og lydbildet krydres ofte med blåsere og deilige harmonier. Tekstene er som alltid fylt opp med et persongalleri som både leter, lengter, sliter og håper. Om noen tenker at rocken er død trenger de bare å høre på «Open Door Policy» for å viske bort akkurat den tanken. For er det noe The Hold Steady behersker så er det å lage knallgode rocklåter som sender tankene til nevnte Hüsker Dü og Springsteen, men også band som The Replacements og The Afghan Whigs. Og alltid ligger den gode melodien på lur. Noe som tilfører låtene både variasjon, friskhet og uforutsigbarhet. To av platas beste spor, «Unpleasant Breakfast» og «The Feelers» er kanskje de beste eksemplene på nettopp dette. To låter som også er forsynt med bemerkelsesverdig gode tekster. (EAA)

44. Esther Rose: «How Many Times»

I mine ører er Esther Rose en svært talentfullt artist som evner å lage melodiøse, sjarmerende og tidvis litt vindskeive låter der de gode og ettertenksomme tekstene kommer til sin rett. Slik jeg ser det lager Rose glimrende alt-country, ikke ulikt det Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Son Volt og Iris DeMent holder på med. Men, hører man godt etter, finnes det også små drypp av både soul og pop i Rose sitt musikalske univers. Det er flust med gode låter på «How Many Times». Knapt nok et hvileskjær å spore. De fleste låtene sprader rundt i et behagelig tempo, det er kun på «Keeps Me Running», «Good Times» og «Mountaintop» at tempoet skrus opp en anelse. «Songs Remain» er en av de vakreste og såreste sangene jeg har hørt på lenge, med en sørgmodig og fin tekst som setter spor. «Coyote Creek» er nesten like vakker. (EAA)

45. Amyl and the Sniffers: «Comfort To Me»

«Comfort to Me» er født i Covid-tida og det er lett å kjenne på dette bandets frustrasjon over ikke å ha fått spilt live – jeg tipper det er bra moro for penga. Uansett leverer australierne med den herlig ordspyttende vokalisten Amy Taylor så det holder på dette albumet! Vi snakker knallhard, men alltid underholdende og ganske variert punkrock, med en strålende «in your face»-holdning som gjennomsyrer hele plata – og heldigvis en solid dose ladet humor innimellom «ikke kødd med meg»-tekstene. Morsomst er latterlig fengende «Security». «Freaks to the front» og «Maggots» er to andre låter som står ut. Det er ellers energien som vinner her – Taylor er som en litt råere og slemmere kusine av Courtney Barnett, backet av et intenst og deilig rått band, med gitarer som leverer som de skal, en høyenergisk trommis og akkurat passe variasjon i uttrykket. Befriende, rått og morsomt! (MS)

C488A8DF-F72B-4F26-9F16-42B60A3C9E77

46. Francis Lung: «Miracle»

Selvom det først og fremst er Lungs teft for de gode melodiene som treffer meg på «Miracle», er han definitivt også i stand til å lage svært gode, såre, men også underholdende tekster som omhandler eksistensielle spørsmål de aller fleste av oss har behov for å reflektere rundt. Musikken på «Miracle» bygges i stor grad opp rundt nydelige og tidvis drømmende arrangementer der tangenter, strykere, kassegitarer og korte, deilige el-gitar soloer jobber godt sammen for å skape musikk det er umulig å feie under teppet. På flere av låtene renner det mye The Beatles gjennom blodårene, men også artister som Joe Jackson, The Divine Comedy, Ben Folds og en pop’ete utgave av Elliott Smith dukker opp på radaren nå og da. At «Miracle» er et mirakel av et album er å dra det litt vel langt, men det er jaggu ikke langt unna for individer som tror på den slags. Selv nøyer jeg med å konstatere at Francis Lung er en sabla bra artist som akkurat har sluppet et album bestående av svært mange melodiøse blinkskudd. (EAA)

47. Pearl Charles: «Magic Mirror» 

På sitt andre album kliner Pearl Charles til med et svært melodiøse og sjarmerende låter som sender tankene til 70-tallet og artister som Tina Charles, ABBA, The Carpenters og Carole King. Enkelte av låtene flyter rundt i et musikalsk landskap der disco -og countrymusikk med den største selvfølgelighet omfavner hverandre. At Pearl har lyttet seg gjennom mange soulplater er det heller ingen tvil om. «Magic Mirror» er med sine bittersøte tekster og solbrente melodier et album som det er vanskelig å argumentere mot. Der er bare å nikke og være enig for deretter  å kaste seg ut på dansegulvet eller rett i svømmebassenget. Beste kutt: «Only For Tonight», «What I Need», «Don’t Feel Like Myself» «Take Your Time» og «All the Way». (EAA)

48. Hayley Whitters: «Living The Dream» 

Nå snakker vi, countryelskere! Med «Living The Dream» har Hayley Whitters laget akkurat den skiva countrymusikken trengte nå. For Hayley har både bein i nesa, sansen for nydelige melodier og evnen til å skrive kruttsterke og sjelfulle tekster. Musikken hennes er både svært iørefallende, troverdig og genuin – her er det det ikke plass til verken patetiske tekster eller et kjedelig og forutsigbart lydbilde. Her er det stort sett bare plass til låter som tvinner lytteren rundt lillefingeren. Etter å ha prøvd å slå igjennom i Nashville i 10 år, ga Hayley til slutt pokker i å prøve og passe inn og heller konsentrere om å lage musikk hun kunne stå inne for. Noe som var et meget klokt valg. Om ikke Hayley erobrer verden i løpet av kort tid skjønner jeg ingen ting. Beste kutt: «Ten Year Town», «Dream, Girl», «Janice At The Hotel Bar», «Loose Strings» og tittellåta. (EAA)

49. Black Country, New Road – «For the First Time»

Black Country, New Road er et nytt og temmelig annerledes bekjentskap fra den nye Windmill/Brixton-scenen i London. Debutalbumet byr på en slags balkanisert indie-jazzrock jeg tror jeg knapt har hørt maken til før. Et vell av blåsere drar mye av showet her, med en tydelig sigøynermusikk-inspirert (er det lov å si det nå?) vri, mens frontmann/gitarist/vokalist Isaac Wood snakkesang-leverer smått kryptisk poesi med en frasering ikke ulik en nervøs og overtent Lloyd Cole (og der stopper den sammenlikningen). Jeg tror det er på tide å begrave det gamle «jazz er feigt»-slagordet fra åttitallet for godt nå – her er i alle fall et godt motbevis. Black Country, New Road selv beskriver seg som dels klassisk skolert – og det er neppe gitaristen, men heller blåserne det omhandler da. De 40 minuttene på «For the First Time», fordelt på seks lange låter, byr på springende, rar og underfundig musikk ulikt noe du har hørt på en stund. Er du klar for noe nytt – sjekk dette! (MS)

50. The Wallflowers: «Exit Wounds»

Åpningstrioen, og da kanskje spesielt «I Hear The Ocean (When I Wanna Hear The Train», legger lista høyt, men Jakob fortsetter å fylle på med låter som vet hvor de vil. Foruten åpningstrioen er  «The Dive Bar In My Heart», «I’ll Let You Down (But Will Not Give You Up)» og «Wrong End Of The Spear» muligens hakket vassere enn resten av gjengen, men det er definitivt jevnt på på oppløpssiden. Vi snakker melodiøs og jorda rock der bass, trommer, el-gitarer og diverse tangenter dominerer lydbildet.  Å hente inn vokalhjelp fra Shelby Lynne på opptil flere av låtene, tilfører musikken både en myk touch og et mer variert lydbilde. De gode og gjennomarbeidede tekstene, som i stor grad handler om individer som bryter opp og går videre med alt det det innebærer, er med på å gi plata et ekstra løft. «Exit Wounds» er noe av det nærmeste vi kommer musikken Tom Petty & The Heartbreakers serverte oss på 80-tallet. (EAA)

73583534-2241-4EC2-A4F6-3F37E6A27648

51. Reigning Sound – «A Little More Time with Reigning Sound»

For første gang siden «Home of Orphans» (2005) har Greg Cartwright gitt ut plate med den gamle gjengen som snekret sammen Reigning Sounds største musikalske øyeblikk. At den gamle magien er intakt, er ingenting å lure på. Reigning Sound anno 2021 fortsetter nemlig der de slapp i 2005. Vi snakker en perfekt kombinasjon av energisk, skranglete countryrock og myke ballader pakket inn i avslappet og upretensiøst lydbilde. Best av alt liker jeg den nydelige balladen «I’ll Be Your Man» som bare blir bedre og bedre for hver lytting. De to åpningslåtene, «Let’s Do It Again» og «A Little More Time», fungerer utmerket som vanedannende smaksprøver på hva som venter lytteren. Countrysmygerene «Moving & Shaking» og «Good Life» vil deg bare godt, mens albumet avsluttes på herlig vis med «On And On» der Cartwright hyller kjærlighetens kraft. (EAA)

52. Brett Dennen: «See The World»

Brett Dennen oppholder seg i et musikalt landskap der inspirasjon fra pop, rock, soul og country dominerer lydbildet. Et varmt og behagelig lydbilde som på elegant vis løftet låtene mist et par hakk over bakken. Dennens musikalske verdensbilde har så mye særpreg at det definitivt står godt på egne ben. Noe som til en viss grad skyldes han særegne og varme stemme. Men mest av alt skyldes det Dennens evne til å snekre sammen melodiøse og sjarmerende låter få andre gjør etter ham. «See The World» er en så gjennomført melodisk og iørefallende plate, at jeg rett som det er tenker at den er Dennens beste så langt. For det kan da umulig bli så mye bedre enn pop-perler/ballader som tittellåta, «Paul Newman Daytona Rolex», «Cyamo», «Serenity Now», «Kumbaya, Life Rolls On» «Alpenglow» og «The Last Stop»? (EAA)

53. John Hiatt and The Jerry Douglas Band – «Leftover Feelings»

Som vanlig er det på de rolige og balladeaktige låtene at John Hiatt virkelig setter inn støtet. Og dem er det mange av på «Leftover Feelings». Låter som «The Music Is Hot», «I’m In Asheville», «Light Of The Burning Sun», «Changes In My Mind», «Buddy Boy» og «Sweet Dream», er låtskriverkunst av ypperste merke. Måten Hiatt kombinerer nydelige melodier med ektefølte og troverdige tekster, er det ikke mange som gjør etter ham. Flere av tekstene er vemodige og tilbakeskuende, og handler om savn, sorg og drømmer om det som en gang var. Platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «Light Of The Burning Sun», er samtidig så trist og sår at man som lytter ikke kan unngå å bli berørt. Det er ikke ofte jeg anbefaler folk å lytte på tekstene, men på «Leftover Feelings» er det er en dyd av nødvendighet. (EAA)

54. Stefan Sundström: «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av. (EAA)

55. Aaron Lee Tasjan: «Tasjan! Tasjan! Tasjan!»

Etter å ha hørt «Tasjan! Tasjan! Tasjan!» svært mange ganger, er det bare å slå fast at han med stor sannsynlighet har laget sitt beste album så langt i karrieren. Et album som tidvis høres ut som det har blitt skapt i en britisk pub et sted midt i mellom Liverpool og London. Vi snakker musikk inspirert av artister som The Beatles og The Kinks. Melodiøs musikk som passer godt inn i de fleste radioformater. Cowboyhatten forblir på hylla, men det er fremdeles ganske mye power i pop’en Tasjan lager. Noe de tre første låtene på plata, «Sunday Woman», «Computer Of Love» og «Up All Night», kan skrive under på. Tre energiske og svært melodiøse låter som lett kunne vært produsert av Jeff Lynne fra Birmingham, UK. Som igjen gjør at de to Lynne-produserte Tom Petty-platene, The Travelling Wilburys og ELO dukker opp på radaren. Noe som jo også var tilfelle på «Karma For Cheap». (EAA)

9CCEE0AB-1369-4A20-A1E3-36FA504ABD79

56. Lilly Hiatt: «Lately»

Etter to herlige plater, føltes «Lately» som en liten nedtur etter noen gjennomlyttinger. Men så feil kan man ta, for plata har vokst seg både stor og sterk. Sammelignet med forgjengerne oppleves «Lately» som mer dempet og tilbakelent. Produksjonen er tidvis enkel, men effektiv. Lyden av enslige el-gitarer, steelgitarer og enkle synth-arrangementer dukker rett som det er opp. Noe som tilfører flere av låtene et slentrende og rufsete uttrykk som kler Hiatts utrykksfulle stemme godt. Men, som alltid, evner Hiatt å lage låter der gode melodiene støttes opp av følelsesladede og interessante tekster. Låter som beveget seg i et musikalsk landskap ikke ulikt det pappa John, Jason Isbell og Lucinda Williams oppholder seg i. «Lately» er definitivt en plate som kommer til å få mye spilletid i årene fremover. (EAA)

57. The Hepburns (feat. Estella Rose): «Arcihtecture Of The Ages» 

Om man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at «Arcihtecture Of The Ages» var et bestillingsverk til Popklikks berømte sommerfest. Vi snakker frydefull og elegant barokk-pop i samme gata som The Style Council, The Pearlfishers, The Divine Comedy, Prefab Sprout og Saint Etienne. Denne gangen har de – med stort hell – alliert seg med Estella Rose og brødreparet Jørn og Ole Johannes Åleskjær fra The Loch Ness Mouse. Brødreparets bidrag, «Lockdown To Liverpool», er enestående bra. Men, det er mange gullkorn på plata, som for eksempel «The Other Side Of Gray», «… Five Miles Of Line» og «Northern Europeans». Anbefales på det varmeste! (EAA)

58. Duschpalatset: «Baby» 

På sitt andre album, «Baby», overbeviser Duschpalatset stort med skranglete, vindskeiv, sjarmerende og svært iørefallende låter. Bandet, som kommer fra Umeå, minner sterkt om andre svenske artister som Säkert, Wannadies og tidlig Hästpojken. Selvom det knapt finnes dødpunkter på plata, er det vanskelig ikke å trekke fram sjarmbomber som «Ford Festiva», «Jag  är min egen värsta favoritt», «Solbränd i Barcelona», «Konstigt», «Pang å bom» og «Nyår». Tekstene – som skuer både framover og bakover i tid – er ualminnelig gode; både morsomme, underfundige og reflekterte. Låtene drives framover av en nydelig miks av synther, rufsete gitarer og opptil flere vokalbidrag. Spør du oss har Duschpalatset, som består av tre tjejer og en grabb, laget et av årets mest underholdende, skranglete og iørefallende indiepoprock-album. (EAA)

59. Tristen: «Aquatic Flowers»

«Aquatic Flowers» er full av låter ikke ulikt det Jenny Lewis, Ron Sexsmith og Aimee Mann holder på med. Lekende og svært iørefallende sanger i der folk, pop og rock møtes på elegant vis. Åpningslåta, «Complex», gynger avgårde på fortreffelig vis og setter standarden for et av årets beste popalbum så langt for undertegnede. Av og til dukker også enkelte av Nilssons låter opp på radaren, noe som i seg selv er et kvalitetstegn. Med unntak av hypnotiske og svært avhengighetsskapende «Athena», domineres lydbildet på flere av låtene av kassegitarer og tangenter. Men igjen, det er først og Tristens melodiske sans som driver låtene framover noe «Die For Love», «I Need Your Love» og Wrong With You» er utsøkte eksempler på. Mot slutten av plata dras tempoet en smule ned noe som også fungerer aldeles utmerket. En av platas beste spor, «Julian», som handler om Tristians lille sønn, er en vakker og rørende ballade om blant annet søvnmangel og hjerter som slår. (EAA)

60. Hayley Williams: «FLOWERS for VASES/descansos» 

Ok, muligens et par låter for mye, men du verden så nydelig dette har blitt. Williams lager vakker, stillegående og ettertenksom musikk med hjelp av svært enkle hjelpemidler. Omringet av kassegitarer, piano og strykere bygges det opp et varmt og effektivt lydbilde som tilfører låtene en autentisk glød. Williams finstemte vokal leder låtene elegant framover uten store fakter. Tekstene dveler rundt oppvekst og livserfaringer på en fin og følsom, men også nøktern måte. Noe låter som «Trigger», «Over The Hills», «Inordinary» og «No Use I Just Do» og «Find Me Here» trolig er de beste eksemplene på. (EAA)

8967BC53-4BD8-4866-9D76-6A1E7DB5ED11

61. The Shivas: «Feels so Good // Feels so Bad»

I en lang tradisjon som dette skal det godt gjøres å skille seg voldsomt ut, og det skal sies at denne smått jazztobakk-luktende utgaven av mer og mindre utflippa vestkyst-rock i paisley-mønster således ikke akkurat utgjør noe paradigmeskifte. Men hvem kan vel motstå en sånn gjeng som dette? De ser ut som de er klippet ut av et fanzine-arkivbilde fra 1968 og når som helst kan lette på teppet de sitter på! Vi snakker übertrivelig rock med skurregitarer i arven etter The Creation/Electric Prunes/Tomorrow/tidlig Pink Floyd/George Harrisons psykedeliske zenith i Beatles-låta «It’s All too Much» og Nuggets-samlingene med garasjerock, og da er denne anmelder lett å forføre.Legg til en slags eksponentiell nypsykedelia-revival-revival med band som Plasticland, My Bloody Valentine, Kula Shaker og Soundtrack of our Lives som typiske holdeplasser langs ruta til det flyvende teppet, med en liten luftetripp innom californiasurf og doowop for ekstra inspirasjon. Kort oppsummert er dette fornøyelig fengende, rett og slett. (MS)

62. Middle Kids: «Today We’re The Greatest»

Brorparten av låtene på «Today We’re The Greatest» er ekstremt energiske og fengende. Noe produsent Lars Stalfors trolig skal ha mye av æren for. Lydbildet han og bandet har tryllet fram er både tettsittende, detaljert og usedvanlig forfriskende. Et lydbilde proppet fullt av gitarer, synther, strykere, blåsere og tøff tromming. Over det hele svever Hannah Joys usedvanlig tiltalende stemme. Selvom energinivået er høyt, roer bandet ned opptil flere ganger. Noe som tilfører plata både variasjon og en harmonisk helhet. Den beste av de rolige låtene er definitivt den vakre og vare tittellåta. Når der er sagt: De fleste av låtene veksler stort sett mellom rolige og mer uptempo partier. Det er forståelig at ultrafengende låter som «R U 4 Me», «Cellophane (Brain), «Questions» og «Stacking Chairs» umiddelbart stjeler de store overskriftene, men alle låtene på «Today We’re The Greatest» er så snasne at begeistringen ikke akkurat har avtatt mens undertegnede skrev denne anmeldelsen omringet av samtlige låter. For dette er energisk pop av beste sort! (EAA)

63. Jackson Browne: «Downhill From Everywhere»

På «Downhill From Everywhere» evner Jackson Browne nok en gang evner å lage låter der gode melodier og oppegående tekster går hånd i hånd. Men, selvom Browne er en svært samfunnsengasjert fyr, har han alltid vært opptatt av at sangene først og fremst må fungere melodisk og arrangementsmessig. Noe han har lyktes med på «Downhill From Everywhere» der særlig låter som «Still Looking For Something», «My Cleveland Heart», «The Dreamer», «Love Is Love» og «A Human Touch», er i besittelse av store mengder melodiøs kraft.  Når det er sagt; Brownes engasjement for sosial rettferdighet, miljøvern og «å tenke sjæl», vies stor plass i flere av tekstene. «Downhill From Everywhere» er et bunnsolid album som vokser for hver gjennomlytting, og der særlig tittellåta, «Still Looking For Something», «Minutes To Downtown», «My Cleveland Heart», «A Human Touch», «The Dreamer», «Until Justice Is Real» og «A Little Soon To Say» virkelig skinner. (EAA)

64. Ben Kweller: «Circuit Bordom»

«Circuit Bordom» består av åtte låter med mye rock i blodet. Ikke noe dill dall, vi snakker rett på sak og gode melodier som setter seg i øret. Vi snakker powerpop med tidvis ekstra mye power krydret med en ballade, fantastisk fine «Just For Kids». Liker du artister som Matthew Sweet, Jason Falkner, tidlig Alice Cooper, Ramones og Ben Folds, kan jeg (nesten) garantere deg at dette vil falle i smak. Alle låtene på «Circuit Bordom» fungerer utmerket, men akkurat nå står ultrafengende og hardtslående «Heartattack Kid», enda mer hardtslående «Careless» og nevnte «Just For Kids» øverst på lista. «Circuit Boredom» er en sjelden frisk musikalsk energibombe der el-gitarer og synth (tangenter) får mest plass i lydbildet. Om du setter av 28 minutter og fem sekunder, kan verden raskt forandre seg til en ganske så meget fin plass å være (EAA)

65. The Lickerish Quartet: «Threesome, Vol. 1 & Vol. 2»

Låter som «There Is a Magic Number», «Do You Feel Better» og «The Dream That Took Me Over» er så umiddelbare at de hadde fortjent veldig mye spillertid på radiostasjoner verden over. Når sant skal sies er alle låtene både melodiøse og umiddelbare. Det finnes knapt et dødpunkt, og liker du artister som The Raspberries, 10cc, Crowded House, XTC, Cheap Trick, Squeeze, Queen og The Beatles, er det bare å slenge seg på sofaen og skru opp volumet. De fleste låtene befinner seg i et tradisjonelt poplandskap, men når bandet skrur opp tempoet og slenger inn noen ekstra gitarer, som på «Lighthouse Spaceship» og «Snollygoster Goon», lukter det powerpop herfra til eveigheten. Og det liker vi jo. (EAA)

758C658B-8817-4738-B8F8-DC8A68442188

66. Another Michael: «New Music and Big Pop»

Det første som slo med da jeg lyttet på «New Music and Big Pop», var at de varme fargene og den rolige og behagelige stemningen som strålte mot meg fra coveret samsvarte godt med musikken som rant mot meg. Både tekstene, det varme lydbildet og den nydelige stemmen til Michael Doherty, skjøv meg forsiktig inn i et harmonisk, drømmeaktig og vakkert musikalsk landskap det føltes godt å være en del av. Et musikals landskap dominert av akustiske instrumenter, svevende keyboard og deilige harmonier.Låtene på «New Music and Big Pop», som svever av gårde med god oppdrift, er både melodiøse, innbydende og avhengighetsskapende. «New Music», «I Know Your Wrong» og «Big Pop» er muligens de mest umiddelbare låtene, men hele bønsjen fester etterhvert grepet. En av platas beste sanger, finurlige «Row», spiller på mange strenger, og er i besittelse av en tekst som setter spor. (EAA)

67. Fruit Bats: «The Pet Parade»

Eric D. Johnson og gjengen kan kunsten å lage varme, melodiøse og tidvis cinematiske låter. På tittellåta, som åpner ballet, strekkes det ut et langt lerret der musikken beveger seg framover i et rolig og behagelig tempo. På låter som «Cub Pilot», «Eagles Below Us», «Holy Rose» og «The Balcony» skrus tempoet opp en anelse, noe som medfører at melodiene kommer mer til sin rett. Sistnevnte er en liten popperle som fester seg umiddelbart. Og en aldri så liten hit i mine ører.Styrken til flere av låtene er likevel at de trenger litt ekstra omsorg før de tør å rekke opp hånda. «Discovering», «Her For Now, For You», «On The Avolon Stair» og «All In One Go» er fire slike låter. Fire låter som gradvis forløses for så å slå ut i full blomst. Musikalsk befinner Fruit Bats seg et sted mellom The Waterboys, John Lennon, Blue Rodeo og Crowded House. Et sted der pop, country og rock trives i hverandres selskap. Det varme, åpne og forfriskende lydbildet fylles opp med kassegitarer, tilbakelente el-gitarer, piano, steelgitarer, lavtflygende synther og Johnsons særdeles behagelige stemme. Fruit Bats har med andre ord fiksa det igjen. (EAA)

68. David Crosby: «For Free» 

Musikken David Crosby har kommet med de siste årene – hører hjemme blant hans fineste ting. «The Other Side Of Midnight» fra denne plata, har likheter med det beste han gjorde med Graham Nash – særlig de to første skivene deres. Det småfunky åpningssporet «River Rise» svinger fint og låter behagelig forførende. «Rodgriuez for A Night» er et bidrag fra Donald Fagen. «Secret Dancer» er mer åpen i uttrykket – med slike akkordskifter og harmonier som få gjør bedre enn Crosby. «Boxes» er frisk og åpner seg spennende opp. På «I think I» gir akustisk gitar lyden mer bredde. «Shot At Me» titter tilbake mot moderskipet. Det sterkeste sporet er avslutningslåta «I Won’t Stay For Long» Det er ekte og følelses-nært, slik David Crosby alltid har fremstått; noen ganger kanskje i overkant. Men det har også vært styrken hans. Crosbys stemme har blitt spakere, men han mener like mye, og like sterkt som han alltid har gjort. (ESJ)

69. Son Volt: «Electro Melodier» 

Etterhvert som låtene har sunket inn, er det liten tvil om at «Electro Melodier» er i besittelse av mange sterke låter, og at Jay Farrar og gjengen fremdeles beveger seg rund i et musikalsk landskap der rock, folk, blues og country dominerer lydbildet. Stemmen til Farrar er fremdeles like uttrykksfull, særegen og lett gjenkjennelig. Produksjonen er usedvanlig skarp og gjennomarbeidet, og åpner opp for mange herlige detaljer. At Farrars tekster retter et kritisk lys på den politiske situasjonen i hjemlandet USA og miljøkatastrofene som treffer verden i stadig større grad, er ingen overraskelse, men likefullt gledelig. Åpningstrioen «Reverie», «Arkey Blue» og «The Globe», er Son Volt på sitt beste. Vi snakker melodiøs alt-rock utstyrt med særdeles sterke tekster. (EAA)

70. Linus Hasselberg:  «Oktober og Oranget»

Det er ikke ofte jeg blir mektig imponert over artister som snakker/nynner seg gjennom låtene, men Hasselbergs vidunderlige musikalske univers, der Hasselbergs stemme og tekstene i stor grad spiller hovedrollen, traff meg umiddelbart midt i hjerterota. Tekstene, som setter ord på de fleste følelsene i ordboka, er både smarte, vidunderlige, dyptloddende og rørende. Men musikken på «Oktober og Oranget» er langt mer enn spoken word og glimrende tekster. Hasselberg har nemlig hentet inn en haug med gjestevokalister som tilfører låtene både variasjon og melodiøs kraft.  Mye takket være arrangementene er det flere av låtene som sender tankene til Håkan Hellströms musikalske univers. Vi snakker en svært leken produksjon der det er plass til både strykere, blåsere, kassegitarer, ukulele, karibiske rytmer, orgel, synth og mye, mye mer. Ifølge mine ører er definitivt «Oktober og Oranget» årets musikalske sjarmbombe så langt. (EAA)

AF51DBDF-A3F8-4274-830A-0DEBB35E679C

71. Artisanals: «Zia»

På «Zia»lykkes Artisanals med stort sett det meste. Vi snakker varm, lun og svært melodiøs sydstatsrock pakket inn i et atmosfærisk og forfriskende lydbilde. At det også er plass til både psykedeliske innfall og noen deilige gitarsoloer, er med på å gi musikken både særpreg og et ekstra løft. Låter som «Always Taken Care Of», «The Road», «Plant The Seed» og «Violet Light» er så lettbente og melodiøse at de oppleves som en uimotståelig kombinasjon av heartlandrock og popmusikk. At sistnevnte sender tankene til både Springsteen og The Killers, er et kvalitetstegn i min bok. Herlige «Way Up» hadde passet fint inn på SUSTOS’ «& l’m Fine Today», og på «Driftwood» beveger bandet seg langt inn i et deilig psykedelisk landskap. Åpningslåta, balladen «Fear To Fail», er av det svært vakre slaget. (EAA)

72. Bleachers: «Take the Sadness Out of Saturday Night»

På Bleachers’ tredje album, «Take the Sadness Out of Saturday Night», faller stort sett alle brikkene på plass. Et album fylt av tekster om lengsel, desperasjon og behovet for å bryte ut. At Jack Antonoff har latt seg påvirke av sambygding Bruce Springsteen hører man umiddelbart. Den løsslupne og energiske produksjonen kler låtene godt. Noe «Stop Making This Hurt» og «How Dare You Want More» er to gode eksempler på. Sistenevnte begynner som en Vampire Weekend-aktig låt før Springsteen-inspirasjonen slår ut i full blomst. Platas største styrke er at musikken på fint vis varierer mellom det energiske og det mer tilbakelente, og at låtene stort sett er svært iørefallende og lette å få tak på. Noen av dem, som «91», «Secret Life» og «What’d I Do With All This Faith», er også av det vakre slaget. (EAA)

73. Jesse Malin: «Sad And Beautiful World»

På «Sad And Beautiful World» fortsetter Malin der han slapp på «Sunset Kid», hvilket innebærer en herlig kombinasjon av melodiøse og filmatiske ballader og låter der rock og pop møtes på elegant vis. Og selv om Malin tilsynelatende fremdeles har latt seg inspirere av artister som The Rolling Stones, Bruce Springsteen, Tom Petty, Graham Parker og Paul Westerberg, klarer han nok en gang å forene sine inspirasjonskilder med både egenart, smartness og troverdighet. Kombinasjonen av Malins lett nasale stemme, noen ganger akkompagnert av piano og kassegitarer, andre ganger av av ivrige el-gitarer, et forbilledlig lydbilde og låter som treffer både melodi-og tekstmessig, gjør meg sikker i min sak. Jesse Malin har aldri vært bedre. Vi snakker en skikkelig fulltreffer! (EAA)

74. Darrin Bradbury: «Artvertisement»

Bradburys musikalske univers er definitivt ikke av det strømlinjede slaget, snarere tvert imot. Men for kreative sjeler som Bradbury, vil det alltid åpne seg dører. Noe som så langt har resultert i tre album som garantert vil bli tatt godt imot av lyttere som setter pris en smart blanding av pop, rock, country og punk. Tekstuniverset på «Artvertisement» er mildt sagt svært underholdene og underfundig. Bradburys mange skråblikk og beskrivelser av uortodokse personer, miljøer og hendelser, utføres med både varme, humor og snert. At lydbildet er av den litt skranglete sorten, kler låtene svært godt. Et lydbilde som domineres av hardtslående tromming, skeive gitarriff og slentrende tangenter. Godt hjulpet av låter som «Exile on Myrtle Beach», «The Wedding Song», «Pizza & Drugs», «Shiny Town» og «Busted Word», fremstår Bradburys musikalske univers som et friskt pust i en verden fylt av dønn kjedelige spillelister, musikalske posører og autotune på repeat. (EAA)

75. Peter Bruntnell – «Journey To The Sun»

At Bruntnell, godt hjulpet av kassegitarer og tangenter i mange former og fasonger, denne ganger har valgt å bevege seg litt saktere framover, kler ham meget godt. Noe låter som  «Heart of Straw, «Dharma Lier», «Merrion», «Waiting For Clive» og «Mutha» er nydelige eksempler på. Særlig sistnevnte er vanskelig å riste av seg. Men det fungerer også godt når Bruntnell, som på «Runaway Car» og «You’d Make A Great Widow», tør å eksperimentere litt. De underfundige, smarte og ettertenksomme tekster, tilføre plata nok en dimensjon, akkurat som de to instrumentale låtene som kan minne om noe Brian Eno muligens kunne laget sånn cirka 1975. At det tar litt tid før enkelte av låtene forløses og slår ut i full blomst, gjør bare lytteopplevelsen enda bedre. For det finnes knapt finere øyeblikk i en musikkelskers liv enn når subtile musikalske grep til slutt åpner døra på gløtt og lar deg titte inn. (EAA)

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1655