Årets 75 beste utenlandske plater 2023

Å velge ut de 75 beste utenlandske platene fra 2023 har ikke vært lett. Der er lettere å konkludere med at det – om man gidder å lete – har vært et godt år for musikk, både nasjonalt og internasjonalt.

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 75 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder.

Noen tenker at vi umulig kan ha grunnlag til å vurdere 75 plater, at vi ikke har hatt tid nok til å sette oss inn i musikken. Om så er tilfelle, tar de feil. Popklikk-redaksjonen har i løpet av 2023 hørt flere hundre album hvorav cirka 200 har blitt anmeldt. Så vi kunne med letthet plukker ut enda flere plater enn de 75 utvalgte, men er sted måtte vi sette grensen.

I den anledning er det viktig å understreke at vi kun anmelder plater vi liker, noe som igjen betyr at vi setter stor pris på samtlige av de 75 platene vi har plukket ut. At noen av oss allerede har begynt å angre en smule på noen av våre rangering eller valg av plater, eller plutselig oppdager vi de har glemt en plate eller to, er banna bein, men nå har vi satt sluttstrek.

Når det gjelder topp 4, ble kampen så hard at Popklikk-redaksjonen måtte gå en ekstra runde før vi ble enige. Men, nå smiler vi alle sammen våre bredeste smil. Alle tekstene er redigerte utdrag fra de opprinnelige anmeldelsene, og ført i pennen av Popklikks skribenter.

For vi kjører i gang, oppfordrer vi dere til å høre på den knallsterke spillelista nederst i saken, «Årets beste musikk», der alle de utvalgte platene er representert med én smakebit. Spillelista består også av andre låter vi har satt ekstra stor pris på, både utenlandske og norske.

Ok, here we go:

1. The Tubs: «Dead Meat» 

Musikken på The Tubs sitt debutalbum «Dead Meat», får Popklikk til å tenke på en salig blanding av Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens og Cleaners From Venus.

På åpningslåta, «Illusion pt.», er bandets slektskap til post-punkens mange inspirasjonskilder ekstra tydelig, der hakkede gitarriff og snakkevokal setter det hele i gang, før en haug med gitarer og en herlig vokal, som høres ut som lillebroren til Richard Thompson, overtar. Som på resten av plata domineres lydbildet av hissige gitarriff og janglete gitarer med superkrefter.

Selv om «Dead Meat» definitivt en plate som bærer med seg mange spor fra noen av musikkhistoriens beste artister, klarer den walisiske gjenger med god margin å skape et musikalske uttrykk som står godt på egne ben. Noe som har resultert i et usedvanlig frisk og energisk debutalbum. 

2. Wilco: «Cousin» 

«Cousin» enda et album der Wilco fortsetter å lete etter nye musikalske innfallsvinkler innenfor rammen av det som er bandets musikalske DNA. For selv om (med)produsent Cate Le Bon har hjulpet Tweedy med å tenke litt utenfor boksen, er detaljene og «nytenkningen» godt innenfor rammene av det man forbinder med Wilcos musikalske univers. 

At låter som «Ten Dead», «Levee», «Evicted», tittellåta og «Soldier Child», mye på grunn av sin melodiske kraft, treffer først er helt naturlig. Men fordi «Cousin» er en skikkelig grower av et album sniker alle platas 10 låter seg ganske snart under huden på lytteren. «Pittsburgh», som ble hentet fram fra en gammel skuff, og «A Bowl and A Pudding», er kjempelett på to låter som trenger litt ekstra omsorg før de slår ut i full blomst. 

Jeff Tweedy og gjengen fortsetter å lage musikk som får både bandet og deres lyttere til å fortsette og drømme stort. 

3. The National: «First Two Pages Of Frankenstein»

De litt kryptiske tekstene som har vært et av bandets kjennetegn, er mer direkte denne gangen. Plata kan ses på som et selvransakende opus for de etter hvert voksne gutta i bandet. Her navngis gjerne gamle inspirasjonskilder og den kulturelle bagasjen de bærer på avsløres villig vekk, som på fine «New Order T-Shirt». Aller best kommer dette fram i et av albumets sterkeste spor, den R.E.M.-inspirerte «Eucalyptus».

The National har et mektig våpen i vokalen til Matt Berninger. Stemmen og personligheten utstråler autoritet og sårbarhet i en og samme person. Denne gangen har de også hentet inn et arsenal av gode gjesteartister som er med på å gi skiva et variert og fint uttrykk. Personlig liker jeg godt det melodiøse samarbeidet med Taylor Swift i «The Alcott».  

«Tropic Morning News» er et definitivt høydepunkt, med sine komprimerte trommer og naive gitartema. Den moderne produksjonen kan få enkelte til å rynke på nesen, men du verden, det blir flisespikking på det som er bandets beste plate på mange år.

4. boygenius: «the record»

Bak det smått geniale navnet, boygenius, skjuler trioen Julien Baker, Phoebe Bridgers, og Lucy Dacus seg. Til tross for at dette er sideprosjektet til de tre damene, er det ikke noe b-materiale vi får servert her. Åpningstonene på «Cool About It» er en nydelig homage til Paul Simons «The Boxer», så åpenbart at han faktisk er kreditert som låtskriver. 

Skivas definitive høydepunkt er«Not Strong Enough», hvor samspillet mellom de tre damene virkelig kommer til sin rett. Låten har alt, en skikkelig innertier av en indierocker. «Leonard Cohen» er en fin fortelling om betydningen av den store mannens sanger. 

Låtene holder høy standard hele veien, men i tillegg til de allerede nevnte sporene må «Satanist» og «Anti-Curse» nevnes spesielt.  Bridgers får også runde av plata på det mest følsomme vis med «Letter To An Old Poet». boygenius er et mer enn kjærkomment tilskudd til den amerikanske musikkscenen.

5. Wednesday: «Rat Saw God»

«Rat Saw God» er kanskje ikke direkte oppløftende, men alt kan ikke bare være spas og moro her i verden. Til gjengjeld oser albumet av kvalitet, både låtmaterialet  til frontfigur Karly Hartzmann og selve bandet er av det ypperste som kommer fra statene i dag. Låtene ånder og lever, det veksler raskt mellom pustende akustisk gitar/lap steel og brølende distortion på denne glimrende skiva. 

Både «Hot Rotten Grass Smell» og «Bull Believer» er shoegaze-rock av det tunge og introverte slaget, men det er alltid flere lag under overflaten. «Bull Believer» åpner ganske forsiktig og harmonisk, men den 8:31 lange låten bygger seg opp gjennom flere parti til et skrik du ikke har hørt maken til. Hartzmann naila det visstnok på first take.

Platas mest oppløftende øyeblikk er den 5:32 lange «Chosen to Deserve» som med sitt enkle og catchy gitar-riff og stemningsfulle lap steel, er en ren fest av en sørstatslåt. Har du sansen for sørstatsrock med en dose outlaw-country, er det bare å investere i dette makeløse bandet.

6. Teenage Fanclub: «Nothing Lasts Forever»

Norman Blake og Raymond McGinley er tilbake med bandets ellevte langspiller! Etter å fem og seks år lange intervaller er de nå nede på to år. Mye tyder på at de to gjenværende originalmedlemmene har funnet en ny åre i låtskriverkroppen.

I «I Will Love You», en slags drone-poplåt, reflekterer McGinley ganske sårt over det å innse at kanskje det ikke alltid er så mye håp for forsoning, verken personlig eller politisk, men at man tross alt må klynge seg til det man har, hvor enn lite eller smått det er. Før det har bandet nok en gang presentert oss for sine iørefallende melodier, sans for låthevende harmonier og mid-tempo gitarpop-hooks. For, hør for eksempel på «Tired of Being Alone», med sine ringende gitarer og klassiske Fannies-stuk! 

«Back To The Light» er en Norman Blake-power pop’er av godt, gammelt merke. Her stemmer vel alt, vil jeg si. Passe skurrete gitarer og ett av de Teenage Fanclub-refrengene man vil gaule fra sofaen, i bilen eller på konsert. 

7. Israel Nash: «Ozarker»

Musikken på «Ozarker» har mange likhetstrekk med Popklikk-favoritter som The War On Drugs og Strand Of Oaks, to artister som, akkurat som Nash, også omgir seg med et lydbilde som virkelig skinner og en egen evne til å snekre sammen nydelige og svært iørefallende melodier. 

Samtlige av de 10 låtene på «Ozarker» er pakket inn i deilige og sprudlende melodier, som sammen med den uovertrufne produksjonen, gjør det nesten umulig å plukke ut favoritter.  Plata åpnes av de to suverene singlene, «Can’t Stop» og «Roman Candle» før den nydelige tittellåta tar over. Deretter følger enda to knall-låter, «Pieces» og nevnte «Going Back». Og sånn forsetter det helt til sistelåta «Shadowland» setter punktum for en fantastisk musikalsk reise.

8. Hurry: «Don’t Look Back» 

«Don’t Look Back» er en fantastisk fin plate i gitarpop/powerpop/indierock-sjangrene (take your pick, liksom). Den er breddfull av melodier, hooks og stemninger som gjerne trekker tanken i retning av ulike band som var store på 90-tallet. I grunnen kan vi kanskje si at plata høres litt ut som om Teenage Fanclub og Nada Surf har startet en gruppechat, med The Lemonheads og Fountains of Wayne som assosierte medlemmer.

Hurry gjør et mesterstykke i å destillere og videreforedle alle innflytelsene til et moderne power pop-mesterverk. Lydbildet, gitarstemningene, melodiene og harmoniene går opp i et større hele, rett og slett.

Det er så formsikkert, dette. Låtene bygger på en knallsterk melodi, mesterlig bruk av hooks, innslag av blåsere, gnistrende gitarsoloer, outro’er til å få gåsehud av og mesterlige små vokalvendinger som endrer tonen litt og gjør ting friskt og interessant over ti spor.

9. Jason Isbell and The 400 Unit: «Weathervanes»

Jason Isbell nok en gang har laget et album som fortjener både oppmerksomhet og kjærlighet. Et album der Isbell, ved hjelp av små og ofte briljante fortellinger om ulike skjebner, setter ord på både frykt, håpløshet, ensomhet, frustrasjon, sorg og sinne, i en verden som for mange oppleves som både urettferdig og tidvis meningsløs. Isbells empatiske tilnærming til den verden han levde og lever i er platas store styrke, en tilnærming som viser at han bryr seg om og brenner for det han synger om. 

Men framfor å ty til enkle grep, makter Isbell å fortelle historien på en måte som er både emosjonell, realistisk og troverdig.Både sjanger-og tekstmessig er det musikalske slektskapet til artister som Bruce Springsteen, Jackson Browne, Neil Young og Tom Petty, uomtvistelig til stede. Men, som alltid, evner Isbell å skape musikk som først og fremst er hans egen. Musikk som slår fullstendig knockout på stort sett det meste som virrer rundt i dagens musikalske univers.

10. Esther Rose: «Safe to Run» 

Første låt ut på den nye plata Esther Rose er «Stay», som åpner på demo-aktig vis. Men nerven er der fra første tone. Skiva blir direkte fantastisk fra låt nummer tre, «Spider», og utover går det på skinner. 

Tittellåten, samarbeidet med Hurray For the Riff Raff, «Safe to Run» er platas høydepunkt, en låt med klassikerpotensiale, med referanser til 60-/70-tallets evergreens. Den er så latterlig bra at Popklikk måtte sjekke om den er kreditert Neil Young eller David Crosby, men neida, den er skrevet av Rose selv og en mann ved navn Nick Cohon. Popklikk elsker de enkle, men fine oktavgrepene på gitar mot slutten av låta.

Esther Rose har med «Safe to Run» gitt ut noe så sjeldent som et ektefølt og genuint album, en plate av den typen som kun dukker opp en gang i skuddåret. I tillegg til svært god låtskriving synger Rose bedre enn noensinne på denne skiva.

11. Diners: «Domino»

Når Diners aka Blue Broderick har bestemt seg for å skru opp tempo en anelse og lage et album der tanken går til Big Star og en mengde deilige popwerpop-band, kan det selvfølgelig ikke gå galt. Snarere tvert i mot – «Domino» er fylt med så mye popteft, overskudd og spilleglede at man som lytter blir fullstendig hekta nesten før man har satt på plata.

At Brodrick har fått hjelp av Popklikk-favoritten Mo Trooper til å produsere «Domino», må sies å være en aldri så liten genistrek. At skillet mellom powerpop og softpop ofte knapt nok er tilstede, fremkommer med all tydelighet på låter som «The Power», «I Don’t Think About You The Way I Used To» og «Your Eyes Looks Like Christmas» og på avslutningslåta «Windows», spøker The Kinks i bakgrunnen fra første stund.

Platas 10 spor gjør seg ferdig i løpet av 24 minutter og 54 sekunder. Knapt nok uten dødpunkter eller feilskjær. Der er bare å begynne fra toppen å la seg rive med i det som må beskrives som et usedvanlig sjarmerende og melodiøst musikkunivers.  

12. SUSTO: «My Entire Life»

På «My Entire Life» utforsker Justin Osborne, godt hjulpet av resten av gjengen,  forandringer i tilværelsen, både på det fysiske, psykiske og åndelige plan. Å tolke de sterke og tidvis svært følelsesladede tekstene, får bli opp til den enkelte lytter, men i min bok fremstår Osborne som en usedvanlig talentfull låtskriver ikke mange kan måle seg med i dagens musikkunivers. At Osbornes vokal ligger langt framme i lydbildet, gjør at tekstene virkelig får skinne.

Plata består av 12 låter som i all hovedsak befinner seg i er musikalsk landskap der country og rock møtes på fint vis. Et landskap som har mye til felles med Wilco, Neil Young og The Drive By Truckers, artister som, akkurat som SUSTO, har evnen til å parre gode melodier med et rocka og litt rufsete uttrykk. 

Når el-gitarene tilføres litt fuzz eller syre, som i avslutningen på den knallsterke åpningslåta, «Rock On», blir det litt ekstra moro. Når der er sagt, flere av låtene på plata er av det litt roligere slaget, som for eksempel «Tina», der den usedvanlig sterke teksten får spille hovedrollen.

13. The Lemon Twigs: «Everything Harmony» 

På sitt fjerde album, «Everything Harmony», fortsetter brødrene D’Addario å overbevise stort med musikk som sender tankene tilbake til fortiden. Musikk i skjæringspunktet softpop, kammerpop og yachtrock, der særlig artister som The Beatles, The Beach Boys, The Bee Gees, Sparks, Big Star, Simon & Garfunkle, Emitt Rhodes og Todd Rundgren, rett som det er dukker opp til overflaten. På glimrende og svært melodiøse «What Happens To A Heart», dukker det til og med opp litt ABBA-vibber. En låt bygd opp rundt en massiv trommelyd, piano, orgel, cembalo, celesta og himmelske koringer.

Omringet av cembalo, vibrafoner, althorn, strykere og lag på lag med fantastiske vokalharmoniene, fremstår flere av låtene som små popsymfonier både Brian Wilson og Todd Rundgren hadde vært stolte av. Å lytte på tittellåta og åpningssporet «When Winter Comes Around», der instrumentene og vokalharmoniene flyter lekende lett rundt i lydbildet, er trolig med på å fremme både livskvalitet og livslengde. Men, akkurat det kan man vel egentlig si om alle låtene på plata.

14. Robert Forster: «The Candle and the Flame»

Åpningslåta, «She’s A Fighter», hentet fram artister som Richard Thompson og Talking Heads fra minnearkivet, og spor to, «Tender Years», med sin nydelige tekst om hengivenhet, kjærlighet og vennskap, traff Popklikk umiddelbart med voldsom kraft. Mange av tekstene bærer i seg en skjør og tidvis vemodig og tilbakeskuende tilnærming til livets realiteter. Flere av låtene, som «The Roads», «Always» og «There’s A Reason to Live», byr også på eksistensielle betraktninger og erfaringer fra en mann som har tråkket rundt på moder jord i 65 år.     

Lydbildet bygges i stor grad opp rundt akustiske gitarer, men foruten forsiktig bruk av bass og trommer, ryddes det også plass til fiolin, cello, orgel, elektriske gitarer, congas og xylofon. Men det viktigste instrumentet er utvilsomt Robert Forster særegne og tidvis snakkesalige stemme, en stemme som er fullstendig uimotståelig for de av oss som har vært med på hele hans fantastiske musikalske reise. Når Karin Bämlers vokalinnslag hopper inn og ut av sangene oppstår det rett som det er musikalske magi. 

Med «The Candle and the Flame» har kvalitetsgarantisten Robert Forster laget nok et lite mesterverk der alle låtene bidrar på hvert sitt hvis samtidig som de drar lasset sammen på fint vis.

15. Pretenders: «Relentless»

At Hynde, som flyttet fra Ohio, USA, til London i 1973, alltid har vært en skikkelig rock’n’roll-tjei, fremkommer med all tydelighet på «Relentness» der låter som «Losing My Sense Of Taste», «Domestic Silence», «Let The Sun Come In», «Vainglorious» og «Merry Widow», virkelig svinger seg fra lysekrona. Så sistnevnte, som er en seig rocker av beste sort, klinkes det avslutningsvis til med en herlig og syretung gitarsolo. 

Men som alltid med Hynde, fylles det også på med melodiøse og tilbakelente låter. «A Love» er en klassisk Pretenders-låt der Hyndes særegne stemme virkelig kommer til sin rett. «The Copa», omringet av nydelig gitarplukking, sitter også umiddelbart, og med litt ekstra lyttetid følger deilige og melodiøse låter som «Look Away», «Your House Is On Fire» og «Just Let It Go» etter på fint vis. På pianoballaden, «I Think About You Daily», som avslutter plata, klinkes det sågar til med nydelige strykearrangementer i regi av Radioheads Jonny Greenwood.     

Men uten god hjelp fra produsent David Wrench og co-låtskriver og gitarist James Walbourne, hadde neppe Hynde lyktes like godt med å lage det som har blitt et svært potent og vellykket album.

16. Hannah Aldridge: «Dream of America»

Den foruroligende følelsen melder seg allerede fra første akkord i åpningslåten, «Dorero» som handler om det brutale mordet på Elizabeth Short i 1947 som forblir uoppklart den dag i dag. Aldridge, som er en sanger av format, nærmest bare hvisker fram teksten; effektfullt.

Andrelåten «Portrait Of The Artist As A Middle Aged Man» er en cover av Cafarella/Bryan, en slags musikalsk roadmovie, og fungerer perfekt som overgang fra den mørke åpningen.

«Beautiful Oblivion» er en vakker sak som burde løfte Aldridges status mange hakk. Låten har en storslagen melodi og er rett og slett en av årets beste låter. Her er Aldridge helt oppe i samme liga som Weyes Blood og hennes like (de er få, om noen). Hør bare selve åpningen med noen slag på toms’ene før gitar, synth og bass er med; ren magi. «Dream of America» er Aldridges bestenotering så langt i karrieren, et album der hun markere seg som en stor låtskriver. 

17. Bonny Doon: «Let There Be Music»

At det er en lengsel etter 70-tallets vestkystpop sitter man virkelig igjen med etter å ha hørt plata. Innledende «San Francisco» er en ode til «the golden state», med dens vibrerende byliv og varierte natur som tørre landområder og frodige kyststriper. De tar temaet videre i nydelige «Fine Afternoon».

Tittelkuttet er en hyllest til musikkens iboende kraft. Vi vet jo at selv i de mørkeste stunder kan musikk gi oss en kjærkommen pause. Eller den kan skape både flyktige og varige bånd til våre medmennesker. Musikk er empati, ville kanskje våre venner i Bonny Doon si.

To andre favorittlåter er «Maybe Today» og «You Can’t Stay The Same». Førstnevnte er en perfekt pianodrevet, 70-tallistisk pop-låt, med et smittende refreng og solfylte harmonier. Sistnevnte er en dylan’sk duett der Katie Crutchfield trår til med sin karakteristiske stemme. Og det er mer, men det synes vi du skal få oppdage helt selv. Bonny Doons siste album er en feiring av livet og  enkelte av Popklikks mangslungne redaksjon tenker vel at det også er et er årets album for sånne som oss.

18. The Rolling Stones: «Hackney Diamonds»

Hvem hadde trodd at et av årets kuleste rock-album skulle komme fra dinosaurene over alle levende rock-dinosaurer? Men «Hackney Diamonds» er intet mindre enn Rolling Stones’ trolig beste album siden rundt 1980.

Når alt kommer til alt: gitar-kjemien Keith/Ronny er og blir essensen av fet rock-gitar, og her får vi i bøtter og spann – det tar sekunder før man skjønner hvem som spiller, og gjennom albumet får vi Keiths klassiske riffing og kompgitar i stort monn, deilig blandet med fikse detaljer fra Ronny, uten at vi trenger å vite hvem som spiller hva. I tillegg synger den ferske 80-åringen Mick Jagger forbausende bra gjennom hele skiva! Han høres minst 20 år yngre ut.

Aller mest magisk er det når de tre som egentlig utgjør bandet nå, tar den helt ned og Mick drar fram munnspillet, idet disse legendene til slutt endelig covrer låta de er oppkalt etter. Muddy Waters ville nikket gjenkjennende til den sløye, tilbakelente deltablues-stemningen. Om dette tilfeldigvis skulle ende opp som det siste studioalbumet med Rolling Stones, vil sistelåta være et uovertruffent verdig punktum

19. Sufjan Stevens: «Javelin»

På «Javelin» har Sufjan Stevens funnet frem til en opptaksteknikk som virkelig komplimenterer hans akustiske uttrykk og luftige stemme, og kombinerer det inntil perfeksjon med en mye større produksjon når det kreves. Resultatet blir ekstremt dynamisk, fengende og vellydende. Bare hør når refrenget setter inn på «Goodbye Evergreen». Mer dramatisk er det ikke blitt gjort siden Pink Floyds glansdager.

På den utrolig fine «Everything That Rises», møtes Peter Gabriels «Biko» og Limahls «Never Ending Story» og sammen blir det en større helhet, mens arrangementet på «So You Are Tired» er en demonstrasjon av skjønnhet, så uovertruffen at man blir både rørt og fylt av glede på en gang.

Sufjan Stevens er, på sitt beste, en unik låtskriver, en komponist i ordets rette forstand, en mann kapabel til å lage noe av det vakreste av musikk på denne siden av Lennon/McCartney. Det er også spor av verdensmusikk i dette prosjektet, toner som får meg til å tenke på en annen komponist, Paul Simon, som heller ikke var fremmed for vakre harmonier. 

20. The Clientele: «I’m Not Here Anymore»

På «I’m Not Here Anymore» er mye ved det samme. The Clientele beholder sin sans for avhengighetsskapende melodier som smyger seg inn i øregangene og forblir der. Samtidig bringer de inn noen nye grep, som elektroniske duppeditter, trommemaskin og sampling med utgangspunkt i feltopptak. 

Ta innledende «Fables of the Silverlink» som klokker inn på rundt 8.30. Her serverer MacLean og bandet en kammerpop-perle der celloen «punkteres» av en drivende trommemaskin, klappende hender og blåsere. Låten er også det første eksemplet på albumets fantastisk fine produksjon, det låter rett og slett storartet.

Er man fan av The Clientele fra før, er det lite tvil om at man bør sette seg ned og gi dette comebacket litt av tiden sin. I tillegg til de nye utfordringene de gir oss som lyttere, så er det også flust av de nydelige, pop-øyeblikkene vi er blitt vant til at de leverer. «Lady Grey», «Blue over Blue», «Claire’s Not Real» og «Hey Siobhan» er fire av dem! En triumf vil Popklikk kalle det The Clientele har kommet opp med denne gangen. 

21. Gonzales Smith: «Roll Up Your Song»

Gonzalez Smith er tomannsprosjektet til Jay Gonzalez fra Drive-By Truckers og tekstsmed Pete Smith. Gonzalez spiller nesten alt av instrumenter selv. Det er hans melodiske visjon som står bak dette og hva ligger i den? Vel, her er det åpenbart et stort hjerte for popen fra 1960- og 1970-tallet som ligger i bånn. Det er nikk til radio-popen som «alle» hørte på «back in the day», til power-pop, kammer-pop og noen små hint av pub-rock, kan vi kanskje si.

Midt i gata til flere i Popklikks redaksjon med andre ord. Vi liker at det er melodier i sentrum, at produksjonen ikke er overlesset og at det ikke nødvendigvis tar så lang tid. Hvorfor tvære ting ut når det kan gjøres på to konsise minutter?

Det er så mye fint på denne plata, så her er det bare å sette i gang. Noen låttips skal du allikevel få. «She’s My Girl» er spretten power-pop, «Gelato» er piano-drevet pop-godteri, «Lindsey Buckingham» en nostalgisk tributt til Fleetwood Mac og «Life Rushes Quickly» tangent-drevet mimre-pop. Vi anbefaler!

22. Hannah Georgas: «I’d Be Lying If I Said I Didn’t Care» 

Georgas og medprodusent Sean Sroka har gjort noen smarte grep med produksjonen. Lydbildet er blitt mer organisk og distinkt. Utrolig vakre og triste «Beautiful View» holder også høy standard. «Not The Name You Say» er en sterk episk sak med et suggerende komp. Georgas skriver meningsfulle og selvransakende tekster med universell appell. 

Men, fantastiske og melankolske, «Home», er fortsatt skivas numero uno. Vi snakker The Cure-gitar og et av årets sterkeste refreng der tekst og melodi møtes i en opphøyd enhet. Langt fra hverdagskost i disse dager. «Money Makes You Cool» er også et imponerende spor, med sitt svære soniske refreng, og kommer høyt opp på barometeret sammen med «Better Somehow», «Beautiful View» og «Home».

23. Håkan Hellström: «Poetiska försök»

På sitt ellevte album, «Poetiska försök», fortsetter Hellström å lage hellströmsk musikk av beste sort. På «Poetiske försök» handler det mest av alt om å lage storslått popmusikk ispedd små doser med folk-inspirasjon i form av feler, banjoer og sekkepipe. Noe platas kanskje beste spor, nydelige «Symfonivisa», er et eksepsjonelt deilig eksempel på. 

Tekstene er som vanlig av den romantiske og bittersøte sorten der håpet og troen ligger på lur. På avslutningslåta, «Lovsong», er Hellström sågar i det lett filosofiske hjørnet – en låt som konkluderer med at han tror på peace, love and understanding for evig og alltid før en enslig fele runder av låta og plata på nydelig vis. Med «Poetiska forsök» beviser Håkan Hellström nok en gang at han er en av Nordens beste artister. Ferdig snakka.  

24. Thomas Walsh: «The Rest Is History»

Selvom «The Rest Is History» er Thomas Walsh sitt første album under eget navn, lager han fremdeles musikk som også hadde sklidd rett inn på platene til Pugwash og Duckworth Lewis Method, musikk som har mye til felles med kremartister som The Beatles, The Beach Boys, Electric Light Orchestra, Jellyfish, The Divine Comedy og XTC, for å nevne noen. 

Plata begynner på beste vis med svært iørefallende «A Good Day For Me», skrevet sammen med Neil Hannon, der lyden av ELO og The Divine Comedy smyger rundt i lydbildet. Neste låt ut, svært fine «Another Lesson In Life», hadde passet perfekt inn på opptil flere XTC-plater. Noe som i og for seg også gjelder låt nummer tre, den nydelige balladen «Love In A Circumstance», selvom lyden av The Beach Boys definitivt også er tilstede. På snertne «All This Hurt» dukker selveste Joe Elliot fra Def Leppard opp på vokal! 

Og sånn kunne jeg fortsatt, for de fleste av låtene får meg på et eller annet vis til å tenke på de ovennevnte artistene, og da kanskje spesielt XTC. Når det er sagt; Walsh sitt særpreg som artist og låtskriver forsvinner på ingen måte i de musikalske referansene denne skribenten ramser opp. Produksjonene til Walsh er krystallklar og skaper et luftig og varmt lydbilde låtene kan skinne i.  

25. Kevin Morby: «More Photographs»

Skiva griper tak i deg med en gang med «This Is A Photograph II», holder deg fast gjennom samtlige låter, med varierte stemninger og rytmer og lar deg ikke slippe før du har hørt siste tone på «Kingdom Of Broken Hearts». Og mellom A og Å er det altså et helt alfabet med sterke låter, ulike stemninger, utforskende instrumenteringer og meningsfulle tekster. Versene på «Triumph» kunne vært Ryan Adams i et av hans bedre øyeblikk, mens det sterke refrenget har Morbys typiske signatur. 

Den smellvakre reprisen på folk-låten «Bittersweet Tennessee», hvor Morby får habil vokalhjelp av Nashville-artist Erin Rae, er en av mine favoritter på plata. Filmatiske «Five Easy Pieces Revisited» er, som tittelen sier det, sammensatt av alt det beste Morby har å by på.

På «Mickey Mantle’s Autograph» synger Morby om de som har gått foran, og ut av tiden. Den lett funky «Kingdom Of Broken Hearts» runder av albumet med piano og strykere, og det føles som om plata slutter altfor tidlig, selv etter nærmere 42 minutter.

26. Dropkick: «The Wireless Revolution»

På «The Wireless Revolution» fortsetter skotske Andrew Taylor sitt korstog for de gode og smittende melodiene med bravur! Denne gangen har han med seg Ian Grier på bass og Alan Shields på gitar og vokal. De sparker i gang med den jangly gitarpop-festen «Don’t Give YourselfAway»: her kommer hooksene tett som hagl og er man ikke frelst når det flerstemte refrenget slår inn, så blir man det nok aldri…

Så følger de som perler på en snor, låter som gir Popklikk de beste vibbene og et smil som bare blir større for hvert minutt som går. Jeg skal ikke bry dere for mye med detaljene her, for det går mye i det samme i løpet av ti låter på drøye halvtimen. «Telephone» med sine ringende gitarer er en vel en slags nidvise om alt mølet vi omgir oss med etter smart-telefonen tok over livene våre. I «The Other Side» er det Alan Shields som får agere både låtskriver og vokalist, med anelsen mer twang både i lydbilde og vokal. «The Rolling Tide» er en nydelig liten akustisk ballade der tempoet tas ned et hakk, mens «Wouldn’t Know Why» er to perfekte gitarpop-minutter!

27. Lankum: «False Lankum»

28. Margo Cilker: «Valley Of Heart’s Delight»

Åpningssporet «Lowland Trail» og «Keep It On A Burner» er begge strålende, klassiske americana-låter. Sistnevnte med herlige blåsere. Den svært treffsikre tekstforfatteren Cilker kommer til sin rett på denne plata. Sangene er gjerne fylt av nostalgi, og Margo synger ofte om rotløshet, om å bryte opp fra barndommens dal 

Det er lenge siden jeg hørte en plate så lite produsert som dette. Alle instrumentene høres ut som akkurat det de er. Alt fra kassegitaren til trommene, alt sammen er helt uten filter, kun råbra spilt.

«I Remember Carolina» er rett og slett en fest av en reels-aktig countrylåt hvor Margo summerer opp sin omflakkende tilværelse som turnerende artist. «Steelhead Trout», er bortimot like festlig i Margos og bandets kyndige hender. «Mother Told Her Mother Told Me» skinner også på plata, men det er «With The Middle» som er platas spydspiss. Her har Cilker skrevet en sår klassiker av en americana-låt, med en drøm av en melodi. 

29. ANOHNI: «My Back Was A Bridge To Cross»

30. Dexys: «Feminine Divine»

De fire første låtene på «Feminine Divine» er knallgode og beveger seg i stor grad rundt den musikalske aksen Dexys har oppholdt seg på tidligere album. Vi snakker melodisterke låter med plass til både blåsere og deilige koringer. Rowlands vokal er fremdeles i en helt egen klasse, og produksjonen er luftig og byr på lite, men akkurat nok motstand. «I’m Going To Get Free» og «Coming Home», som begge ble gitt ut på singler før plata ble sluppet, har jeg hørt så mange ganger at jeg er blitt fullstendig avhengig. Vi snakker to særdeles melodiøse låter, der sistnevnte er en deilig blanding av soul, funk og disco. Usedvanlig vakre «My Submission» er utvilsomt en av årets beste låter.

Med Kevin Rowland og hans Dexys, er det skrevet i stjernene at forandring er en dyd, noe som denne gangen innebærer at det gjøres plass til både elektroniske virkemidler og elementer av disco og funk. Noe som fungerer aldeles nydelig når brikkene endelig faller på plass. At det tok litt tid å leve med og sette pris på dette produksjonsmessige om musikalske grepet, er helt etter boka, for Kevin Rowland er utvilsomt en mann som gjør akkurat som han vil når det dukker opp en idé eller et konsept i hans hode. 

31. Lori McKenna: «1988»

De fleste sporene på denne utgivelsen vitner om kvalitet i alle ledd. Én ting er den sterke låtskrivingen som McKenna i hovedsak står for selv (sammen med gode makkere, inkludert Hillary Lindsey og McKennas egen sønn Chris), en annen ting er at viljen til å gi ut et skikkelig godt album gjennomsyrer plata; alt fra innsatsen til musikerne, via den bunnsolide vokalen til McKenna til den superbe produksjonen, er med på å gi plata bøttevis med kredibilitet. De allmenngyldige tekstene treffer også så det suser, som for eksempel på fabelaktige «Happy Children».

Plata er produsert av svært ettertraktede Dave Cobb, som også produserte de tre foregående platene til McKenna, gjør utvilsomt sine greier bra her. Arrangement og produksjon kler låtene på optimalt vis.

Foruten nevnte «Happy Children», er «Killing Me» (med Hillary Lindsey på gjestevokal), den klassiske country-rockeren «Days Are Honey», kjærlighetserklæringen til hennes mann gjennom 35 år, «1988», og «Wonder Drug» veldig gode. Akkurat når du tror at det ikke kan bli bedre, runder McKenna av albumet med to av de aller beste sporene, «Letting People Down» og «The Tunnel». 

32. Uni Boys: «Buy This Now»

«Buy This Now!» er produsert av d’Addario-brødrene fra The Lemon Twigs. Og det høres. Dette er krystallklart skrudd sammen i et lydbilde som ikke «stæsjes» med alskens krumspring: Det holder noen ganger med gitarer, bass og trommer med en liten sprinkling av tangenter, kanskje.

Disse elementene setter bandet og produsentene sammen i et knippe up-tempo låter på 2-3 minutter som i grunnen aldri viker fra formelen. Beach Boys-harmoniene får vi i hopetall, gitarene er relativt «cleane», bassen sprettende og trommene holder det hele sammen.

Det er rett fram, no-nonsense gitarmusikk i låter som i den litt «garasjete» åpneren «Let’s Watch A Movie Together» fullendt med håndklapping og gitardriv, i «Somewhere To Fall» som er to minutter med Brian Wilson’ske vokalmelodier over en crunchy gitar eller i «Hiding In My Home» som sender denne anmelderens tanker i retning av et norsk band som The Yum Yums. 

33. Kapten Grå: «Den lille kemisten»

Tekstene på «Den lille kemisten» er rett og slett helt fantastiske. De er alle små historier om relasjoner, folkhemmet, samtiden og ja, om livet. For oss var Kapten Grå et helt ubeskrevet blad før vi ramlet over en Instagram-post om albumet. Dette er singer-songwriter og visepop, med noen innslag av mellotron eller synthbobler som i albumets ene cover-låt, av legenden Thåströms «Beväpna dig med vingar». Alt er bra her, men om vi skal trekke fram to velger vi oss «Vita väckor» og «En konstnärs död».

«Vita väckor» er hjerte utenpå skjorta om sykdom, folkhemmet, samtiden. Tror vi i hvert fall: «Pressbyråkaffe på et pendeltåg / Enkla sanningar, en flyktningvåg / Vita veckor i en sorglig rad / När själen dör finns bara köttet kvar». Altså! Det er anelsen mer kryptisk i «En konstnärs död», men det er rett og slett bare så vakkert, ikke minst når kapteinen slipper løs el-gitarene mot slutten og synger om sønnene som bar faren til graven. Livet er her, det er nå og det var før. Minnene er alt vi har, til slutt.

34. Kara Jackson: «Why Does the Earth Give Us People to Love»

35. The Reytons: «What’s Rock And Roll?»

36. PJ Harvey: «I Inside The Old Year Dying»

«I Inside The Old Year Dying» er første utgivelse siden «The Hope Six Demolition Project» i 2016. I fjor ga PJ i tillegg ut det litterære prosjektet «Orlam», skrevet på Dorset-dialekt som er noe i nærheten av gammelengelsk. Deler av dette lyriske universet har hun også med seg på denne utgivelsen, som på for eksempel «A Child’s Question, August».

«I Inside..» byr enkelt og greit på noen av de beste øyeblikkene PJ Harveys har hatt i karrieren. Punktum. Enkelte av låtene virker likevel litt ufullendte, og slutter litt brått og umotivert.

Favoritter på skiva er fantastiske «A Child’s Question, August», men her finnes det noe for enhver smak så både nye og gamle fans av PJ bør kunne finne sine egne favoritter. Ellers er det verdt å trekke fram «Prayer at the Gate», «Autumn Term», den rocka tittellåten, mystiske og triste «August» og bråkebøtta «A Noiseless Noise».

37. Margo Price: «Strays»

Nashville-baserte Margo Price er ikke en mainstream countrysangerinne. Å nei du, Price går egne veier, utypiske for den tradisjonelle Nashville-sounden. Uttrykket hennes kan kalles alternativ country, eller kanskje enda bedre, outlaw-country. Uansett, det er overraskende mye trøkk og attityde ute og går på «Strays» som i all hovedsak er produsert av Jonathan Wilson.

Den fantastiske, pianodrevne «County Road», er et av flere høydepunkt på skiva. «Hell In The Heartland» er et annet med en nydelig melodi som gir meg litt War On Drugs-vibber. Godlåtene kommer som perler på en snor: Gitaren gråter så høyt på «Anytime You Call» at Harrison garantert hører det der han befinner seg. «Lydia» er klassisk historiefortelling i samme tradisjon som for eksempel Nick Cave. På tampen får vi «Landfill», hvor Price reflekterer over tingenes tilstand i en perfekt avslutningslåt som er utrolig smakfullt arrangert.

38. Cut Worms: «Cut Worms»

Plata ble spilt inn i tre bolker, og på to av platas beste spor, «Don’t Fade Out» og «Living Inside», bidrar brødreparet Brian og Michael D’ Addario fra The Lemon Twigs, som tidligere i år ga ut det fantastiske albumet «Everything Harmony». På «Don’t Fade Away» lukter det vestkyst-pop av aller beste merke. 

Men, der vrimler av gode låter på Cut Worms andre langspiller. På «Use Your Love! (Right Now)» ligger lyden av bølgesus og The Beach Boys hele tiden på lur, og på uimotståelige «Ballad of the Texas King» sniker steelgitaren seg rundt på sjarmerende vis i lydbildet sammen med noen svært lekne tangenter. På «Let’s Go Out On The Town» møtes Jonathan Richmans og Marshall Crenshaws musikalske verdener på fint vis.

«Take it and Smile», «I’ll Make It» og «It’s Magic» er tre deilige ballader med minst et bein planta i pop-og rock musikken som tok verden med storm på slutten av 50-tallet. På sistnevnte byr Clarke på store doser med palmesus. 

39. Slowdive: «everything is alive»

Skiva åpner med den pulserende «shanty», hvor Neil Halstead og Rachel Goswell veksler på å synge. Slik fortsetter det utover det meste av den første halvdelen av skiva, som preges av midttempo og stemningsfulle gitartemaer med røtter i britisk new wave fra 80-tallet.

Tempoet økes en smule i den glimrende «kisses», før vi får skivas sterkeste spor i «skin the game», hvor distortion møter himmelske harmonier på en forbilledlig måte i en låt lagd av et uslitelig materiale. Plata rundes av med shoegazer-rockeren «the slab» som like gjerne kunne vært på The Cures «Disintegration», og som viser at Slowdive har krutt igjen i tønna.

Midt i all retro-musikken som gis ut i disse dager stiger shoegazer opp igjen som sjanger, og fremstår plutselig som et lyspunkt for selve gitarrocken. 

40. Andy Shauf: «Norm»

Det er et mysterium at ikke flere snakker om og hører på Andy Shauf! På «Norm» handler det om en fyr som observerer og funderer om livet og relasjoner til andre mennesker. Norm er nok en slags «kikker» som ikke passer helt inn i vår verden. Shaufs lydbilde, som omkranser disse små novellene som vi kan si at plata utgjør, er som før preget av utsøkt instrumentering og hans milde stemme. Denne gangen er det kanskje anelsen mer ornamentering fra keyboard og noen analoge synther, men fremfor alt bygges de opp av Shaufs akustiske gitarklimpring, poengterte bass og distinkte perkusjon.

Verden trenger mer av musikk som dette. Det er intelligent, men aldri påtrengende det Andy Shauf driver med. Han har gravd ut sitt eget lille hjørne i indie-verden. Litt som Elliott Smith i sin tid gjorde da han fant ut at mye kan gjøres med en akustisk gitar og ærlig framføring. Den mørkeste tida framstår som en perfekt anledning til å oppdage Andy Shaufs musikk, vil vi si! 

41.Sarah Klang: «Mercedes»

42. U.S. Highball: «No Thievery, Just Cool»

På sitt fjerde album kliner herrene i U.S. Higball, Calvin Halliday og James Hindle fra Glasgow, til med det som må kunne beskrives som perfekt janglete powerpop ikke ulikt det deres landsmenn i Teenage Fanclub har holdt på med i årevis.

At U.S. Highball forblir en bortgjemt musikalsk blomst, nærmer seg i følge Popklikk en skandale. Hva er det som skjer, liksom? Har musikkanmeldere verden rundt mistet ørene sine? 

«No Thievery, Just Cool», som gjør seg ferdig på 28 minutter og 14 sekunder, består av 12 livsbejaende og lattelig melodiøse låter det er umulig ikke å like. Som for eksempel «Irresponsible Holiday» (som kan minne litt om Kinks), «Big, Stange, Beautiful Hammer», «Paris 2019» (med saksofon), «See You In Hell» og «Marjorie Says» (et kjærlighetssang til Calvins hund).

43. Inhaler: «Cuts & Bruises»

«Cuts & Bruises» byr på en rekke strålende låter: «Just To Keep You Satisfied», «Love Will Get You There», «These Are The Days», «If You’re Gonna Break My Heart», den War On Drugs-inspirerte «Dublin In Ecstasy» og «When I Have Her On My Mind», for å nevne noen av godbitene. Sistelåten, «Now You Got Me», er også mer enn godkjent.

Oppskriften er alternative poplåter kledd i mengder med gitarer og tangenter, og en passe dose ungdommelig attityde, mens de leter etter mål og mening med tilværelsen. Noe som fort kan bli oppskriften på suksess for våre irske venner. Inhaler har lagt inn et ekstra gir og rustet opp flaggskipet med «Cuts & Bruises».

44. Mike Flannery: «Goodtime Charlie»

45. Depeche Mode: «Memento Mori»

46. Lars Winnerbäck: «Neutronstjärnan»

Den rustne røsten til Winnerbäck er selvfølgelig fortsatt der, og kontrasten til Joakim Berg sin autotunede koring blir et overraskende og stilig element. For ikke å snakke om det artige synth-riffet som fungerer som mellomspill, merkelige element i Winnerbäcks katalog, men det fungerer verkligen! Det blir direkte rørende på sitt beste, og jeg innser at det er det nostalgiske poputtrykket som treffer meg så hardt.

«En lampa i mässing» og «Vad gör det om hundra år» kler begge det nye soundet ganske godt. «Rosor & champagne» er en potensiell Winnerbäck-klassiker på pophimmelen. Få har evnen til å sette de rette ordene på hverdagen, kjærligheten og voksenlivet som Winnerbäck kan.

Tittellåten og «Vår tid» er begge Winnerbäck-kanoner. Sistnevnte er koloss av en avslutning på dette albumet, med sitt klassiske With Or Without You-oppbygging og Joakim Berg som synger refrenget. Det er bare å svelge klumpen i halsen og gi seg hen til lydbildet, og la de vakre melodiene og de nostalgiske tekstene omslutte deg. Det er som en drøm. 

47. Kate Davis: «Fish Bowl»

Kate Davis har med «Fish Bowl» laget en tilgjengelig og direkte plate, som likevel ikke er uten verken mystikk eller alvor. Skiva åpner med forrykende  «Monster Mash», en slags symbiose mellom The Beatles og Katy Perry. «Fructify» drives framover på klassisk vis av en mellotron-arpeggio. Som lytter forstår du tidlig at du står overfor en klassiker av ei plate. «Consequences» har et av de fineste, og likevel mørkeste, refrengene du noensinne kommer til å høre:

Skivas neste store øyeblikk er «Long Long Long», låten som har alt; et drivende pop-komp, skingrende gitarer og en vokalist med en fullkommen tilstedeværelse. Både låta og vokalen minner litt Mercury Rev på sitt beste. Den glitrende sistelåten, med den nostalgisk fine tittelen, «Reckoning», får æren av å runde av plata. «Fish Bowl» er blitt et moderne, og samtidig pop-klassisistisk album, som gjør at Davis fra nå av må nevnes i samme åndedrag som Weyes Blood, Sharon Van Etten og deres like.

48. The Lathums: «From Nothing To A Little More»

49. Slaughter Beach, Dog: «Crying, Laughing, Waving, Smiling»

50. Lana Del Rey – «Did you know that there’s a tunnel under Ocean Blvd»

Som tilfellet er med hennes tidligere plater, er den nye plata så filmatisk, skildringene av det amerikanske samfunnet så sterke, at bildene blir helt skarpe på det virtuelle lerretet. Humor er et overraskende viktig innslag i tekstene. Bare hør på nest siste låten, «Peppers». Eksplisitte tekster er selvsagt når det gjelder Del Rey. Lana bjudar på, men alt er gjort med finesse og kjærlighet til musikken.

Tittellåten er tung og suggererende. «A&W» er klassisk misantropisk og utfordrende, som bare Lana Del Rey kan være.  «Let The Light In» er klassisk Del Rey, denne gang i duett med Father John Misty. Den strålende, The National-aktige «Margaret», er en duett med Jack Antonoff, også kjent som Bleachers. Man kan ikke annet enn å elske Del Reys lattermilde og lekende framføring mot slutten av låta.

Man kan kanskje si at Lana Del Rey har laget ei lang og krevende plate, som kan virke utilgjengelig ved første forsøk, men som vil belønne den tålmodige lytteren generøst. Lana Del Rey har i hvert fall delt ut rikelig fra sitt kreative kammer og av sitt geni, for dama er unektelig genial.

51. Blur: «The Ballad of Darren»

Der er ganske langt unna britpop det som vi får servert på «The Ballad of Darren». Skiva åpner med like godt med balladen, «The Ballad» (sic). Albarn crooner som den reneste David Bowie anno «Blackstar». Bowie-referansene står forresten i kø på plata. 

På den tøffe «St. Charles Square» høres Albarn & co ut som Velvet Underground/Lou Reed i det bråkete hjørnet. «Barbaric» er første skikkelige poplåt på skiva, det vil si pop og pop fru Blom, det høres mer ut som noe The National kunne snekret sammen til sisteskiva. «Russian Strings» og «The Everglades (For Leonard)» holder samme høye nivå. Førstesinglen «The Narcissist» er og blir et av skivas mest umiddelbare spor (i skarp konkurranse med «Barbaric»).

Det virker som om Albarn har erfart det som de fleste av oss dessverre opplever på livsveien; at noen faller fra («The Everglades (For Leonard)», «Goodbye Albert»). Vokalen til Albarn høres nærmest ut som en gammel manns svanesang, angsten for å eldes uten verdighet, tapet av nære og fjerne venner, dyrekjøpt livserfaring og en verden i ferd med å gå av hengslene. 

52. Ian Hunter: «Defiance part 1»

Som på de fleste platene til Hunter består «Defiance part 1» av en fin blanding av tøffe rockere og melodiøse og mer tilbakelente låter.  «Pavlovs Dog», «I Hate Hate» (med Jeff Tweedy) og «This What I’m Here For» (med Taylor Hawkins, Joe Elliott og Waddy Wachtel) tilhører definitivt den første kategorien. Tre fine låter der særlig de to sistnevnte gjør susen og vel så det. Foruten nevnte «Bed Of Roses», er soulinspirerte «Don’t Tread On Me» (med Todd Rundgren) en av Popklikks absolutte favorittlåter på plata, tett fulgt av den følelsesladede balladen «Guernica».    

Resultatet er et energisk og friskt album, der de fleste låtene får et ganske stort pluss i margen. Den eneste sporet som ikke helt treffer, er «Kiss N’ Make Up» der framdriften mangler. Foruten å ha skrevet alle låtene og å produsere sammen med Andy York, bidrar Hunter selv for det meste på piano og med sin særegne og uttrykksfulle stemme som fungerer usedvanlig godt med tanke på mannen alder. En stemme som – for evig og alltid – vil være blant universets aller fineste.

53. Minor Gold: «Minor Gold»

De må være en av årets best bevarte hemmeligheter, denne ganske ferske duoen fra Australia som består av paret Tracy McNeil & Dan Parsons. Det vil si, ferske som duo, men ikke som musikere; Parsons har tidligere gitt ut tre soloalbum og McNeil er kjent for sin bakgrunn med bandet The Good Life.

Sammen er de dynamitt og debutplata «Minor Gold» er intet mindre enn et svært velskrevet og aldeles nydelig lite mesterverk; perfekte harmonier, organiske instrument, et hint av 70-tallets vestkyst-pop og folk kombinert med 80-tallets softrock.

Styrken til Minor Gold ligger i den intuitive vokale samstemtheten de klarer å skape og den sterke låtskrivinga. Produksjonen står også til laud og den herlige gitarsoloen på «Around The Bend» er som snytt ut av The War On Drugs. Andre opplagte referanser er Gillian Welch, Paul Simon, Crosby, Still Nash & Young. Albumets kanskje aller beste spor, «Note to Self», skiller seg ut med en personlig og sterk tekst. Plata rundes selvsikker av med «The River» og den glimrende sistelåten «Lover’s Race».

54. Woods: «Perennial»

Woods er ett av de bandene som alltid leverer, men hvor man samtidig er spent på om det kanskje tar en ny retning. Med «Perennial» vil vi si at de følger opp «Strange To Explain» fra 2020 med noe av det samme, men kanskje med mer variasjon. De varierer «klassiske» indiefolk-låter med instrumentalnumre. Det flyter på sedvanlig vis som, skal vi si honning? Det er ikke up-tempo pop dette. Litt seigt, men ikke tregt. Produksjonen er fantastisk, man ser for seg disse urbane hipsterne forflyttet til «upstate» New York til ett småbruk i naturskjønne omgivelser.

Bandets to faste medlemmer leverer som vanlig. Låtskriver Jeremy Earl synger sine falsett-aktige vokalspor over gitarmelodiene, mens produsent Jarvis Tarveniere bidrar med neo-psykedelisk sprinkling fra alskens instrumenter. Det er en romlighet i disse låtene som få andre band i indiefolk-sjangeren får til, synes vi. Nok en liten triumf, helt på egne premisser – men alltid med den gode låta i sentrum!

55. Yo Lo Tengo: «This Stupid World»

På det syttende (?) albumet, «This Stupid World», er Yo La Tengo tilbake både med vokal og som trio, og sannelig funker det like bra som før. Tematisk og tidsriktig handler albumet om å være fortapt i denne merkelige verdenen, til ettertanke og fortvilelse, men det finnes også lyspunkt, glimt av håp og humor på skiva.

Det åpner med den steintøffe shoegazereren «Sinatra Drive Breakdown» med sin lange «broken-to-pieces»-gitarsolo og episke mantra. Fuzzpoplåten, «Fallout», viser Yo La Tengo fra en langt mer tilgjengelig side. Refrenget er direkte catchy. Den smektende folkrockeren «Aselestine» er et av skivas beste øyeblikk, nydelig sunget av Hubley. På «Brain Capers» er shoegazerockeren Kaplan tilbake med en perfekt roadtrip av en låt med referanse til såpass ulike folk som Alice Cooper, Ray Davies og Rick Morains. Fornøyelige saker. Vokalen til Hubley får runde av plata i den fine drømmepopaktige «Miles Away».

«This Stupid World» er mer enn bare et gledelig gjenhør med et band som har vært med på å definere en sjanger i fire tiår, det er faktisk et av Yo La Tengos fineste album så langt i karrieren.

56. Paul Simon: «Seven Psalms»

57. Anna St. Louis: «In The Air»

«In The Air» består av 11 vakre og tidvis nesten meditative låter pakket inn i et usedvanlig behagelig og gjennomarbeidet lydbilde som rett som det er sender tankene til Nick Drakes vidunderlige musikalske univers. To av låtene, «Phone» og «Into The Deep», er imidlertid så umiddelbare og avhengighetsskapende at man, enten man vil det eller ikke, blir fullstendig hekta. 

Når det er sagt; den sofistikerte og mer dempende åpningstrioen, «Trace», «Morning» og «Better Days», kunne knapt vært en bedre start på en plate som leverer på alle nivåer. Om man er over middels glad i countrymusikk, vil nevnte «Better Days», «Sad Eyes» og «Even» utvilsomt falle i smak. Flere av låtene veksler mellom å fremstå som en fin blanding av kammerpop og country. 

Noen ganger, som på for eksempel «Morning» og «Rest», oppleves låtene nesten som små symfonier. At St. Louis’ innbydende stemme tilfører musikken en sval tilstedeværelse, som kan minne om artister som Weyes Blood (aka Natalie Mering) og Aimee Mann, er selvfølgelig et stort pluss. 

58. Spector: «Here Come the Early Nights»

Det første Popklikk tenker på nå vi hører den nye skiva til Spector, er deres litt eldre amerikanske åndsbrødre i Interpol. En annen opplagt referanse Arcade Fire. Plata åpner med fire veldig sterke spor. For å starte med åpningslåten, «The Notion», først; klassisk midttempo, melankolsk gitarrock a la Interpol. Tempoet skrus betydelig opp på «Driving Home for Halloween», mens herlige «Some People», har en litt frekkere rytme.

Rosinen i pølsa er likevel gigantiske «Never Have Before» som med sitt allsangrefreng, himmelske basuner og berusende stadionfølelse, er en av årets aller fineste låter. «Another Life» har et herlig driv og en nesten Beatles-lignende melodilinje, men sjekk for all del også ut den nydelige tittellåten «Here Come the Early Nights», som dukker opp helt mot slutten av plata, og den elleville disco-avslutninga på «All of the World is Changing». Spector seiler opp som indierockens redningsmenn (pluss en dame) med denne plata. Den så vi ikke komme.

59. Eylids: «A Colossal Waste Of Light»

Eyelids er et vaskeekte powerpopband som faktisk har gitt ut plater siden 2014. Man hører umiddelbart at prosjektet er tuftet på en genuin kjærlighet til sjangeren, og gjengen fra Portland har mange gode idéer i ermet. «They Said So» er en formidabel powerpoplåt med et himmelsk gitar-riff som snytt ut av nesa til The Posies.  

Chris Slusarenko og John Moen utgjør låtskriverduoen som er kjernen i gruppa, men det er Slusarenkos låter som virkelig skinner her, både i vokalen og de fine powerpop-riffene. John Moen står derimot bak to av platas fineste balladeøyeblikk, «Only So Much» og «Misuse».

Slusarenkos «Pink Chair» får meg til å nikke taktfast med hodet mens tankene går til salige Ric Ocasek og hans The Cars.  På sistelåten, «I Can’t Be Told», er faktisk begge kreditert som låtskrivere. «I can’t be told» er faktisk eneste repeterte tekstlinje, mens Slusarenko og Moen lar gitarene fortelle resten av historien. «A Colossal Waste Of Light» en seriøs «grower» av ei plate! 

60. Grace Potter: «Mother Road»

61. Beach Fossils: «Bunny» 

Det amerikanske indierockebandet Beach Fossils, som stammer fra Brooklyn, New York, ble dannet i 2009 av Dustin Payseur. Beach Fossils er mest kjent som et lo-fi-band med drømmende nostalgiske tekster.

På «Bunny» får vi servert mye av den gitarbaserte indierocken vi forventer av Beach Fossils, men skiva byr på enda sterkere låtskriving og dristigere og større produksjon enn tidligere. Bare hør veldig fine «Run To The Moon» eller glimrende «Don’t Fade Away». På sistnevnte høres de nesten ut som John Olav Nilsen & Nordsjøen, mye på grunn av chorusen på gitaren. «(Just Like The) Setting Sun» er også helt der oppe i toppsjiktet.

Drømmende «Feel So High» har absolutt også sine kvaliteter. «Tough Love» åpner med et gitar-arpeggio i reneste tøff-i-pyjamas-stil, og på «Numb» går tankene til gamle storheter som The Jesus and Mary Chain. Karrierebeste fra strandfossilene.

62. Belle and Sebastian: «Late Developer»

At «Late Developers» ble spilt inn i samme slengen som fjorårets briljante «A Bit of Previous», betyr på ingen måte at vi nå serveres restene fra herremåltidet. Det betyr snarere at vi blir servert enda flere låter fra en innspilling der det meste må ha gått på skinner. For begge platene, som naturlig nok har mange likhetstrekk, fungerer aldeles utmerket for 

musikkelskere som setter pris på melodiøs indiepop som ikke er fremmed for å la seg inspirere av alt fra discorytmer til countrymusikk. At gjengen heller ikke går av veien for å hive inn noen blåsere og ganske mye synth både her og der, gjør bare musikken enda mer interessant og lett å like. Måten Stuart Murdoch og Sarah Ann Martin bytter på å synge, er forbilledlig og tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. 

Der er bare å slå fast at Belle and Sebastian på under ett år har overlevert verden to popalbum som er sånn cirka like fantastiske. To album som fortjener å bli spilt både sønder og sammen.

63. The Evening Sons: «Tracks»

«Tracks» er preget av en herlig energi og spilleglede. Her er det skurr, fuzz og store trommer, men også vokalen ganske langt fremme med understreking av låtenes melodiske styrke.

For en innledning i «Morning Serenade» og senere i låter som «Forcefield» og «Cindy’s Sox» med herlig Swervedriver-stuk og minner fra den svenske 90-tallsindien og våre kjære venner i Popsicle eller euforien til et band som Suredo. Det smeller også i den superfengende singelen «Superspreader» og powerpop’eren «I Gotta Gurl» som starter i garasjen og ender på en liten klubbscene med en gjeng nerdete tilhørere.

Låter som «This Time», «Let Her Run» og «Glenn Fry» sender tankene i retning av kanskje den beste powerpop-plata fra 90-tallet: «Teenage Symphonies to God». Denne gjengen fra Brighton i England leverer så til de grader langs alle dimensjonene som gjør at Popklikk fortsetter å lete etter band som dette: hooks, melodier å dø for, solfylte harmonier og store doser med spilleglede!

64. Cat Stevens: «King of a Land»

Cat Stevens er tilbake for fullt. Denne gangen med splitter nye sanger, ikke bare moderne versjoner av gamle klassikere. Riktignok har det tatt ham over ti år å snekre sammen 12 ferske låter. Men det er ‘peanuts’ for en som var fraværende fra den tradisjonelle delen av musikkbransjen i 25 år.Og det er svært gledelig å kunne meddele at album-magien ikke er forsvunnet. 

På «Train on a Hill», åpningssporet på den nye platen, er tonen ganske dyster. Her står toget stille på en topp, det er bratt, og vi beveger oss ikke fremover, selv om vi har muligheten. Vi lar frykten herje med oss og velger heller å stirre i bakken enn å heve blikket. Helt i andre enden av albumet finner vi den optimistiske «Take the World Apart». En åpenbar livefavoritt, der do-do-ene og la-la-ene kommer til å sveve i et enkelt samspill mellom ham og publikum. «Son of Mary» er en annen favorittlåt. Arrangementet med orgel og bouzouki er særlig velklingende.

65. Angie McMahon: «Light, Dark, Light Again»

Plata åpner med fine «Saturn Returning». Produksjonen minner umiddelbart om noe Fay Wildhagen kunne gjort, men etter hvert melder den sterke dynamikken seg og låten toner ut etter et nydelig støyparti. Platas virkelige perle er glitrende «Letting Go». Låten åpner med gitarer a la brødrene Dessner («Sorrow» av The National), før den utvikler seg til en fengende poplåt. På tampen av låten roper McMahon gjentatte ganger i desperasjon: «It’s OK, make mistakes!». Og det høres veldig, veldig tøft ut! Litt av det samme grepet brukes på «Exploding».

Fine «Divine Fault Line» har vers som nikker til Roxy Musics «More Than This» før låten ruller over i et kledelig Lorde-land. Refrenget på «Mother Nature» forteller med all tydelighet at McMahon mener alvor med sitt engasjement, mens «Black Eye» er den låten som med størst tydelighet forteller noe om McMahons bakgrunn fra soulbandet The Fabric i unge år. Angie McMahon har laget et luftig og modent album.

66. Iris DeMent: «Workin’ On A World»

En viktig grunn til at «Workin’ On A World» fungerer så til de grader, er den usedvanlig treffsikre produksjonen der særlig DeMents stemme og pianospilling vies mye oppmerksomhet. Men det er selvfølgelig også plass til akkurat passe doser med både kasse-og el-gitarer, steelgitarer, mandoliner, feler, blåsere med mer. På mange av låtene faller flere og flere instrumenter inn etterhvert som låta skrider fram, noe som må sies å være et svært vellykket grep.

DeMents tekster er i all hovedsak forankret i et budskap om kjærlighet og et ønske om ting må forandre seg til det bedre. Hennes betraktninger rundt våpenlover, klimakriser, fattigdomsproblematikk og oppvekstsvilkår i et USA fylt med motsetninger, fordommer og rasisme, oppleves aldri som verken påtrengende eller som tom retorikk, snarere tvert i mot. Hun synger det hun mener med både hode og hjerte inntakt. 

67. The Reds, Pinks and Purples – «The Town That Cursed Your Name»

I likhet med fjorårets «Summer at Land’s End» er også dette albumet nærmest blottet for svake spor. Glenn Donaldson har virkelig funnet sin plass i musikkfloraen, og det virker som om han har en utømmelig kilde av låter å ta av. Kultfigur eller rockestjerne, det spiller ingen rolle så lenge utgivelsene holder et skyhøyt høyt nivå.

Albumet åpner med signaturlåten «Too Late for an Early Grave». «Life in the Void» er fuzzpop av beste merke, og sender tankene i retning legendariske The Jesus And The Mary Chain, et band Popklikk tipper Donaldson har hørt en god del på i yngre dager. «Burning Sunflowers» og «Mistakes (Too Many to Name)» er også gode eksempler, begge i skjæringspunktet mellom powerpop og fuzzpop. Akustiske «Almost Changed» blir et herlig pusterom på skiva. På tittellåten får Donaldson vist at han er en låtskriver av rang, og at han også er en historieforteller med mye på hjertet.

68. Molly Burch – «Daydreamer

Molly Burch er en 33 år gammel amerikansk artist basert i Austin, Texas. «Daydreamer» heter hennes femte og klart mest poppete studioalbum så langt i karrieren.Platas to sterkeste kort er «Made of Glass» og «Unconditional». Førstnevnte er en svært vellykket komposisjon med en produksjon som baner vei og krever plass. Versene på «Unconditional» avslører at Burch, som så mange amerikanske kvinnelige singer-songwritere, har hentet inspirasjon fra Lana Del Rey, mens refrenget er pur popglede fra ende til annen.

Introen og trommelyden på «Physical» er så 80-talls-sleazy som det kan få blitt i 2023. Her er det enten bare å stålsette seg eller la seg rive med. «Baby Watch My Tears Dry» er mye sterkere, og uimotståelig 80’s, med et hint av både Madonna, gitarsoloen til «Beat It» og synthen til The Weekend. Burch og produsent Jack Tatum går ikke av veien for grandiose produksjoner og kommersielt frieri på den nye plata. Her får vi de lekreste pop-arrangementene på denne siden av både ABBA og Taylor Swift.

69. The Coral: «Sea of Mirrors»

På «Sea of Mirrors» fortsetter The Coral å sverge til gode melodier pakker inn i et detaljert og idérikt lydbilde som rett som det er minner om det mange vil klassifisere som kammerpop. 

Strykearrangementene på plata er helt vidunderlige, noe Sean O’Hagen (High Lamas) trolig skal ha mye av æren for. Låter som «Cycles Of The Season», tittellåta, «That’s Where She Belongs» og «Oceans Apart», er praktfulle eksempler på nettopp dette. 

Inspirasjonskildene er musikken  som vokste fram på slutten av 60-tallet (se over). På flere av sangene fornemmer man også tilstedeværelsen av lassoer, kruttrøyk og spaghetti. Litt sånn Sergio Leone, om man vill. Et grep som tilfører musikken både variasjon og litt ekstra temperatur.

I likhet med andre britiske artister som Shack og Paul Weller, er The Coral med på å videreføre og fornye musikkarven fra en tid da folk fleste oppdaget musikk via enten radiostasjoner eller LP-plater. En gullforgylt musikalsk periode det er viktig å forvalte og fornye på nennsomt vis. Noe The Coral utvilsomt har lyktes med på «Sea of Mirrors». 

70. Mitski: «The Land Is Inhospitable and So Are We» 

Den snart 33 år gamle japansk-amerikanske artisten Mitski (Mitski Miyawaki) er ute med sitt sjette album, hvor det forrige var noe av et gjennombrudd. Vi snakker også om en artist med stor musikalsk integritet, en artist med et uttrykk som ikke ligner på noen andres, en slags alternativ folkrock. Hvis man skal nevne noen likheter må det bli med newzealandske Lorde.

Ta åpningssporet, «Bug Like an Angel» for eksempel, hvor refrenget kommer brått på, flerstemt og med stor kraft, som en veldig overraskende effekt. Stemninga er tung på «Buffalo Replaced», mens «Heaven» høres ut som, nettopp, nydelig, himmelsk orkestrert pop.

Titler som «I Don’t Like My Mind» tyder på at vi har å gjøre med en artist som har problemer, men det blir i hvert fall god musikk av det. Mitski klarer på samme måte som Damien Jurado å kanalisere de negative følelsene over i musikken. Sistelåten «I Love Me After You» kulminerer i en støysekvens som sier alt om hva Mitski føler på. Produsent Patrik Hyland har garantert opplevd lystigere stunder i studio, men på sitt beste er Mitski direkte nyskapende.

71. Jenny Lewis: «Joy’All»

Jenny Lewis’ store styrke som låtskriver er hennes teft for deilige melodielinjer og smarte og underholdende tekster. På «Joy’All» har hun også tillatt seg å eksperimentere en anelse, noe som har resultert i kule, men litt annerledes spor som tittellåta og «Giddy Up», der bassgitarer og synth driver låtene framover. 

«Puppy and a Truck», «Psychos» og «Cherry Baby», er tre glimrende poplåter, der særlig tekstene på de to første er verdt å få med seg. På førstnevnte kliner Lewis til med følgende visdomsord: «My forties are kicking my ass and handing them to me in a margarita glass.»

«På Love Feel» leker Lewis seg med honky tonk, mens «Balcony» og «Apples And Oranges» varter opp med en fin blanding av pop og ballade. «Essence Of Life» og «Chain Of Tears» rusler på vakkert vis langs strandkanten en eller annen gang etter midnatt omgitt av like doser mørke og bølgeskvulp. 

72. The Slow Show: «Subtle Love»

The Slow Show følger opp med mer av det samme som på den forrige plata; fokuserte, orkestrerte låter og episke refreng. Produksjon og utførelse står til toppkarakter og plata er som balsam for ørene.

Det hele åpner harmonisterkt og filmatisk med «Roulette» og «Tides», men for vår del er det fra låt nummer tre at ting virkelig tar av; «Learning To Dance» er en formidabel og episk feelgood-låt, som topper seg idet koret kommer inn etter 2.55 på linja «Can you see it getting better, feel it getting better». Ja, vi kan absolutt både se og føle det.

Tittellåt og ballade «Subtle Love» er også et sterkt kort. Neste virkelige godbit er førstesingelen, «One Shot». Her får The Slow Show inn en skikkelig fulltreffer av en låt, så tilgjengelig og catchy som bandet bare kan få blitt. Rob Goodwins gigantiske barytonstemme er fremdeles et mektig musikalsk våpen. 

73. The Hold Steady: «The Price Of Progress»

For tredje gang på rappen, og med stor suksess, benytter bandet seg av Josh Kaufman som produsent. «The Price of Progress» består av 10 låter som alle beveger seg innenfor rockens magiske univers, noe som igjen innebærer store mengder el-gitarer, tangenter/synth, hardtslående trommer og tettsittende bassing. 

På «Sideway Skull» høres bandet ut som en fiffig blanding av Hüsker Dü og Meat Loaf, mens de på andre låter, som «Carlos Is Crying», «Understudies» og «Perdido», roer det ned en smule. På «Sixers» og «Flyover Halftime» høres gjengen ut som et klassisk rockband med det lille ekstra. 

Som alltid med The Hold Steady, drives låtene framover av Craig Finns snakkesynging og bandets evne til å kombinere det hardtslående med det melodiøse og umiddelbare. De utsøkte arrangementene, der både strykere og blåsere myker opp lydbildet en anelse, tilfører låtene både variasjon og energi. Craig Finn må utvilsomt være en av vår tids beste, og mest undervurderte, låtskrivere.

74. Indigo De Souza: «All of This Will End»

Skiva åpner ganske så tøft og tungt med låter som «Time Back», «You Can Be Mean» og «Wasting Your Time», mens «Losing» tar det hele litt ned og De Souza avslører sin utrolige melodiske sans. Herfra og ut er det bare fryd og gammen. Den fine og poppete «Parking Lot» er blant høydepunktene. Neste godlåt er den fengende indiepoplåten «The Water», som baner vei med sine blåsere og fine gitarer. Indigo De Souza viser at hun behersker et overraskende spenn i låtmaterialet.

Om du ikke allerede er solgt så vil du garantert bli fortapt når du hører sistelåten,«Younger & Dumber». Dette var førstesingelen fra albumet og De Souza har skrevet en perfekt melodi, en formidabel låt med potensiale til å bli hennes «Creep» (på godt og vondt). Liker du Wednesday, men er egentlig mer glad i singer-songwritere med en liten twist, vil du garantert elske denne plata.

75. Ben Folds: «What Matter Most»

På «What Matters Most» fortsetter Folds å briljere som pianomann med usedvanlig god teft for melodier som sitter umiddelbart. Platas største styrke er det fantastiske lydbildet der utsøkte koringer rett som det er omfavnes av delikate og detaljrike stryke-og blåsearrangementer.  

Åpningslåta, «But Wait, There’s More», platas mest varierte spor, innledes med et lett eksperimentelt synth-basert parti der tankene går til artister som 10cc og Field Music før en blåserrekke setter fyr på låta, før den nydelige pianoballaden, «Clouds With Elipces», overtar stafettpinnen på beste vis. Spor tre, «Exhausted Lover», er en usedvanlig spenstig powepop-låt av det svært smittsomme slaget. En låt som har mye til felles med «Winslow Gardens» og tittellåta som dukker opp som spor sju og ni; to svært friske låter med mye futt i. Resten av albumet byr på enda flere nydelige pianoballader som for eksempel «Fragile», «Kristine From The 7th Grade» og «Back To Anonymous». Tekstene på plata er både underfundige, ettertenksomme, hjertevarme og underholdene. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1671