Bli med Thurston inn i varmen!

5F3BB570-6C58-46A2-8AEF-57A0D85A870APlateanmeldelse: Thurston Moore: «By the Fire» (album, 2020)

Man skal være evig takknemlig for Thurston Moores utrettelige søken etter noe nytt. De mange bidragene til noe av den mest spennende gitarmusikken de siste 40 årene, for ikke å snakke om innflytelsen på andre og yngre artister, er uvurderlig.

Og det slår meg, bare fire minutter inn i over 12 minutter lange “Siren”, en av de sentrale låtene på hans nye soloabum “By the Fire”, at den legendariske gitar-eksperimentalistens stadige leting i hjørnene av uutforskede lydterritorier slett ikke er over.

De lengste låtene her er som små soniske romaner der kapitlene avløser hverandre brått eller umerkelig, atonalt eller harmonisk. Først etter drøyt ni minutter kommer det vokal på “Siren”.

Før det har vi fått mer tradisjonelle låter som “Hashish” og “Cantaloupe”. Vi snakker da om tradisjonell i Sonic Youth-forstand – dette er låter som lett kunne glidd inn på bandets album på starten av 1990-tallet – “Calligraphy” er også relativt trad og i denne sammenhengen, “lett” musikk.

“Siren” er ikke den lengste låta på plata. De virkelige drøye utskeielsene kommer på nesten 17 minutter lange “Locomotives”, som er rytmisk messende og sonisk høyst eksperimentell – låta antar mer vante former etter ni minutter, men sklir så over i… lokomotivetterlignende harving på gitarer og perkusjon som varer i minst et par Ramones-låter – før mer vante Sonic Youthske gitarpartier tar over igjen.

Denne åpenheten i låtstruktur er noe av det som som fascinerer mest med mister Moore – dette er musikk som faktisk krever litt ekstra av deg som lytter. Hvis du ikke orker å gi deg hen, kan du like gjerne la være, men gjør du et forsøk, blir du med på en uvant og utfordrende reise i flytende lydlandskaper.

At Thurston Moore, 62, fortsetter å utforske disse landskapene er nettopp hva gjør gitarmagikeren både relevant og mer spennende enn veldig mye annen samtidsrock, snart 40 år etter debuten med Sonic Youth.

Du skal være klar for ganske lange instrumentalpassasjer, en passe dose støy og uvante soniske vendinger for å være mottakelig for dette – men belønningen kommer i form av noe du ikke har hørt før. Det er ikke hverdagskost for bortskjemte ører.

 

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147