Bortgangen til en damenes mann

Leonard Cohen 1934-2016

— Jeg har planer om å leve evig, sa Leonard Cohen for en måned siden, en kommentar til at han hadde uttalt i et intervju med The New Yorker at han var klar for å dø.

— Jeg har alltid vært en person som har drevet med selv-dramatisering.

Dette var patentert Cohen humor, selvironi utviklet til en egen kunstform.

Så viste det seg at Cohen snakket sant likevel. Selvfølgelig gjorde han det.

Leonard Cohen var alltid på jakt etter sannheten, uten noensinne å late som han led under illusjonen av at han hadde funnet den.

I et år som allerede teller som rock/ populærmusikkens tristeste, kommer Leonard Cohens bortgang som ytterligere en stor nedtur.

Da Bob Dylan for en måned siden mottok Nobels Litteraturpris var det mange som mente at den også kunne ha gått til Leonard Cohen.

Selv mente Cohen at han befant seg hundre etasjer under Hank Williams i Sangenes Tårn, «Tower of Song».

Ved Cohens bortgang er på sin plass å la det bli sagt at Cohen sin plass i tårnet hadde aldeles utmerket utsikt, det er vanskelig å se for seg noen bedre.

Etter å ha blitt vekket av en radiokanal i morges med det triste budskapet, strømmer  bildene og inntrykkene på.

Aller sterkest og tydeligst akkurat nå er minnene fra Cohens konsert i min egen hjemby, Halden, 29. august i 2012. Den aller flotteste av alle Cohen-konsertene jeg hadde gleden av å overvære siden 1970-tallet.

Alle omstendighetene hadde blitt enige om å vise seg fra sin beste side denne sensommerkvelden, månen hang over scenen, temperaturen holdt seg og lyden var eksepsjonelt bra. Cohen må ha merket at kvelden var spesiell, han holdt det gående lenge, svært lenge.

Konserten var en av de 387 showene han holdt mellom 2008 og 2013, altså i en alder mellom 74 og 79. Han kom løpende inn på scenen og han sang alle sangene vi kunne håpe på.

Den direkte bakgrunnen for at Cohen gjennomførte dette utrolige konsertprogrammet, var at han var blitt svindlet for sine oppsparte midler av en nær medarbeider mens han selv oppholdt seg i buddhist-klosterert Mount Baldy i Los Angeles.

Resultatet ble likevel at millioner av mennesker fikk ta del i den unike opplevelsen det er å ha hørt  mange av de mest sentrale sangene fra det siste århundret direkte fra opphavsmannen, en berikelse for hver og en av oss vi vil ta med oss for alltid.

Jeg hadde gleden av å intervjue Leonard Cohen, og vil noteres for at det var en av de beste og kjæreste opplevelsene jeg har hatt i min yrkesutøvelse som journalist. Med sine enorme kunnskaper, sin intellektuelle brillians og sin overlegne formuleringsevne kunne han ha redusert meg til en våt flekk. I stedet var han imøtekommenheten og velviljen selv. Under et av intervjuene, som foregikk i London, utvidet han den tildelte tiden vi fikk sammen med ham, jeg og fotograf Raymond Mosken, slik at Raymond fikk tatt noen fantastiske fotografier på taket av hotellet. Fotografier som Cohen senere sørget for at plateselskapet hans kjøpte.

På slutten av 1980-tallet hadde poeten og forfatteren Håvard Rem og jeg en idé om å lage en hyllestplate til Cohen, med Håvards norske gjendiktninger av noen av sangene.

Det skulle vise seg å ta fire år før vi fikk de nødvendige tillatelsene, men gjennombruddet kom etter et møte vi hadde med Cohen på et hotell i Oslo. Cohen forstod at Håvard var rett mann for en oppgave han uansett hadde berettiget skepsis til. For Cohen betydde sangene og tekstene alt, og han visste at de lett kunne rotes bort eller ødelegges.

Resultatet ble Hadde månen en søster: Cohen på norsk, der noen av Norges ledende kvinnelige sangere ble backet av CC Cowboys. Plata ble en storselger i 1993, som også genererte betydelige summer til Tyrilistiftelsen, et behandlingssenter  for narkomane.

Jeg ser ikke bort fra at Cohen satte ekstra pris på at det nettopp var norske kvinner som tolket ham, han hadde som vel kjent et langt forhold til norske Marianne Ihlen, innrammet for evig i sangen «So Long, Marianne», utgitt på debutplata Songs of Leonard Cohen i 1967.

Det var albumet I´m your Man fra 1988 som sementerte Cohens unike forhold til sitt norske publikum, som gjorde at han kom tilbake igjen og igjen på konserter og til at en hver plateutgivelse ble en begivenhet. På et tidspunkt var romansen mellom Cohen og Norge så intens at han ble omtalt slik; Leonard «Vår mann» Cohen.

Derfor var det også stor oppmerksomhet rundt utgivelsen av det nye, fjortende studioalbumet, You want it darker,  tidligere i høst.

Nå vet vi at det ikke blir mørkere

Tom Skjeklesæther


Publisert

i

,

av

Kommentarer

Ett kommentar til “Bortgangen til en damenes mann”

  1. […] Som han selv hadde varslet forsvant Cohen tre måneder senere inn i evigheten. En damenes mann som Tom Skjeklesæther korrekt beskrev ham som i minneordet her på Popklikk. […]

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *