Da er vi i Popklikk i gang med vår nye serie, «Dagens Låt». Etter år med planlegging og diskusjoner om hvordan dette skulle legges opp, hiver vi oss rett og slett bare rett ut i det og lanserer denne nye, superduper-innovative serien.

Vi kan love at vi slett ikke er sikre på at vi kommer til ha én låt til dere daglig. Men vi kommer til å ha gode dager, med gode låter.

Det vil også være mindre gode dager, med låter vi selv synes er uovertrufne. Med musikk en del av dere Popklikk-lesere muligens ikke synes er fullt så geniale.

Smag og behag, etc.

Først ut er the Waterboys. Medlemmene i Vassgutane skulle nok alle ønske de var fra Irland, men det er langt fra tilfelle.

I utgangspunktet rekrutterte bandet medlemmer fra hele Storbritannia. Mike Scott er bandets grunnlegger og udiskutable leder. Som navnet gir et hint om, er han fra Skottland. Steve Wickham, som gir orkesteret folkealibiet gjennom sitt eminente felespill, er irsk. Karl Wallinger, etter hvert kjent fra World Party, er fra Wales, mens saksofonist Anthony Thistlethwaite er fra England.

Av disse er det kun Wickham igjen, men etter hvert har også en kjent amerikansk keyboardist, «Brother» Paul Brown, blitt en del av det faste klientellet til Waterboys.

Låten vi skal høre er imidlertid et gjenhør fra The Big Music-perioden, fra mitt personlige favorittalbum, «This is the Sea». Av en eller annen grunn, som jeg ikke husker nå, fikk jeg ikke med meg konsertrekken på det legendariske konsertstedet Sardine’s i Oslo, etter slippet av sjø-albumet på midten av 80-tallet.

Dermed ble det først i folkemusikkperioden (Roskilde, 1989) at jeg så bandet for første gang. Jeg har til og med vært på konsert med dem på «hjemmebane» i Galway, Irland. Der Mike Scott flyttet på 80-tallet. I Spiddal House, hvor Scott bodde, spilte de inn over 100 sanger, hvorav en håndfull ble en del av albumet «Fisherman’s Blues» (1988).

Kanskje er det årsaken til at jeg ble så ekstremt glad over å oppleve en varm 80-tallsvind fra den pompøse tiden, fra den perioden hvor Roddy Lorimers trompet og Anthony Thistlethwaites saksofon ga bandet et overjordisk preg.

Det var på Sentrum Scene våren 2012. Jeg var en del av en magisk aften i Oslo. Mike Scotts forbilde, den irske poeten W.B Yeats, stod i sentrum på scenen, og bandet var i storform.

Det var likevel første ekstranummer, med Lorimers originale trompet-intro til «Don’t Bang the Drum», som lokket frem en av de største gåsehudopplevelsene i en lang publikumskarriere. Energien flommet over hele det flotte konsertlokalet – over, under og mellom publikum – låten sluttet bare ikke å drive av gårde.

Det så ikke ut som bandet ønsket at den skulle ende. De ville tromme alle de kunne inn i evigheten.

Heldigvis ble begivenheten dokumentert, og jeg har spilt denne live-versjonen gjentatte ganger i en Corona-tid som har hindret tradisjonell konsertgåing.

Se selv hvor heftig det hele var. (NB! Du må sette av alle 13 minutter)