De 35 beste platene i april, mai og juni (2022)

CE6A2061-F12C-46E7-84E0-D677F4707DD2April, mai og juni har vært tre svært gode musikkmåneder med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 30 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. I juni ble det sluppet så mange supre album at vi ikke har rukket å skrive om alle ennå, men det regner vi med å få gjort nor med i løper av relativt kort tid.

NB! Gå ikke glipp av spillelista nederst i saken!

Wilco: «Cruel Country» 

Tre år etter fine «Ode To Joy», er Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges. Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta. Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA. Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints». Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling. (EAA)

Pogo Pops: «Daylight»

Basis er fremdeles britisk indiepop, men produksjonen er større og tyngre, fire tiår oppsummeres musikalsk, og viljen til å gå utenfor komfortsonen er absolutt til stede. Dette er mer «White Album» enn «Revolver», for å si det sånn. Og apropos The Beatles; referansene står i kø på «Daylight» både i låtenes struktur og i form av utsøkt koring. Plata vokser betydelig etter flere avspillinger og favorittene dukker opp som troll i eskeRadiohiten «Dancing To The Beat Of My Heart» er blant platas store øyeblikk. Storslagent pophåndverk og tid for å reflektere over et langt liv i manesjen. Den episke «My Mind Is Like A Radio» er klassisk britpop a la Suede med choruspå gitaren og vreng på bassen. Låta klokker inn på 6:35, og det er ikke et sekund for mye! Den fine «Things That We Did» får fram crooneren i Hammersland og den heftige sistelåten, «StayAwake» er Bowie anno «Let’s Dance» (1983) inkludert 70-talls gitarsolo og hele bøtteballetten. Utrolig tøft. (JEE)

Wet Leg: «Wet Leg» 

En stiligere åpning på et indiepop-album enn «Being in Love» og hiten «Chaise Longue» skal du lete lenge etter. Vi snakker uimotståelig moderne pop i et litt ubestemmelig landskap prestert av to kvinner i slutten av tjueårene, Rhian Teasdale and Hester Chambers fra Isle of Wight. Hiten deres har allerede over 17 millioner Spotify-strømmer, og for en gangs skyld er det et kvalitetstegn. En så universelt fengende låt vil jeg påstå at det lages bare noen få av i løpet av et tiår – du får en dose og vil bare ha en til. Duoen ellers forfriskende selvironiske tekster i disse woke tider («Are you woke, give me diet coke»), som gir håp for en generasjon som ofte virker fortapt i skyldtynget alvor. Kanskje et lite hint om at ikke alle unge kvinner som lager bra musikk er nødt til å være seriøse og selvutleverende. Musikalsk kunne man trekke linjer til folk som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og The Breeders, eller for så vidt Billie Eilish, men med et pop-instinkt som på sitt beste er mer ABBA enn Strokes, for å si det sånn. Lydbildet er så moderne man kan få det fra folk som driter i hva som er moderne – det er i hvert fall et kvalitetstegn. Livet blir mindre kjedelig av vitamininnsprøytinger som dette. (MS)

Lars Winnerbäck: «Själ och hjärta»

Winnerbäck satser denne gangen for fullt på det han gjør best; å lage musikk i skjæringspunktet mellom svensk visetradisjon og heartlandrock. Winnerbäck har etter hvert blitt selve ambassadøren for denne sjangeren på svensk: streit folkrock/americana, sosialrealistiske historier fortalt med en rusten røst og anthem-aktige refreng. Et knippe svenske artister, ikke minst Ulf Lundell, har gått denne veien før. Winnerbäck har likevel et eget grep om sitt publikum. «Själ och hjärta» er så solid og gjennomført at det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Hvis man først skal trekke fram en favoritt så må det bli «När hjulen rullar». Den kommer til å bli stående som en klassiker. Dette er Winnerbäcks svar på Lundells «Öppna landskap», en låt som tematisk og musikalsk rett og slett er en naturlig forlengelse av den klassiske Lundell-låtenNydelig utført. Winnerbäck evner med sine låter og kloke tekster å favne om et stort publikum, gi dem trøst og tro, også i denne tiden. Det blir ikke relevant å sette dette albumet opp mot tidligere Winnerbäck-utgivelser. I stedet er det bare å konstatere at vår favoritt-partysvenske har gitt ut nok bauta av en plate. Kanskje hans beste så langt i karrieren. (JEE)

Fountains D.C.: «Skinty Fia»

Følelsen av fremmedgjøring går igjen i mange av låtene på albumet. På «Bloomsday» blir vokalist Chatten skikkelig nostalgisk. Sangen har samme navn som markeringen av årsdagen for den ene dagen som er omtalt i James Joyces roman Ulysses. Dagen er oppkalt efter hovedpersonen i Ulysses, Leopold Bloom. Det er en diger gitarlyd, ikke ulikt The Cures lydbilde, og bandet jager oss fremover. «Bloomsday» etterfølges av «Roman Holiday», med en tradisjonell rockeåpning og et forsøk tekstmessig på å omfavne London. Men det skjer ikke uten en viss bitterhet og distanse til den engelske storbyen. Igjen drives vi av gårde fra vers til refreng til vers, med en gitar som nekter å bøye seg for overmakten. Overalt på denne platen, Fontaines tredje album på fire år, blir vi overrasket. Plutselig dukker det opp et enkelt trekkspill på «The Couple Across the Way». Det kan like gjerne være en låt spilt inn i pausen av innspillingen, men teksten formidler følelser fra et forhold som absolutt ikke funker. Dette er et forbanna sterkt album, hvor en komet av en gruppe eksperimenterer i hvilken retning de vil ta karrieren. Kall det post-pønk, kall det hva du vil – dette er energi, og musikken tar skikkelig balletak på deg. Mer kan vi ikke kreve av et album i 2022. (Herman Berg)

Erlend Ropstad: «Gleden & Sorgen»

Som den ringreven han er, har Ropstad gjort noen smarte grep som gjør at uttrykket forandres akkurat nok til at de små musikalske omdreiningene tilfører plata nyanser forgjengeren ikke vektla i samme grad. Som for eksempel å legge inn synth på flere av platas spor. Et grep som, foruten å fungerer aldeles utmerket, sender tankene til Lundells «Vassa Eggen» og Springsteens «Born In The USA» og «Tunnel Of Love», tre plater fra 80-tallet  jeg fremdeles setter stor pris på. Mange vil nok også tenke på både Thåströms og Lars Winnerbäcks musikalske univers i møte med «Gleden & Sorgen». Bruken av cello, fiolin, bratsj og fiolin på noen av de mer dempede sangene, bidrar som en fin motvekt til de brummende og drønnende el-gitarene som ofte dominerer lydbildet. At Ropstad ofte synger med ild i stemmen, er med på å tilføre både musikken og tekstene ekstra energi og troverdighet. Noen ganger synger han med så mye innlevelse at han nesten detter av i de heseblesende vendingene produksjonen legger opp til. Selvom alle musikerene på plata bidrar på utmerket vis, er det ingen tvil om at Roar Nilsen, som både spiller gitar og har vært med å produsere, fortjener en ekstra klapp på skulderen. (EAA)

Angel Olsen: «Big Time»   

Ta første låten, «All The Good Times», for eksempelversene åpner med litt halvmotivert køntriknekk og steel-gitar, men så, etter 2.33, bygger låten seg opp mot skyene før den runder av på utsøkt vis med messing og orgel. På tittellåten sliter Olsen litt med å nå samme høyder, mens«Dream Thing», derimot, gir helt andre vibber, mørkere, mer original og brilliant. Stemmen henneser som skreddersydd for ambivalente følelser og knuste drømmer. «Ghost On» har mange av de samme kvalitetene og Olsen høres ut som en kvinnelig versjon av Cohen.  Arrangement og produksjon (Jonathan Wilson) er utsøkt på hele skiva. På «All The Flowers» synger Olsen så sårt og vakkert at det ikke er måte på, før hun er tilbake med mer stamina og trøkk på «Right Now». Det er også et mørkt bakteppe på plata; Olsen mistet begge foreldrene i perioden før innspillinga.  Steel-gitaren er tilbake på «This Is How It Works», mens på «Go Home» er Olsen tilbake i det mørke hjørnet igjen. Den orkestrale sistelåten, «Chasing The Sun», er en fulltreffer av dimensjoner, sterk og intens. (JEE)

Michael Head & The Red Elastic Band: «Dear Scott»

Det er ingen tvil om at Michael Head nok en gang har truffet den berømte spikeren på hodet. Hovedårsaken til dette skyldes selvfølgelig først og fremst Heads unike evne til å lage svært iørefallende låter, men produksjonen til Bill Ryder-Jones må også tildeles en stor del av æren for at lydbildet og låtene er blitt så til de grader vellykkede. Et lydbilde der det foruten gitarer, bass, trommer og tangenter, suppleres med nydelige blåse- og strykearrangementer. På flere av låtene bys det dessuten på opptil flere musikalske taktskifter underveis, noe som igjen tilfører plata både variasjon og særpreg. Tekstene på plata er så til de grader underholdende, tilbakeskuende og smarte, at flere av dem fremstår som små noveller med mange underfundige betrakninger og innfall. Kombinasjonen av nydelige melodilinjer, overtrufne tekster og en varm og detaljrik produksjon, gjør at «Dear Scott» allerede nå viser tegn på å være en tidløs klassiker der fortid og nåtid smelter sammen på perfekt vis. En fortid med røtter i den amerikanske vestkysten og livet i gatene i Liverpool, og en nåtid der disse inspirasjonskildene videreføres på forbilledlig vis. (EAA)

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Endless Rooms»

Nå har «Endless Rooms, bandets tredje full-lengder, endelig landet. Og for en stilfull og nydelig gjennomført landing det har blitt! Godt hjulpet av medprodusent Matt Duffy, har RBCF jobbet fram et stringent og krystallklart lydbilde der bandets viktigste våpen – gitarene – virkelig får skinne. Om du er glad i el-gitarer som dundrer avgårde, både synkront og hver for seg, er «Endless Room» en plate du bare ha. Bandets tre gitarister og låtskrivere, Fran Keaney, Tom Russo og Jim White, har gravd fram en magisk trylleformel der alt virker så naturlig og avstemt at man som lytter blir fullstendig oppslukt av musikken. Samspillet mellom el-gitarer, bass og trommer er så tight at det knapt kan gjøres bedre. Låtene gynger avgårde i et forrykende, men likevel behagelig tempo. For å utvide lydbildet en smule, dukker det opp både synth, orgel og glockenspiel underveis. Selvom RBCF etter tre helstøpte album, høres mest ut som seg selv, går fremdeles tankene til band som The Go-Betweens og The Church. På « Endless Rooms» er det umulig ikke å nevne band som Television og The Dream Syndicate som mulige inspirasjonskilder. Tittellåta høres ut for eksempel ut som en herlig miks av RBCF, Television og The Knack. (EAA)

Kåre Indrehus: «Det er en drøm å være til»

På den vanskelige femteplata, «Aleine på jorda» (2021), endret Indrehus sitt musikalske uttrykkganske drastisk i retning alternativ pop. På «Det er en drøm…» har Indrehus foredlet dette konseptet, knekt et par koder og dermed nådd nye høyder. Ta åpningslåten, den catchy, «Bare dans», med blås og en el-gitar spilt akkurat passe lemfeldig; den limer seg fast i hjernebarken. Indrehus har en egen signatur og et uvanlig godt driv i tekstene. Bittersøt humor har alltid vært en viktig del av Indrehus’ originale og unike forfatterskap. Som på det forrige albumet er det en litt mer alvorlig undertone på flere av låtene. Gjenkjennelsesfaktoren er som alltid stor. «Alt som øyet ser» er mer abstrakt, noe alternativt og farlig lurer baki der, en referanse til mystikken og naturen. «Fast inventar» er en annen personlig favoritt og et av platas fineste spor. Låta er en slow blues med vakker koring krydret med lett psykedelisk gitar, som virkelig kler Indrehus. Sistelåten, «Klok av skade», er selvransakelse av det brutalt ærlige slaget. Indrehus slutter heldigvis ikke å overraske, og kroner med dette verket sin egen diskografisamtidig som særpreget er godt ivaretatt. (JEE)

550153AC-1500-4516-9A49-35C6D46B2815

Drive-By Truckers: «Welcome 2 Club XIII» 

Åpningslåta «The Driver» er virkelig en mektig låt. Den får puste og rulle, gitaren er grom, upolert og rettutav-forsterkeren, kompet er kontant og levende. Sørstatsrockeren Schaefer Llana er med og løfter låten på vokal. Vi snakker klassikerstatus. Det er noe genuint og rått over låtskrivingen, og ikke minst tekstene, til Drive-By Truckers; en måte å fange samtiden og utfordringene i sørstatene på, som få andre kan. Samtidig melodiøst og lekent. Bander har djupe røtter i den amerikanske folkrocken. Det er for eksempel ingen tvil om at de er inspirert av sambygdingene fra Athens, R.E.M. Det er hørbart, ikke minst på andrelåten «Marias Awful Disclosures». Det er noe med gitaren og måten å angripe melodien på som minner spesielt om tidlig R.E.M. Drive-By Truckers har skjemt oss bort med gode album i snart tre tiår og bandet er i ferd med å etablere en ikonisk status innen sørstatsrocken. Desto mer gledelig er det da at de fortsatt har mye på lager. (JEE)

The Dream Syndicate: «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions»

Den kompromissløse innstillingen på forgjengeren har måtte vike for et langt mer melodiøst og tilgjengelig uttrykk. Produksjonen til  ringreven John Agnello drar bandet i flere retninger – i løpet av plata møter vi alt fra dronete, hypnotiske partier, melodisterke refrenger, svevende keyboards/synther og el-gitarer som både durer avgårde og går fullstendig av hengslene. Her og der dukker det også opp både saksofoner og trompeter. For meg fremstår plata som en mer fremoverlent, oppjustert, moderne og tidvis mykere utgave av det klassiske Dream Syndicate lydbildet vi kjenner så godt fra 80-tallet. Inspirasjonskilder som The Velvet Underground, Suicide og Television, smeltes sammen med elementer fra krautrock, Brian Enos atmosfæriske lydlandskap, en akkurat passe dose popsnert og klassisk psykedelisk vestkystrock. Selvom jeg setter stor pris på bandets «fornyelsesprosess», er det utrolig befriende at gjengen smetter inn låter som «Trying to Get Over» og «Straight Lines», låter som sender oss rett tilbake til bandets storhetsperiode på 80-tallet. Stort bedre blir det ikke! Det er ingen tvil om at drømmen lever videre. (EAA)

Dig Deeper: «Easy Were the Days (Before I Met You)»

Bak tittelen «Easy Were the Days…» finner vi et band som virkelig er på tilbudssiden med sin alt-country/powerpop. Her spares det ikke på noe. Produksjonen er storslått og like rik på detaljer som på trøkk. Tekstmessig er Einar Kaupang tilbake i det universelle; livet, lengselen og kjærlighetenInspirasjonskildene er mange. Tradisjonelt har Dig Deeper blitt sammenlignet med Neil Young og The Dream Syndicate. Denne gang trøkker de til litt ekstra og det er lett å trekke paralleller til The Posies og ikke minst til nyere band som The Soundtrack of Our Lives og The War On Drugs«Easy Were the Days…» åpner formidabelt tøft med singlen «Cool Wind», som er et samarbeid med bergensduoen Soft Ride. Gromme gitarer og sterke melodilinjer. Låta setter seg i hjernebarken. Det blir ikke mindre tøft på «Summer Sun», hvor gitarene igjen spiller en sentral rolle og løfter intro og refreng til uante høyder. Dig Deeper har med «Easy Were the Days…» gitt ut et ei skive som oser av overskudd. Alle brikkene faller på plass, det låter klassisk og moderne på samme tid. Dette er rett og slett en lykkepille av et album. (JEE)

Damien Jurado: «Reggae Film Star»

Jurado opererer i skjæringspunktet mellom Neil Young og Elliot Smith, innimellom med en dose av R.E.M.. Han eksperimenterer gjerne med akustiske opptaksmetoder som gjerne høres demoaktige ut, mens låtstrukturen kan være mer kompleks og melodiøs. Skiva åpner med sterke «Roger», og fortsetter med rytmiske «Meeting Eddie Smith», som nesten høres ut som Kings of Convenience. «What Happened To The Class of ‘65» er en annen godbit med sitt fine driv og strykere. På «Day Of The Robot» er ekkoet av Neil Young tydelig til stedeFellesnevneren har alltid vært Jurados følsomme vokal med sin lyse klang og ofte i selskap med kassegitarenspilt av Jurado selv. Han er ofte på sitt beste i akustisk format, men Jurado utfordrer gjerne eget uttrykk i låter som er arrangert opp med komp og tangenter. Det kommer en dag når Damien Jurado vil få den statusen han fortjener som foregangsmann og inspirator for en generasjon av singer-/songwriters. Hans anerkjennelse som låtskriver er for lengst ubestridt. (JEE)

Kevin Morby: «This Is A Photograph»

Flere av låtene begynner i et rolig og repeterende tempo, som etter noen økende temposkifter  eksploderer i storslåtte partier der både strykere, tangenter, blåsere og trommer løfter Morbys stemme mot uante høyder. Noe særlig de to åpningslåtene, tittellåta og «A Random Kind Of Kindnes», er utsøkte eksempler på. Men, Morby er også en mester i å lage stillegående og vakre ballader der lydbildet fylles på med nydelige nyanser og smarte innfall. Som for eksempel «A Coat Of Butterflies» og «Stop Before I Cry», to usedvanlig vakre komposisjoner, der særlig sistnevnte, som blant annet handler om hans kjæreste, Katie Crutchfield (Waxahatchee), treffer ekstra hardt etterhvert som strykerne faller inn. Men førstnevnte, som er en slags hyllest til Jeff Buckley, er ikke stort dårligere.  Et annet stort høydepunkt er «Bittersweet TE», der Morby har fått med seg Poklikk-favoritten Erin Rae på vokal. En låt der banjo, feler og strykere omkranser to vokaler som kler hverandre særdeles godt. Med «This Is A Photograph» manifesterer Kevin Morby sin posisjon som en av våre beste og viktigste artister akkurat nå. (EAA)

Kristian Kaupang: «Sorry, Tom»

Kaupang kan fortelle at han i forkant av arbeidet med albumet tok et dykk i katalogene til 10cc og Tears for Fears. Styrken ved denne utgivelsen er nettopp dynamikken, lufta i arrangementene og den smakfulle instrumenteringa. Et vellykket grep som benyttes på flere spor er å bygge momentum, og dernest utvide instrumenteringen til fullt band i refrenget. Allerede i starten av skiva får vi höjdaren «Spol tilbake». Kontant komp, drømmende synther og et spennende brekk etter 02.20 som leder til gjentakelsen av refrenget i outroen. Kaupang høres ut som en symbiose mellom Anne Grete Preus og Cezinando(!). Låten er nydelig arrangert og er lett skivas beste spor med stort radiopotensiale. «Golden Dragon» er nok en sterk sakkrydret med trompet og klubber på trommene. Linja /jeg kan fortsatt vente / er et lite nikk til Dum DumBoys’ «Tusen etasjer høi» fra «Pstereo». Den lett jazzete førstesingelen, «Hi», avrunder plata på utsøkt vis. Kristian Kaupang har laget ei plate som i all sin detaljrikdom vokser for hver gjennomlytting. «Sorry, Tom» kan fort være en gamechanger for Kaupang. En fortjent sådan. (JEE)

Horsegirl: «Versions of Modern Performance»

Der er en allsidig og snasen langspilldebut, dette, og allerede låttitlene og albumtittelen,«Versions of Modern Performance», lover godt. Vi snakker støygitar-punkpop fra høy hylle, der en solid dose gjeld skal betales til Kevin Shields og hans blodige valentiner. De har attpåtil adoptert hans karakteristiske «glide-gitar» på flere låter (akkordbred bruk av vibrato-armen. Albumet byr på en god rekke treffende arrangerte, ordentlige låter der vitamin-innsprøytende melodier aldri druknes helt i det deilig bråkete lydbildet. Dels er det utflytende og søkende, som i «The Fall of Horsegirl», dels mer «rett på sak»-punkpop, som i nevnte «Anti-Glory» og «Option 8». Men den lengste låta klokker inn på 3:48, og stort sett er låtene langt kortere – tommel opp for det! Så hvis du kan tenke deg en slags Sonic Youth/My Bloody Valentine/Ramones-hybrid med Stereolab-vokal og kanskje en liten dæsj And You Will Know us By the Trail of Dead, er dette midt i blinken. Horsegirl kan fort ende opp som årets indie-funn! (MS)

Hurula: «Ingen är kär i år och andra sånger» 

Hurula, eller Hans Robert Hurula, som han egentlig heter, ble født i Luleå i 1979. Han er et ektefødt barn av den svenske postpønken og har vært en viktig bidragsyter til musikkscenen i Umeå, så vel som på nasjonalt plan som soloartist siden debuten i 2014.  Åpningslåten er fin den, med et lite nikk til U2 i melodilinja på verset, men det er tittellåten, «Ingenäkär i år», som er platas definitive höjdare, med sinherlige gitarer, massive produksjon og allsangrefreng. Du hører allerede fra først takt at her kommer det en ordentlig kremlåt. «Se dig le» er samskrevet med produsent Björn Olsson, og viser en mer følsom og sårbar side av Hurula. Olsson er oppført som komponist på nærmere halvparten av låtene på plata, og tilfører Hurula et litt mykere uttrykk. Førstesingelen «Otrygg provanställning» er en åpenlys homage til «Sunday Bloody Sunday», før melodien tar nye veier til refrenget. den fine avslutningen «Blåmärkena», blir Hurula nesten smertefullt selvutleverende. På mange måter ender Hurula opp med å bli litt Thåström light på «Ingen är kär..», men det er jo ikke det aller verste stempelet man kan få. (JEE)

Silver Lining: «Go Out Nowhere»

Silver Lining består av Stine Andreassen (The Northern Belle) og Live Miranda Solberg (aka Louien), i tillegg til gutta i bandet, Halvor Falck Johansen og Bjørnar Ekse Brandseth. Andreassen åpner ballet med «Your Everything». Kassegitar og lap steel, visper på trommene og samstemt sang med Solberg. Tittellåten «Go Out Nowhere», er glimrende countrypop ogoverraskende nok, skivas kanskje beste låt, skrevet og sunget av Halvor Falck Johansen. Noen vil heller høre damene synge, så vi så ikke den komme! Deretter får vi servert to andre virkelig fine låter; «The Dream», sunget av Solberg og, ikke minst, nydelige «Awake» av Andreassen, med klokkespill og det hele. Det svinger også veldig bra av «Frosty Hands» med sin heftige bassgang, bottleneck og et catchy refreng. «Go Out Nowhere» mangler muligens den helt store hiten, men med låten «Silver Lining» kommer de veldig nærme. Glimrende låtskriving, og et eksempel på fornyelse av klassisk, tradisjonell folkDet er fortsatt gode tider for country og americana her på berget. Silver Lining er, sammen med en håndfull andre artister våre fremste bærere av country-fanen her til lands. (JEE)

Michael Rault: «Michael Rault»

Som på forgjengeren, fortsetter Rault å lage musikk med beina godt plantet i mye av musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten mot slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Men også lyden av britiske artister som The Beatles, Wings, 10cc og Gilbert O’Sullivan, dukker opp i det svært delikate lydbildet som rammer inn plata. Et variert og fascinerende lydbilde som på elegant vis fylles opp med gitarer, bass, trommer, synth, strykere, blåsere, Harpsichord, pedal steel og tangenter i alle farger og former. Selvom duften av et solfylt California, siver ut av så godt som alle rillene på plata, ble musikken ironisk nok skrevet i et snøfylte Montreal i løpet av et halvår. Musikk som best kan beskrives som sofistikert pop med røtter i både soul, kammerpop og yachtrock. De nydelige harmoniene gir utvilsomt assosiasjoner til Beach Boys’ musikalske univers, men også band som Big Star, Raspberries, Badfinger, Emitt Rhodes, Steely Dan og The Zombies dukker opp bak bølgetoppene. Av nyere band, driver brødrene i The Lemon Twigs med mye av det samme. (EAA)

AAF057B4-4DBF-41C0-AE00-CDCD50DF9725

Arcade Fire: «WE»

Låtene på «WE» har visstnok blitt til rundt pianoet, i hovedsak komponert av ekteparet Win Butler og Régine Chassagne. Mange har kritisert Butlers messende, misantropiske tekster, men «WE» er selvfølgelig blitt til Arcade Fire sine premisser. Kompromissløst. Det står det respekt av. Det er likevel de harmonisterke låtene og musikken som er Arcade Fires sterkeste kort. «WE» er mesterlig produsert av Nigel Godrich. Plata åpner med elektronika/melankolika a la Röyksopp på «Age ofAnxiety I» og «Age of AnxietyII (Rabbit Hole)». Det svinger voldsomt i tempo og stemning selvom der blir litt vanskelig å holde interessen oppe gjennom hele denne åpningsseansen. Der tar seg heldigvis opp med «End of The Empire I-III», som åpner som en hommage til John Lennon før låten bretter seg ut i mange fasetter. Deretter får vi glimrende «The Lightning I» og «The Lightning II», og ikke minst «Unconditional I (Lookout Kid)», som er like bra, og som beviser at bandet er best når de får fram humør og tempo i musikken. Arcade Fire er sjangeroverskridende og fenomenale i sine beste øyeblikk på denne plata, og fremdeles i toppen når det gjelder euforisk stadion-rock. (JEE)

Michael McDermott: «St. Pauls Boulevard» 

 

Etter en kort intro hamrer åpningslåta «Where the light gets in» avgårde energisk, iørefallende, optimistisk og med et refreng som er umotståelig. På ingen måte revolusjonerende men du hører umiddelbart at dette er en artist som er «hel ved» og som vil noe med sitt musikalske uttrykk.  Og så blir øvelsen å plukke enkeltlåter nesten vanskelig. For her kommer sanger som rekker mot skyene – som skrevet for store stadioner – side om side med ballader som er nesten Jovi-esque(er det et ord?) i form og farge. Og innimellom kommer disse smårufsete heartlandrockerne som virker skrevet for landeveien og som holder langt over normal musikals riksveistandard. Hele veien med en ekthet som avvæpner – og som fanger. Produksjonen er tett og ærlig – kanskje til og med litt røff i kantene enkelte ganger – men det kler materialet, og får sangene til å fremstå som de upolerte diamantene de viser seg å være. Pompøs beskrivelse?! Du skjønner greia når gåsehuden kommer krypende. (Per Ove Johnsen)

Los Colognes: «The New World» 

Los Colognes fra Nashville lager nydelig klassisk rock med røttene i 70-og 80-tallet, og låter som en blanding av Dire Straits, Fleetwood Mac og The War On Drugs. Trioen har holdt på siden 2012 og platedebuterte med albumet «Working Together» i 2014.  Nå er de tilbake med sitt fjerde album, «The New World». Plata åpner med singelen «Ballad of a Straw Man», som slentrer avgårde frem til et uimotståelig refreng. Her høres både J.J. Cale, Dire Straits med flere, men Los Colognes «låner» på en elegant måte. Dette var også låten som fanget undertegnedes interesse for bandet. Fortsettelsen er en herlig miks av melodiøse låter hvor lytteren vil tenke på band som The War On Drugs («Battle Royale») og Pink Floyd («The New World»). På introen til «Feedback Loop» er vi farlig nær Tom Petty and The Heartbreakers’ klassiker «Don’t Come Around Here No More». Plata avsluttes med den nydelige balladen «Over and Out» som tikker inn på 9:06. (DMT)

DANIEL4EVER: «Dom Kort Man har Fått» 

41 år gamle Daniel Boyacioglu er en av Sveriges mest populære poeter og spoken word-artister. Her har han med seg to svært meritterte musikere: Markus Jägerstedt (Robyn) og Nils Törnqvist (trommis med blant andre Amason, Miike Snow, Ásgeir, Laleh). Musikken kan beskrives som en hybrid av pop, indie og trip hopDet er nesten umulig å trekke fram enkeltspor fra denne skiva, alle spor er like sterke, men «Sångför Sanjin», tittellåten «Dom Kort Man Fått», «Avskedssång» er heftige saker. Den ekstremt gripende «Vila i frid kusin» må også trekkes frem. Du skal være ganske godt forseglet for ikke å bli berørt av Boyacioglu & gjengens formidling i denne sangen. Boyacioglu går ikke av veien for å beskrive de mørkeste sidene hverken i dagens svenske samfunn eller i eget liv, men det finnes også lys og håp på plata, tekster om kjærlighet og glede. Produksjonen er av ypperste merke, Jägerstedt og Törnqvist pakker inn Boyacioglus spoken word på mesterlig vis. Plata anbefales på det varmeste. (Jon Erik Eriksen)

King Hannah: «I’m Not Sorry, I Was Just Being Me» 

King Hannah er et forfriskende bekjentskap fra selveste Liverpool, men har fint lite tilknytning til The Beatles, The La’s eller Echo & the Bunnymen – det denne duoen, som består av Craig Whittle og Hannah Merrick (opprinnelig fra Wales), derimot har til felles med 60-tallets britiske invasjon er en dominerende innflytelse fra dype amerikanske røtter – blues, folk og sørstatsnovelle-feeling, ørkenstemning og voodoo-groove – like deler «Paris, Texas» og Dr. John, ispedd bøtter av inspirasjon fra mesterlige americana-fortolkere som P.J Harvey og Nick Cave. Jeg synes dette er en av årets mest spennende debuter. Eksistensielle tekster fremført, stort sett med Merricks karaktersterke stemme krydret av riktig så spenstig og spennende gitarspill fra Whittle. På sett og vis er de ektefødte barn av 1990-tallet. Slik musikere født på 1960-tallet ofte ble spenstige fortolkere av tiåret de ble født noen tiår seinere, tar King Hannah til seg estetikken fra den særbritiske  trip hop-bølgen fra tiåret jeg antar de er født i. Aller best er den lange og sugende «The Moods That I Get In» med noen særdeles sløye og nær hypnotiske gitarminutter i et slags Pink Floyd-landskap. (MS)

Vidar Vang & Bandet – «Vidar Vang & Bandet» 

Bjerkviks store sønn, Vidar Vang, har funnet tilbake til spillegleden, samholdet og overskuddet sammen med barndomskameratene i Bandet (tidligere kalt The Northern Men). Plata åpner svært så folkelig med «Bære gjør nå». Faktisk låter det hele såpass folkelig at tankene dras i retning av gamle helter som Terje Tysland og Åge Aleksandersen(!). Med positivt fortegn. Ah ah-koret er ganske tøft. Låten er over sju og et halvt minutter lang, og setter dermed standarden for denne skiva. Deretter får vi servert rockeren «Kor blei livet mitt av?». Sologitaren er snytt ut av nesen på 70-tallet og drivet er upåklagelig. Plata løfter seg mange hakk med «Uh, uh, uh /Du!».Trua på musikken og framtida er tilbake. «Også uten » har et tjukt og dramatisk lag med synth utenpå gitarøset, og er kanskje skivas beste sporTekstene på plata er av det personlige og ærlige slaget. Det er hjemlengselen, midtlivskrisa og nostalgi i kombinasjon med en ukuelig optimisme. Den sosialrealistiske og rett-på-sak-teksttilnærmingen er gjenkjennelig fra tidligere Vang-album. (JEE)

Craig Finn: «A Legacy of Rental»

Som soloartist søker Craig Finn (The Hold Steady) mot roligere farvann der oppsiktsvekkende gode tekster kombineres med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører platene en variasjon og en energi som driver låtene framover. Noe som selvfølgelig også er tilfelle på «A Lagacy of Rentals», der Finn for anledningen har trommet sammen et 14-manns stort orkester og sluppet til vidunderlige Cassandra Jenkins på vokal/kor. Som på de fleste platene der Finn er involvert, popper Springsteens musikalske univers opp i horisonten, men nå og da dukket også lyden av artister som The National og Willy Vlautin (Richmond Fontaine og The Delines) opp. Finn er, akkurat som Vlautin, en fantastisk historieforteller. Fortellinger om mennesket som lever litt i ytterkanten av normalen. At Finn snakkesynger seg gjennom mange av låten gir dem et preg av å være små noveller som beskriver en sammensatt og komplisert verden. «A Legacy of Rental» er nok et glimrende album fra en artist som fortjener langt mer oppmerksomhet enn han har opplevd så langt i en karriere fylt med musikalske gullkorn. (EAA)

Caroline Spence: «True North»

Med «True North» manifesterer Spence seg som en av de aller sterkeste stemmene innen country/americana-sjangeren. Hun har en nydelig stemme, en forførende girlnextdoor-faktor og en formidlingsevne av en annen verden. Spence’ øvrige superkrefter er at hun er herlig upretensiøs, autentisk, melodisikker og en sterk tekstforfatterSkal man først trekke fram noen låter på plata, kan man nevne førstelåta «Mary Oliver», eller «Clean Getaway» med sitt ABBA-piano og rørende fine tekst som handler om å tro at man kan unnslippe den man er som liten. Platas kanskje sterkeste låt er den glimrende, melankolske «Scale These Walls».«I Know You Know Me» er også utgitt som duett med Matt Berninger tidligere i år, en sterk låt som like gjerne kunne vært på sisteplata til The National. «Icarus» er platas mest rocka øyeblikk. Her er Spence nærmere R.E.M. enn Emmilou HarrisCaroline Spence er kun 32 vintre gammel. Forventningene til henne er definitivt ikke blitt mindre etter dette beundringsverdige albumet. Min spådom er uansett at nærmere americana-himmelen kommer du i hvert fall ikke i år. (JEE)

Belle and Sebastian: «A Bit of Previous»

Som alltid med «Belle and Sebastian» pøses det på med mesterlige popmelodier og underfundige og underholdende tekster. Kombinasjonen sprudlende og energiske poplåter og deilige og ettertenksomme ballader, er fremdeles bandets varemerke. På «A Bit of Previous», stemmer stort sett alt. Å lage et popalbum som topper dette, er så godt som umulig. Omgitt av et varmt og finslipt lydbilde, befinner de fleste låtene seg i et musikalsk landskap der softpop, 70-og 80-talls vibber, forsiktige innslag av country og disco, ruler. Selvom bandet snart må være verdensmestere i lage svært iørefallende melodier, lager de også tekster som, med god margin, leverer til over norm. Tekster fylt med nostalgi, varme og kloke betraktninger om livets mange faser. Belle and Bastian består per dags dato av sju bandmedlemmer som alle bidrar til å løfte musikken på «A Bit of Previous» til uante høyder. Måten Stuart Murdoch og Sarah Ann Martin bytter på å synge, er forbilledlig og tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. I mitt musikkunivers er Belle and Sebastian anno 2022 definitivt et av klodens mest sjarmerende band. (EAA)

Perfume Genius: «Ugly Season»   

Michael Alden Hadreas, aka Perfume Genius, er av mange sett på som en av de mest spennende artistene innen den alternative popen. Og begrepet alternativ er ingen overdrivelse når det snakk om Perfume Genius. Angstbefengt kunstpop parret med jazz vil kanskje noen kalle det, men Hadreas står fjellstøtt i det. Han er kjent for å utforske seksualitet, personlige problemer og de homofiles utfordringer i dagens samfunn gjennom musikken. «Pop Song» er platas mest umiddelbare spor, uten at det blir helt Michael Jackson av den grunn. Låten er, som så mange på plata, krydret med lekre perkusjonsdetaljer, kor og ypperlig produksjon. På tittellåten høres Perfume Genius nærmest ut som en elektronisk versjon av Tom Waits. På «Hellbent» tar følelsene fullstendig overhånd og Hadreas pøser på med det han har av både vokal og effekter. Her klarer Hadreas å formidle litt av den samme urbane desperasjonen som Win Butler i Aracde Fire innehar når han er på sitt beste. Du skal ha et åpent sinn for å like «Ugly Season», men dette er nettopp en sånn plate som kan åpne dører, utvide horisonter og sette djupe spor. (JEE)

Soccer Mommy: «Sometimes, Forever»

Melankoli er en fast følgesvenn i Soccer Mommy aka Sophie Regina Allison sin indierock. Tekstene er heller ikke av det lystige slaget, men tar for seg av livets forgjengelighet, knuste drømmer og forhold som gikk i vasken. Som for eksempel i den aldeles glimrende førstelåta, «Bones». Den seige «With You» åpner med småpsykedeliske synth-lyder og har et fint løft på refrenget hvor Allisons luftige vokal kommer til sin rett. «Shotgun» er også en låt som, med sitt sterke refrenghar potensiale til å nå ut til den store lyttergruppen av følsomme unge kvinner (og menn). «Feel It All The Time» har også et fint alt-countrydriv. Med litt mer humør og fandenivoldskhet har Soccer Mommy potensiale til å rykke opp i divisjonene. «Sometimes, Forever» er et viktig steg i riktig retning og kommer garantert til å gjøre at flere får øynene opp for denne dyktige låtskriveren og artisten. (JEE)

Companion: «Second Day Of Spring» 

Tvillingsøstrene Sophia og Jo Babb, fra Fort Collins, Colorado, lager uskyldsren, melankolsk, alternativt folk med vakre vokalharmonier. Låtene er nyanserte og velarrangerte, uttrykket overraskende modent med tanke på at dette er debutplata til Companion. For oss skandinaver er det umulig ikke å tenke på First Aid Kit i møte med søstrene Babb, men forskjellen ligger i at sistnevnte har litt mer indie-preg på låtene og i produksjonen, noe som gir Companion et strøk av noe udefinerbart. Simon & Garfunkel er også en mulig kilde til inspirasjonfor søstrene som opererer i det klassiske samstemte duettformatet. På «Second Day Of Spring» utforskes livet og skjønnheten i alt vi omgir oss med. Det er egentlig ikke så nøye hva søstrene synger om, hele plata oppleves beroligende, som et varmt bad på en iskald dag. Og samtidig ligger det en liten uvisshet der et sted, som et lite grøss. Bare hør den fantastiske låta «Snowbank». Det koselige og det uhyggelige går hånd i hånd. Det er nettopp i dette skjæringspunktet god musikk skapes. Companion har rett og slett laget et album av den typen som er tidløst og slitesterkt. (JEE)

MJ Lenderman: «Boat Songs» 

«Boat Songs» er MJ Lendermans tredje album. At dette er hans første i et proft studio, betyr ikke at musikken er verken silkemyk eller strømlinjeformet. Snarere tvert om. Enkelte av låtene på plata høres nemlig ut som demoinnspillinger hentet rett ut fra skuffen. Noe som tilfører plata en sjarmerende, men ganske rølpete tilnærming til musikken som tidvis velter mot lytteren. Vi snakker vrengte gitarer, fuzzpedalen og bøttekott-lyd på opptil flere av låtene. Låter som surrer rundt på det samme roteloftet som mye av musikken til artister som Neil Young (når han er i det humøret) og Dinosaur Jr. Men plata er også fylt med låter der lydbildet er langt mer nedpå og gjennomarbeidet og som leker seg i musikalsk landskap ikke ulikt det band som Son Volt og Drive-By Truckers, befinner seg i når de er i støtet. Fordi musikken på «Boat Songs» ofte forsvinner inn i et lettere kaotisk lydbilde der det fuzzes og vrenges over en lav sko, kan det tidvis være en smule utfordrende å være lytter. Men om man er litt tålmodig, faller de fleste brikkene etterhvert på plass. Noe som først og fremst skyldes at Lenderman makter å hoppe fra det myke og melodiøse til det skranglete og bråkete på en elegant og troverdig måte. (EAA)

Gundelach: «ShapeShifter» 

Osloenseren Kai Gundelach, best kjent som elektronika-artisten Gundelach, er ute med sitt tredje album, «ShapeShifter». Denne gangen har han med seg langt flere organiske elementer i kurven, som han kombinerer med sin elektronika på utsøkt vis. Gundelach framstår her som habil gitarist på flere av låtene. En annen suksessfaktor på den nye skiva, er mer fokuserte og rytmiske låter, litt mer tradisjonell oppbygging, samtidig som Gundelach helt klart har bevart det introverte og litt underlige. På den überkule førstelåten «Golden», resiterer Gundelach den småskumle, og lett paranoide teksten over drømmende gitarer og et sløyt komp. Andrelåta, «Vi Er Nærme Nå», er mer direkte, drevet framover av basslinja. Utrolig nok klarer Gundelach også kunststykket å veksle mellom engelsk i versene og norsk i refrenget. Bruken av norsk tilfører plata det lille ekstra og personlige som denne sjangeren krever for at det ikke skal bli for kaldt og distansert. Gundelach er en sjelden blomst i dagens norske musikkflora, en begavet låtskriver og sanger, en spennende musiker i utvikling, på vei et stedmot noe ukjent, med sine lengsler og drømmer. (JEE)

Vilde By: «Vilde Bye»

 Vilde Bye fra Tromsø overbeviser stort på sin debut-EP. To av låtene, «Longing For You» og «Moon», er allerede sluppet som singler; to råsterke sanger der Bys vakre og særegne stemme kles inn i innbydende og lavmælte stemninger der el-gitarer og steelgitar setter fine avtrykk. At Bye lager musikk som flørter med americanasjangeren, er det liten tvil om, men hun er minst like god når hun på «Like a Lot» slipper seg litt løs og flytter hjem til familien Smith i Manchester. De to resterende sporene, «Adore/Ignore» og «Leave», er – tro det eller ei – også særdeles gode. Produksjonen er på en og samme tid både rå og myk, noe som trolig skyldes en perfekt kombinasjon av Bys’ tiltalende stemme og det relativt nakne lydbildet. Det er bare å gratulere Bye og hennes medmusikanter med et svært vellykket musikalsk prosjekt. (EAA)

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639