Halden Electric er ikke snauere enn at de kliner til med et dobbelalbum med tittelen «Woman». Et album som har fått Popklikk-redaksjonen til å klatre på stiger, hoppe på bordet og kaste slengkyss til vilt fremmede.

Liker du artister som Neil Young, Bruce Springsteen, The Waterboys, Son Volt og Lambchop, er det bare å smelle på seg øretelefonene. Popklikk har pratet med bandets store sønn, Anders Svendsen.  

– For uinnvidde: hva er bakgrunnen for bandnavnet?

– Forsøksvis kort fortalt så fikk jeg en fyrstikkeske i henda for noen år siden med navnet Haldens Electric. Jeg tenkte umiddelbart «Veldig kult navn og veldig kult design på den». Siden fant jeg ut at denne kom fra en fabrikk som – ironisk nok – brant ned i 1922, og da flyttet de produksjonen til Bryn i Oslo. Den gang bodde jeg like ved Fyrstikktorget på Helsfyr og syntes det var en morsom sammenheng. Fyrstikkesekdesignet ble inspirasjon til de to første platene, mens Halden-fotografen Raymond Mosken står for bildet på «Women».

– Hvordan vil du beskrive musikken på «Woman» sammenlignet med tidligere utgivelser?

 – Jeg synes både «Grace Under Pressure» og «Dignity» har sine særegne lydbilder, både hva gjelder hvordan bandet spiller, låtene og rent lydmessig. «Grace…» har både akustiske og elektriske arrangementer, mens «Dignity» har sine rytmiske særegenheter, blåsere og mye vanskeligere å sette i bås. «Women» rendyrker den tradisjonelle akustiske låtskriveren, samtidig som vi går helt ut mot hardere rock i den andre enden av skalaen. Kanskje jeg ubevisst ønsket å kunne sette den i bås veldig tydelig som akustisk og elektrisk…

– Forklar hvordan «Woman» ble til et dobbeltalbum.

– Rett og slett fordi vi bare fortsatte å jobbe selv etter at vi hadde en plate ferdig. Vi kom liksom ikke til en lanseringsdato, og bare fortsatte å spille inn. Fortsatt live og fortsatt uten egentlig å ha en tydelig plan. Men Håkan Olsson, sjefen for plateselskapet Rootsy, mener at han merket at jeg hadde en eller annen plan som han ikke skjønte konturene av før jeg spurte om vi skulle gjøre en dobbel. Jeg, derimot, ble lettere sjokkert da han argumenterte for meg hvorfor det var en flott greie. For en fyr.  

 – Hva er dere mest fornøyd med på plata?

– Oj, jeg tror ikke det går an å være presis i forhold til det. Jeg tror vi er mest fornøyd med den vanvittige bredden i låter og arrangementer. Og hvor totalt uredde, eksperimenterende og åpne vi var hele veien. Ingenting var forbudt mens vi spilte inn. Ingen tok feil i sine forslag og instrumenteringer. Vi tenkte «tja, et a capella-kor her hadde vært kult», mens vi en stund senere tenkte «hva om vi inviterer Thomas Eriksen til å spille solo her, han er en djevel til å få et uvær ut av gitaren sin».

– Hvilken av låtene var det vanskeligst å ferdigstille?

– Det var nok «Light Your Lantern». Vi har nok 5-6 versjoner av den. Kirkeorgel, med rytmeseksjon, med piano…

– Hva liker dere best; å jobbe i studio eller å sitte i bandbussen å skrøne?

– Jeg sier «begge deler». Faktisk. Det ene veier opp for det andre. Jeg gjør mye jobb med å spille inn skisser for meg selv i forkant. Har gjerne 2-3 versjoner av samme låt, for å kjenne etter hvilke veier de kan ta. De andre musikerne er så dyktige at jeg føler at jeg kan ta med hva som helst til dem, og de kan gjøre noe flott ut av det. De, derimot, påstår at de er så bortskjemte med låter de har lyst til å spille at de føler de har råd til å spørre om jeg har en til bare for å se hva som kommer. Jeg lar meg lure hver gang. Og så låter det ganske forskjellig fra gang til gang live. Heldigvis.

– Hvordan møttes dere og hvorfor begynte dere å spille sammen?

– Vi har møttes ganske tilfeldig, alle sammen. Freddy og jeg har kjent hverandre siden vi var ungdommer. Håkon er ti år yngre enn meg og vi møttes ganske tilfeldig. De fleste av oss har spilt med flere av de andre i andre sammenhenger. Halden-miljøet er sunt incestuøst, pleier jeg å si.

– Hva slags musikk hørte dere på i ungdomstiden?

 – Der er vi veldig varierte igjen. Jeg hørte veldig mye på Dylan, Springsteen og Neil Young. Det var liksom grunnlaget, før jeg hektet meg helt på Paisley Underground med Green On Red, Dream Syndicate og The Long Ryders, før jeg ble sugd inn mot Gram Parsons, The Byrds, Buffalo Springfield og så videre. Så kom Uncle Tupelo, Bottle Rockets og Whiskeytown, og etter det gikk jeg dypere inn den veien.

– I hvilket tiår ble det laget best musikk?

– Det føles veldig rart å si noe annet enn 60-tallet.

– Hvem er tidenes tøffeste gitarist?

– Det er veldig tøff konkurranse, og for min del er det kanskje litt avhengig av dagsform. Men helhetlig – gjennom en lang karriere – står Neil Young fortsatt som den tøffeste, både elektrisk og akustisk.

 – Nevn tre plater som har betydd mye for bandet:

– «Freedom», Neil Young. Fantastiske, rimelig tradisjonelle, låter fremført helt kompromissløst av besetninger som passer lydbildet som kreves. Helt uten tanke på hvor lang en låt «skal» være eller hva som er riktig og feil. Da blir det riktig.

«Born To Run», Springsteen. Rett og slett en fest og en fortelling samtidig. Et alvor som ikke skal forbigås, og en spilleglede som ikke kan forbigås.

«Blood On The Tracks», Dylan. Et mesterverk som ikke bare inneholder låtene slik de er på det utgitte albumet, men nyansene i de forskjellige versjonene av låtene sier mye om hvilken kraft som ligger i bare å endre fra å fortelle i 1. person til 3. person.

– Velg mellom følgende:

 – Grateful Dead eller Tom Petty?

– Petty. Gjennomgående solid låtskriver, heller enn Dead som for min del blir mye kjedelig dilldall som man kanskje må være på syre for å følge.

– Lambchop eller Jackson Browne?

– Browne. Jeg er bare utrolig fan av Jackson Browne. Spesielt de akustiske live-platene hans. Han er forøvrig en undervurdert gitarist.

– Gram Parsons eller Bruce Springsteen?

– Jeg må si Springsteen, på grunn av at han har levd lenger, produsert mer og med det kunne variere mer. Det er for enkelt å si at Springsteen er uvesentlig fordi han fyller stadion etter stadion. Noen ganger kan mengde være riktig.

– Johnny Cash eller Neil Young?

– Neil Young. Selv om jeg vokste opp med en far som hørte veldig mye på Cash, og jeg har hørt mye på ham, så har Young påvirket meg veldig mye hva gjelder låtskriving, gitarspill og vokal. 

– Herman’s Hermit’s eller The Supremes?

– Jeg var Hermits-fan da jeg var 10-12, men siden den gang har jeg nok hørt mye mer på The Supremes. I denne sammenhengen er de også soleklart mye mer sexy og mye kulere.

– The Clash eller The Ramones?

– Clash. Strummer hadde guddommelige trekk, jeg skal innrømme så mye. En helt annen lidenskap enn Ramones. Et helt annet og bredere engasjement.

– Wilco eller Television?

 – Wilco. Igjen på bakgrunn av at de har produsert langt mer, og langt mer variert. Jeg liker å se på helheten av hva et band har gjort enn at en enkelt skive er bedre enn skiva til et annet band. I dette tilfellet var Television oppløst før jeg hørte første konsert med Wilco i Norge, under ett år etter at jeg hørte siste med Uncle Tupelo.

– Fleetwood Mac eller The Waterboys?

– Waterboys. Jeg husker jeg var 14-15 da jeg så videoen til «The Whole of the Moon» og ble forelsket. Litt senere fant jeg maxi-singelen til den i en liten platebutikk i Fredrikstad, og derfra har jeg fulgt dem tett. Jeg skiller heller ikke mellom Waterboys og Mike Scott solo, så i dette legger jeg også den enorme variasjonen i katalogen. Ikke alt genialt, men det absolutt meste enestående.