Ekstraordinært og storslått

Plateanmeldelse: Israel Nash – «Ozarker» (album, 2023)

Første gang jeg lot meg begeistre av Israel Nashs (Israel Nash Gripka) musikk var på hans glimrende andrealbum, «Barn Doors and Concrete Floors» fra 2011. Et album som, med hjelp av blant annet Sonic Youths Steve Shelley som co-produsent, ble spilt inn på en liten farm i Catskill Mountains nord i delstaten New York. Et album der country og rock vandrer side ved side, og hvor særlig låter som «Fool’s Gold», «Drown», «Four Winds» og «Louisiana» brant seg fast. På sistnevnte låt hører Nash og bandet ut som en (nesten) perfekt blanding av The Band og The Rolling Stones. 

Nå, 12 år senere, og med opptil flere gode utgivelser bak seg, klinker Nash til med det som trolig er hans beste album så langt i karrieren, «Ozarker». 

Selvom Nash har vært bosatt in Dripping Springs, Texas i mesteparten av det siste tiåret, er det liten tvil om musikken på «Ozarker» henter mye inspirasjon fra områdene han vokste opp i – Ozarks, Missouri. Tittelsporet forteller for eksempel historien om Nashs oldefar, en arbeidsinnvandrer som forelsket seg i godseierens datter og etterhvert giftet seg med henne. 

Selv uttaler Nash blant annet følgende om plata: «I was born and raised in small-town Missouri.  All the people and the stories and the music that shaped me come from that part of the country, and I could feel it calling back to me on this album.»

Produksjonen og lydbildet på Nashs plater har utviklet fra å være ganske tradisjonelle til å bli mer og mer ekstraordinære og storslåtte, og på «Ozarker» kliner Nash og co-produsent Kevin Ratterman til med et lydbilde som trumfer stort sett det meste. Et lydbilde fylt med store mengder el-gitarer, tangenter, synth, hardtslående trommer, tung bass, litt steelgitar og deilige harmonier. Vokalen til Nash, som ligger langt framme i lydbildet, er akkurat passe intens og tilstedeværende. 

El-gitarene, som sniker seg rundt stort sett overalt, resulterer også i en rekke deilige gitarsoloer, noe et av platas beste spor, «Going Back», er et fremragende eksempel på. At lyden av tangenter også slipper ofte til, er definitivt et stort pluss, og sender nå og da tankene til noen av Springsteens klassiske låter. Eller for den saks skyld artister som Tom Petty, Bob Segar og Fleetwood Mac.

Og sånn sett har musikken som renner ut av rillene på «Ozarker» mange likhetstrekk med heartlandrocken som vokste fram i USA på 70-tallet, men fordi lydbildet er så til de grader spektakulært går også tankene til Meat Loafs og Jim Steinmans flaggermus-musikk. 

Men, mest av alt har «Ozarker» mange likhetstrekk med Popklikk-favoritter som The War On Drugs og Strand Of Oaks, to artister som, akkurat som Nash, også omgir seg med et lydbilde som virkelig skinner og en egen evne til å snekre sammen nydelige og svært iørefallende melodier. 

Samtlige av de 10 låtene på «Ozarker» er pakket inn i deilige og sprudlende melodier, som sammen med den uovertrufne produksjonen, gjør det nesten umulig å plukke ut favoritter.  Plata åpnes av de to suverene singlene, «Can’t Stop» og «Roman Candle» før den nydelige tittellåta tar over. Deretter følger enda to knall-låter, «Pieces» og nevnte «Going Back». Og sånn forsetter det helt til sistelåta «Shadowland» setter punktum for en fantastisk musikalsk reise.

Sagt med andre ord: Israel Nash har laget et usedvanlig sterkt album som garantert vil være med å kjempe om en topplassering når musikkåret 2023 skal legges under lupen. Om du liker artistene som er nevnt ovenfor i anmeldelsen, kan jeg (nesten) garantere at du kommer til å elske musikken som strømmer ut fra «Ozarker».

Ps! Kevin Ratterman har også produsert artister som for eksempel Madrugada, Strand Of Oaks, My Morning Jacket.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654