Plateanmeldelse: Bonny Doon – «Let There Be Music» (album, 2023)

Årets høydepunkt, så langt? I hvert fall innen porch-pop’ens harde konkurranse!

Vi liker ikke å skryte i Popklikk, men vi anmeldte altså den forrige platen til Bonny Doon. Ganske sikkert som eneste eller ett av få musikkanmeldende medier i Norge. Hvorfor skryte av det? Vel, fordi når vi nå sitter her og lytter til deres tredjealbum, vel, så kan vi med sikkerhet si at vi har hørt utgangspunktet og vi hører utviklingen!

Og hva slags utvikling snakker vi om da? Vel, dette er et band som kunne kalles en slags halvsøvnig form for gitarpop eller indie-folk tidligere. Nå har de pusset videre på uttrykket fra de fantastisk fine «Bonny Doon» og «Longwave» og begått det som er årets høydepunkt så langt, i hvert fall i en del av Popklikk-redaksjonen.

Men, først litt bakgrunn. De tre kjernemedlemmene i Bonny Doon har bakgrunn fra punk og indie-band i Detroit-området. For et tiår siden bestemte de seg for å roe ned både tempo og støy, med en sløyere form for gitarpop som sendte tankene i retning av band som Pavement eller Galaxie 500, men med en ganske åpenbar twang hentet fra country-rocken. Etter andrealbumet «Longwave», gikk de i studio og var session-musikere for Waxahatchee på «St Cloud», en plate vi hyllet i Popklikk. 

Etter å ha turnert med Waxahatchee et par år kom pandemien og det ble veldig stille fra våre Detroit-venner. Det har visstnok vært livs-tumulter og alvorlig sykdom i deres midte, men de kom ut på den andre siden av den pandemiske tilstanden med «Let There Be Music».

Det som kanskje slår meg mest når jeg lytter på tekstene og melodiene de har konstruert rundt låtene, det er at gutta i Bonny Doon har villet formidle en glede over livet og alt som skjer, selv når smaken er bittersøt. 

Musikalsk har de gjort lydbildet «varmere», om det gir mening. Det er mer luft her enn på de foregående platene, låtskrivingen sitter som ei kule og der de tidligere kanskje dro tempoet enda mer ned for å skape dynamikk, så har de nå skrudd det anelsen opp. Det er mer tangenter her, i form av piano, orgel eller mellotron. 

Jeg har hørt ekstremt mye på albumet siden det kom ut for en knapp uke siden og det sitter som et skudd, i alle sammenhenger. Og, jeg ser veldig for meg at dette er årets sommerplate for de av oss som liker å vende høyttalerne mot veranda eller terrasse, som akkompagnement til «noe godt i glasset» og solnedgangen.

At det er en lengsel etter 70-tallets vestkystpop sitter man virkelig igjen med også. Innledende «San Francisco» er en ode til «the golden state», med dens vibrerende byliv og varierte natur som tørre landområder og frodige kyststriper. De tar temaet videre i den nydelige «Fine Afternoon»: «Oh California’s nice but it’s true that it kills / If the earthquakes don’t get you, the landlords will / They gave amnesty for hippies long ago / but is there mercy here still”, synges det, med ikke så rent lite skeivt blikk på samtiden.

Tittelkuttet er en hyllest til musikkens iboende kraft. Vi vet jo at selv i de mørkeste stunder kan musikk gi oss en kjærkommen pause. Eller den kan skape både flyktige og varige bånd til våre medmennesker. Musikk er empati, ville kanskje våre venner i Bonny Doon si.

Mine to favorittlåter på plata i skrivende stund er «Maybe Today» og «You Can’t Stay The Same». Førstnevnte er en perfekt pianodrevet, 70-tallistisk pop-låt, med et smittende refreng og solfylte harmonier. Sistnevnte er en dylan’sk duett der Katie Crutchfield trår til med sin karakteristiske stemme. Begge to er kandidater til årets låt, mener jeg.

Og det er mer, men det synes jeg du skal få oppdage helt selv. Bonny Doons siste album er en feiring av livet og denne delen av Popklikks mangslungne redaksjon tenker vel at det også fort er årets album for sånne som (noen av) oss. Det er uansett ikke så viktig. Det viktigste er å sette pris på det vi har hatt, det vi har og det vi kan få, gjerne med musikk på øret som understreker både det vakre og det hakkete ved dette livet vi har fått utdelt.

Jeg blir både glad og trist av «Let There Be Music», men blir fremfor alt minnet på at alt er det samme og alt endrer seg – som i tredjesporet Naturally: «There’s a lot to talk about / and we let it happen naturally/ as the pages turn / as the candle burns / we let it happen naturally»…