En plate man aldri får nok av

Foto: Promo

Plateanmeldelse: Hotel Lux – «Hands Across the Creek» (album, 2023)

Jøye meg! Noen ganger, og helt ut av intet, dukker det opp plater som fullstendig tar kontrollen over tidsbruken i det som i utgangspunktet er en fullpakket uke. Plater man simpelthen ikke får nok av, plater med så stor viljekraft at man bare MÅ fortsette å lytte selvom man egentlig skulle gjort noe helt annet. 

Det britiske bandet Hotel Lux, har akkurat sluppet en sånn plate. 

Hotel Lux fra Portsmouth, som nå lever sine liv i London, slapp sin første singel, «The Last Hangman», allerede i slutten av 2017, en singel som ble fulgt opp med EP’en «Barstool Preaching» i 2020. Utgivelser som jeg ikke visste eksisterte før bandets debutalbum, «Hands Across the Creek», kastet meg veggimellom i forrige uke. Et debutalbum Spotifys algoritmer styrte i min retning.   

«Hands Across the Creek» er en energibombe av et album fylt med så mye entusiasme og overskudd at undertegnede aldri var i nærheten av å trenge en lysbryter for å se lyset. Godt hjulpet av et lekent og oppfinnsomt lydbilde, slipper bandet det ene sjarmtrollet etter det andre løs på lytteren. Noe som resulterte i at jeg etter første gjennomlytting, og etter å ha kløpet meg hardt i armen, så meg nødt til å sette på plata nok en gang for å sjekke om jeg ved mine fulle fem.

Noe jeg var (jada, jeg vet – alt er relativt!).

For å beskrive musikken til Hotel Lux, må man ta i bruk en forholdsvis bred pensel. At de befinner et eller annet sted innenfor det som gjerne beskrives som post-punk, er ikke en urimelig antagelse, med tanke på at tankene ofte går til britiske band som Shame, Italia 90, Dry Cleaning, The Libertines og sist men ikke minst – The Fall.  

Men bandets musikalske univers rommer langt mer enn som så. Selv hevder bandet at de har hørt mye på John Fahey, og at avslutningssporet «Solidarity Song» henter inspirasjon fra The Waterboys og Pogues. Slenget man også The Blur, Television, Orange Juice og Ian Dury inn i miksen, begynner man å nærme noe som ligger ganske tett på musikken som renner ut av rillene på «Hands Across The Creek». 

Hotel Lux er en gjeng som elsker å ta bruk en kombinasjon av lett hissige gitarriff, funky bass og keyboard som flyr i opptil flere retninger. På toppen av dette ligger Lewis Duffin vindskeive og følelsesladede vokal som for det meste er innstilt på  snakkesynging, men som på rolige låter som «Morning After Mourning» og «Eazy Being Lazy» går mer i retning av tradisjonell synging. På « Eastbound And Down» er Duffins vokal som snytt ut av nesa til Tom Verlaine, noe som neppe er tilfeldig all den tid gitarriffene på låta er veldig Television-aktige. Peter Dohertys sjanglende stemme bobler også rett som det er opp i bevisstheten. 

Alle de 10 låtene på plata er helmaks, men om jeg akkurat nå måtte velge ut kun en låt hadde jeg trolig, mye på grunn av Duffins fantastiske vokal, gått får «An Ideal For Living». Men, som sagt, her er det hele pakka som gjelder. 

Tilslutt er det på som plass å slenge mye skryt i retning av Bill Ryder-Jones som har produsert skiva, og sånn sett har vært med på å lage en plate denne skribenten trolig aldri kommer til å få nok av. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1621