Energisk og nydelig musikk fra et ekstraordinært band

Retrokick: Fountains Of Wayne – «Traffic and Weather» (album, 2007)

«Traffic and Weather» er Fountains Of Waynes fjerde og nestsiste album. Og som vanlig stjeler de på en så elegant måte at man bare må glise. Med underfundige tekster og hooks fra oven, overfaller de lytteren med sine la-de-das og la-la-las. Tidvis er det så deilig melodiøst at selv naboen min slutter å banke i veggen.

I bunn ligger Beatles, Byrds og Beach Boys. For mange en musikalsk treenighet der melodier og harmonier er første bud. Oppå dette grunnfjellet lesser Fountains of Wayne på artister som Cheap Trick, Electric Light Orchestra, Queen, 10CC, Don Henley og Gilbert O’ Sullivan. Noe som igjen får bandet til å høres ut som en blanding av Pernice Brothers, Phoenix, Marshall Crenshaw, Robyn Hitchcock, Prefab Sprout og Crowded House. 

«Traffic Weather» settes i gang av friskusen «Someone To Love» som kaster deg på hue og ræva ut på dansegulvet. Deretter følger den Cheap Trick-aktige powerpoplåta «92 Subara», med en supercool tekst fete gitarer, før «Yolanda Hayes» gir deg en klem du sjelden vil glemme. Klassiske gitarhooks, deilige harmonier og fete trompeter rydder plassen for tittellåta som oppfører seg som en sliten rytmeboks på valium. Ganske stilig, med andre ord. Men ikke stiligere enn «Fire In The Canyon» som vandrer rundt på prærien med piano/orgel under armen samtidig som strykere, harmonier og en deilig gitar klapper deg på kinnet. Wow!

Bråkjekke «This Better Be Good» lever utvilsomt opp til navnet. Nok en naiv, deilig og humoristisk tekst matches med en ultrafengende melodi. På «Revolving Dora» møtes Beatles og Robyn Hitchcock i svingdøra før deilige «Michael and Heather at the Baggage Claim» finner kjærligheten på flyplassen. Ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba-ba.

Rytmekongen, «Stapped for Cash», utstyrt med stilige strykere og slepen synth, overtar stafettpinnen og fyker av gårde til «I-95» som er så fin at kroppen til undertegnede kneler i nåde. En nydelig og lengtende kjærlighetslåt som minner om alt og ingenting selv om det utvilsomt er Gilbert O’Sullivan som smiler mot meg fra skjermbildet. Den lune gitarsoloen som lister seg inn mot slutten er om mulig helt perfekt.

«The Hotell Majestic» er nok en poplåt utstyrt med romperakett som dundrer avgårde omgitt av et klimprende piano som definitivt ville slått an på 60-tallet. «Planet of Weed» er først og fremst en morsom lettvekter som av hele sitt hjerte ønsker å se en eller annen Oliver Stone-film.

«New Routine» bygger seg sakte opp ved hjelp av tøffe gitarriff for til slutt å slenge hele kroppen i veggen. En låt med et voldsomt driv som utmattet sender «Seatbacks and Traytables» mot mål med hendene over hodet. En fin liten banjo bryter målsnøret samtidig som den blunker til fotografene i det en overlykkelig Yolanda Hayes legger den i bakken. Pokalmusikk. Intet mindre.

Når alt dette er sagt og skrevet, er det viktig å minne om at Fountains Of Wayne, etter min mening, har laget enda bedre plater enn «Traffic and Weather», noe som igjen innebærer at det vil være et svært smart trekk å sette seg grundig inn i bandets katalog. Et band som muligens har laget sitt siste album i og med at en av bandets frontfigurer, fantastiske Adam Schlesinger, gikk ut av tiden i 2020. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1623