Et av klodens beste rockband akkurat nå

«The Price of Progress» er The Hold Steady sitt niende album på 20 år. Bandet som for alvor traff verden med klassikeren «Boys and Girls in America» i 2006.

Bandets to foregående album, «Thrashing Thru The Passion» (2019) og «Open Door Policy» (2021), må sies å være to fulltreffere for folk som setter pris på tøff og melodiøs rock der tekstene også får skinne. Noe som definitivt også gjelder nykommeren, «The Price of Progress».

Som om det ikke er nok, har bandets frontfigur og låtskriver, Craig Finn, i perioden 2012-2022, sluppet seks glimrende soloplater som beveger seg i mye av det samme musikalske farvannet som moderskipet. Noe som får denne skribenten til å tenke at Craig Finn utvilsomt må være en av vår tids beste, og mest undervurderte, låtskrivere.

På sin Facebook-side skriver The Hold Steady følgende om tekstene på plata: «These are songs about people trying to find connection, escape, joy, and enlightenment while trying to survive the challenges of this modern world». Noe det ikke er vanskelig å være enig i all den tid brorparten av låtene handler om individer som ikke helt finner sin plass i det store puslespillet vi vandrer rundt i. Tekster bestående av så mange litterære finesser og skildringer, at det man som lytter hele tiden oppdager nye detaljer i de små historiene som rulles ut. Historier fylt med et svært rikt og mildt sagt interessant persongalleri.

For tredje gang på rappen, og med stor suksess, benytter bandet seg av Josh Kaufman som produsent; en produksjon og en innspilling som for der meste fant sted i studioet The Clubhouse i Rhinebeck NY. Foruten bandet selv bidrar Stuart Bogie og Jordan McLean på blåsere, og Cassandra Jenkins og Annie Nero på vokal. De nydelige strykearrangementene skal Trey Pollard ha mye av æren for.

«The Price of Progress» består av 10 låter som alle beveger seg innenfor rockens magiske univers, noe som igjen innebærer store mengder el-gitarer, tangenter/synth, hardtslående trommer og tettsittende bassing. På andrelåta, «Sideway Skull» høres bandet ut som en fiffig blanding av Hüsker Dü og Meat Loaf, mens de på andre låter, som «Carlos Is Crying», «Understudies» og «Perdido», roer det ned en smule. På «Sixers» og «Flyover Halftime» høres gjengen ut som et klassisk rockband med det lille ekstra.

Som alltid med The Hold Steady, drives låtene framover av Craig Finns snakkesynging og bandets evne til å kombinere det hardtslående med det melodiøse og umiddelbare. De utsøkte arrangementene, der både strykere og blåsere myker opp lydbildet en anelse, tilfører låtene både variasjon og energi.

Om du av uante årsaker ennå ikke har fått med deg Craig Finns og The Hold Steady sitt musikalske univers, har du ikke lenger noen unnskyldning. Om du begynner med «The Price of Progress», «Boys and Girls of America» eller et av Finns soloplater er ikke så nøye, det viktigste er at du kommer i gang med lyttinga så raskt som mulig. For The Hold Steady er definitivt et av de beste rockebanda som oppholder seg på Tellus akkurat nå.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639