Excellent work, mate!

Plateanmeldelse: Paul Weller – ”A Kind Revolution”

FWB0036Y_02.tif
FWB0036Y_02.tif

Tilbakeblikk 1: I går var det 40 år siden verden ble kjent med Paul Weller og The Jam for første gang. Bandets debutplata, ”In The City”, var med på å meisle ut det som skulle bli en kortvarig, men betydningsfull retning innen musikken, punken.

Selv opplevde jeg nok The Jam mer som et frenetisk rockband som spilte på litt andre strenger enn  klassiske punkband som Sex Pistols og The Damned. Det føltes som om bandets frontfigur, Paul Weller, hadde langt mer å by på enn tre grep og høyt tempo.

Tilbakeblikk 2: For fem år siden pratet jeg med Paul Weller på telefonen. Weller, som etter The Jams oppløsning, hadde fortsatt karrieren med Mick Talbot i The Style Council for deretter å gå solo i 1990. En solokarriere som har resultert i mange fantastiske musikalske øyeblikk.

Årsaken til praten var ”Sonic Kicks”, Wellers 11. soloalbum. En plate som var nok en byggekloss i det wellerske univers. Noe vi selvfølgelig snakket mye om. Men det jeg husker best var alle avstikkerne som førte til samtaler rundt mod-bevegelsen, The Who, inspirasjonskilder og Fred Perry. At Weller ofte slengte inn en ”mate” på slutten av setningene, tilførte samtalen et britisk gen de fleste av oss elsker. Da samtalen var over er jeg sikker på at jeg var en litt lykkeligere mann.

En følelse jeg også kjenner på etter å ha hørt Wellers nye album, ”A Kind Revolution”. Et ekstremt variert album som stort sett ikke gjør annet enn å treffe blink.

En variasjon som kanskje kommer sterkest til uttrykk i låter som ”Woo Se Mama”, ”New York New York” og ”She Moves With The Fayre”. Robert Wyatt bidrag på sistnevnte er selvfølgelig et aldri så lite høydepunkt.

Det er noe vilt befriende i måten Weller blander sjangre på. Elementer av rock, soul, blues, glam, jazz, pop, elektronika og synth renner gjennom platas samtlige spor. En musikalsk elv der tempo-og taktskifter dukker opp når man minst venter det. Noen strykere her, tre blåsere der, litt synth her og ganske mye hammond-orgel der. For ikke å snakke om alle de bitende gitarriffene som fyller plata med en hjertelig aggresivitet.

At Weller stemme er fylt med så mye kraft, autoritet og soul at han trolig aldri har sunget bedre, er med på å opphøye lytteopplevelsen til noe helt utenom det vanlige.

”A Kind Revolution” er en energisk, vital og tidvis optimistisk plate, som foruten å utforske og bygge bro mellom mange musikalske stilarter, søker etter lyspunkt og velvilje i en verden der motsetningene blir stadig flere og større. Noe fremragende ”The Cranes Are Back” kanskje er det beste eksemplet på. At Weller har valgt seg tranefuglen, som ofte forbindes med glede og feiring av livet, er neppe tilfeldig.

Låter som ”Nova”, ”Satelite Kid” og ”One Tear”, er omgitt av et så luftig lydbilde at spacerock kunne vært en passende knagg å henge dem på. Om Weller har hatt Bowie i tankene på førstnevnte vites ikke, men det er ingen tvil om at tankene flyr til rockikonet.

At Boy George bidrar på ”One Tear” er kanskje noe overraskende, men du verden som det funker. Når Weller og George sine stemmer møtes, fylles rommet med så mye sjel at veggene begynner å svaie.

«Hopper», Wellers hyllest til maleren Edward Hopper, er så melodiøs, leken og elegant arrangert, at jeg må høre den minst tre ganger hver dag. Der andre ber, hører jeg på «Hopper».

Om jeg har glemt «Long Long Road» og «The Impossible Idea»? På ingen måte, begge er blant de mest tilgjenglige på skiva, og tilfører både melodiøsitet, positive vibber og nyanser av både soul og valsetakt. At førstnevnte umiddelbart sender tankene til The Style Council, er naturlig nok et stort pluss.

Hovedårsaken til at ”A Kind Revolution» oppleves som et usedvanlig tiltrekkende og spennende album, skyldes først og fremst at musikken fungerer som en helstøpt enhet. En enhet der variasjon, smarte arrangementer og melodiøs teft tilfører låtene et unikt musikalsk DNA.

Om Paul Weller hadde ringt meg i morgen (det er lov å drømme, folkens!) hadde jeg, etter å ha kysset Fred Perry-tatoveringen min, åpnet samtalen på følgende måte: ”A Kind Revolution is bloody great. Excellent work, mate!»

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645