For noen herlige skiver dette er!

9A052CDD-50DD-411F-B35F-8517287BD14FRetrokick: «Joan Armatrading» (1976) og «To the Limit» (1979)

«Jeg er IKKE forelsket, MEN jeg kan la meg overtale…» Vel. Slik begynner den sangen jeg forbinder aller mest med Joan Armatrading. «Love and Affection» fra hennes selvtitulerte tredje album, og for en åpningslinje det er. I det siste har jeg blitt helt hekta på disse to platene. Så. La meg si det med en gang – og jeg nok vil si det igjen, ja, nærmest hamre det inn; for noen herlige skiver dette er!  

Mot slutten av syttitallet så jeg henne på storsalen i Chateau Neuf med et helt fantastisk band. Det var en begivenhet om artister og band i tida la turneen innom vår ensomme utpost i Europas ytterste utkant. Og vi lot oss villig begeistre! Hvis jeg ikke husker feil var trommeslageren i Little Feat med i bandet hennes, muligens også keyboardisten til Eric Clapton. Men jeg er ikke sikker. Det er lenge siden.

Noe jeg imidlertid er helt sikker på var at hun spilte en Ovation kassegitar. Dette var det nyeste og heftigste i stålstrenger, selv om det nok primært var av tekniske og praktiske årsaker knyttet til scenebruk, framfor gitarens iboende kvaliteter – eller mangel på sådanne. Uoppnåelige var de i alle fall. Men for en konsert det var – og jeg sier det igjen; for noen herlige plater dette er.

Det handler om kjærlighet i alle disse sangene. Den umulige og fantastiske kjærligheten. Kjærlighetens vilkår, der ærlighet er den eneste betingelsen. Kjærlighetens berusende vinger og dens for alltid flyktige fullkommenhet.

Sangene og ikke minst innspillingen, strutter av energi og inspirasjon. Studiolyden er kraftfull og levende, balansert og akkurat passe tørr. Trommespillet på begge skivene er sjeldent bra. Referansen til Little Feat er på ingen måte tilfeldig, selv om jeg ikke tror Richie Hayward spiller på disse sangene. Lyden er skrudd av Glyn Johns, og er kanskje det aller beste han gjorde.

Her finner vi Joan Armatrading på spranget ut over hoppkanten med en elektrisk nervøsitet som brenner av sjel og vilje. Hun har full kontroll. Alle vil spille med henne. Ta bilder. Intervjue. På scenen i Chateau Neuf sa hun ikke så mye, men det freste av energisk musikalitet. Sangene hennes ga bandet muligheten til å spille ut hele registeret.

Jeg finner det samme på disse platene. Det er en eksplosiv bredde med mange inspirasjonskilder, ikke helt ulikt hva Bruce Springsteen holdt på med – før dette spennende og panoramisk brede uttrykket gradvis trakk seg sammen etterhvert som syttitallet nærmet seg slutten. Men for en konsert det var – og jeg sier det igjen; for noen herlige plater dette er.

Eivind Sigurd Johansen
Eivind Sigurd Johansen
Artikler: 185