Tom Skjeklesæther, mest kjent som redaktør for legendariske Beat og skriverier for VG (og en haug andre skrivestuer), skriver om de nye platene til Chris Hillman, Alex Williams, The Texas Gentlemen og Willie Nelson l i sin faste spalte for Popklikk; Tom S’ fire Ess.
Chris Hillman- Bidin’ my Time (Rounder)
For et par uker siden åpnet jeg en flaske rødvin og satte på den nye plata til Chris Hillman (72), countryrockens mest sentrale musiker og co-låtskriver, med medlemskap i følgende band på sin rock-adelskalender; The Byrds, The Flying Burrito Brothers, Manassas, The Souther Hillman Furay Band og The Desert Rose Band. I seg en begivenhet, Hillman har bare sluppet syv egne plater totalt siden solodebuten Slippin’ Away i 1976. Den forrige, The Other Side, kom for tolv år siden.
Men det er altså som eminent samarbeidspartner at Chris Hillman har satt sine tydeligste spor i rock, country og bluegrasshistorien. Hillman er bassisten, mandolinisten og sangeren som forgyller mange av undertegnedes favorittplater.
Bidin’ my Time var akkurat det jeg håpet på, musikk også som den gode flasken med rødvin på en høstkveld, så komfortabel å lytte til at man tar seg i å tenke at livet kan være godt.
Tre dager senere kom den triste nyheten om at platas produsent, Tom Petty, hadde gått bort, rammet av et hjerteinfarkt som ikke en gang hundretusenvis av mil på veien med The Heartbreakers kunne immunisere ham i mot.
Det gjør at lytting til Bidin´ my Time plutselig får en helt annen karakter, en mørkere farge, en ytterligere påminnelse om at vi også er dypt inne i høsten i rockens æra.
Tom Petty har aldri gjort noe forsøk på å bortforklare at The Byrds var en sentral påvirkning på hans egen musikk. Som den hedersrockeren han var, spilte han flere Byrds-klassikere på studio og liveplater. Senest på plata Kiss my Amps vol. 2, som kom i november i fjor, der åpneren var «So you wanna be a rock´n´roll star». I 1991 sang Petty duett med The Byrds Roger McGuinn på hans comebackalbum, Back from Rio.
I novembernummeret av Mojo sier Tom Petty i et av sine siste intervjuer: «Chris Hillman invented country rock». Petty fortsetter med å forklare hvordan det skjedde at han påtok seg oppgaven som produsent av Bidin’ my Time.
Herb Pedersen, Hillmans viktigste samarbeidspartner de siste tre tiårene, var på turné med Pettys andre band, Mudcrutch og foreslo prosjektet for Petty. Pedersen er da også kreditert som executive producer på Bidin´ my Time.
Med på musikerlaget er Hillmans to gjenlevende Byrds-kolleger; McGuinn og David Crosby; Benmont Tench, Steve Ferrone og Mike Campbell fra Heartbreakers; Pedersen, Jay Dee Maness (pedal steel gitar) og John Jorgensen fra Desert Rose Band og den formidable fiolinisten Gabe Witcher fra Punch Brothers. Mark Fain fra Ricky Skaggs band spiller bass på mesteparten av plata.
Ingen stor overraskelse at dette låter forbilledlig og nydelig. Fremoverlent bluegrass-folk-rock med mange passasjer som er genuin byrdsmusikk.
Det åpner med en versjon av en av sangene fra The Byrds debutalbum, Pete Seeger-Idris Davis folk-klassiker «Bells of Rhymney», rett og slett fordi det er Hillmans favoritt fra plata som kickstartet dem med Dylans «Mr. Tambourine Man» i 1965.
Vi får også en oppdatering av «Old John Robertsen», skrevet av McGuinn og Hillman på Notorious Byrd Brothers, her som «New Old John Robertsen», den obskure Gene Clark-sangen «She don’t care about time», Everly Brothers-hit’n «Walk right back», fem sanger skrevet av Hillman og Steve Hill sammen og til slutt en utsøkt versjon av Pettys evergreen «Wildflowers», helt akustisk.
I intervjuet i Mojo forteller Petty at han og Hillman også hadde pratet om å gjøre ytterligere en plate sammen, en mer rocka produksjon, ala nettopp Notorious Byrd Brothers. Hillman hadde hørt på plate til The Shelters, det unge bandet Petty produserte for et par år siden.
Det ble med Bidin’ my Time. All ære til Chris Hillman, Tom Petty og Herb Pedersen.
The Texas Gentlemen- TX Jelly (New West)
Tx Jelly er plata for folk med sterke nakker, eller med whiplash-støtten safe på plass. Å påstå at dette spriker vil være å knipe med betydningen av verbet.
The Texas Gentlemen er et texas-basert musikk-kollektiv som visstnok skal telle opp mot femti musikere, mange av dem ikke en gang opprinnelig fra Texas. Men det dreier seg om unge folk som kan rock, soul og countryhistorien til fingerspissene og som de siste årene har operert som backingmusikere for bl.a neo-soulsangeren Leon Bridges, countryrocker Nikki Lane, blues-folk-rocker Shakey Graves og veteraner som Terry Allen, Kris Kristofferson og Joe Ely.
Ely har kalt dem «Det beste backingbandet jeg noensinne har spilt med». Det sier det som trengs å sies om The Texas Gentlemens egenskaper.
Med TX Jelly har noen av bandets nøkkelmusikere; Beau Bedford, Ryan Ake, Daniel Creamer og Nik Lee skrevet et knippe sanger og samlet femten av gentlemennene, inkludert den enorme countrysangeren Paul Cauthen (husk hans album My Gospel), i Fame Studioet i Muscle Shoals.
Resultatet er altså til å bli svimmel av! Men også med troverdige pekere tilbake til tider der formatering var en betegnelse som vettuge mennesker i musikkbransjen holdt på armlenges avstand. Her svirrer det så mye musikk forbi at det gir meg flashback tilbake til barndommen da vi satt ved veikanten og skrev ned bilnummer og trafikken tok av. Country, blues, funk, psykedelia, progg, Beatles, you name it; Texas-geleen inneholder alt. Klarer du deg gjennom tittelkuttet på denne plata, så biter ingenting på deg. Rett inn i hardcore texas countryfolk ala Guy Clark fra Dan Dyer, gode «Pretty Floweres».
Og det bør nevnes; Texas Gentlemen gjør en svaiende versjon av Johnny Kidd & the Pirates «Shakin’ all over». Men da har det altså rent over for lenge siden.
Nabovarslet bør dekke hele Norge når The Texas Gentlemen dukker opp.
Alex Williams- Better than Myself (Big Machine records)
Det går ikke en måned uten at det dukker opp en ny countrysanger som det virkelig er verdt å høre på. I løpet av de siste to-tre årene har hele feltet blitt snudd på hodet. Det er ingen grunn til å bekymre seg for pop-countryen fra Nashville lenger. Det startet definitivt allerede i 2008, med Jamey Johnsons formidable album That Lonesome Song. (Hvilket nok en gang avstedkommer det stadig mer påtrengende spørsmålet: Hvorfor har ikke Jamey Johnson selv sluppet en plate på fem år, og tatt tilbake ledertrøya?).
Men etter ham har de rullet på; Jason Isbell, Sturgill Simpson, Chris Stapleton, Sam Outlaw, Mo Pitney, Paul Cauthen, Colter Wall, Luke Bell, Jason James, Courtney Granger, Cale Tyson, Brent Cobb, Zephania Ohora, Tyler Childers, Elijah Ocean og like rundt hjørnet, Jeremy Pinnell. Og det er bare gutta. Puh!
Og altså Alex Williams, nok en skjeggete fyr, denne gang fra Pendleton, Indiana.
Williams, det finnes dårligere etternavn om du skal prøve deg i countrybransjen, er mest sammenlignbar med Chris Stapleton som sanger. Han åpner plata med å erklære; «Better than Myself». Williams er inne på tanken at sangene hans mulig er bedre enn han er som person!
Vel, vi kjenner ikke Williams, men sangene hans er virkelig gode, så Alex har noe å gå på. Han har ikke noe i mot å oppholde seg i barer, han synes å ha god erfaring selv om han bare er 26 år; sjekk «Helbent hallelujah», «Week without a drink» og «Little too stoned». Den siste går som følger; «I´m a little too stoned to pour myself a drink/ I´m a little too gone to care what you think/ It´s a fucked-up generation, like our nation´s never known/ There´s a whole lot more like me/ Just a little too stoned/.»
Williams refererer Guy Clark, Steve Earle og Todd Snider og har ikke noe imot å bli kalt «cosmic country». En av sangene, bra den også, heter «Freak flag». Alex Williams er mer enn velkommen, han også.
Willie Nelson and the Boys- Willie´s Stash vol. 2 (Legacy/ Sony)
Utlysning: Stilling ledig som bibliotekar for å holde orden på Willie Nelsons plateutgivelser!
Willie Hugh Nelson, Abbott, Texas store sønn, fylte 84 år i våres, rett etter at han ga ut sin siste plate, den utmerkede God´s Problem Child.
Men for svarte; det er fem måneder siden. En evighet i Willies grønne (!) tidsregning.
Her er Vol. 2 av hans stash. For den uinnvidde, Willies stash er egentlig legendarisk kvalitets-marihuana.
The Boys er Willies to sønner, Lukas og Micah. Begge stadig mer velrenommerte musikere. Bandet Promise of the Real, som bl.a. backer Neil Young, er primært Lukas band, men Micah er assosiert medlem.
Her er brødrene med fatter’n på tolv sanger, i vesentlig grad countryklassikere signert Hank Williams (syv av 12), variert med bidrag fra ytterligere tre Hank-er, Hank Cochran, Hank Locklin og Hank Snow. Dessuten Willies egen evergreen «Healing Hands of Time».
Her glir stemmene til Nelsonene sømløst over i hverandre på store sanger som «Move it on over», «Mind your own business», «Send me the pillow you dream on», «I´m so lonesome I could cry», «I´m movin’ on», «Your cheatin’ Heart», «Mansion on the Hill» og «Why don’t you love me».
Resultatet av en god kvelds jamming i Willies Pedernales studio utenfor Austin, Texas og noen vokalpålegg en stund senere.
Keep’em coming, Willie!
