Fortsatt kongen på haugen

3C43AA18-653A-49CA-ABF3-63435CF3CC11Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Gleden & Sorgen» (album, 2022)

Da jeg anmeldte Erlend Ropstad forrige skive, «Da himmelen brant var alle hunder stille», konkluderte jeg med at Ropstad hadde klatret helt til toppen av haugen av norsk musikk, og at han derfor var helt konge (på haugen). En posisjon han utvilsomt beholder nå som hans nye album, «Gleden & Sorgen», har surret rundt i mitt indre i over to uker.

Med tanke på at «Brenn siste brevet» fra 2019, også var en knallert av et album, er jeg bare nødt til å ty til fotballuttrykket «ekte hattrick». For i løpet av kun tre år har Ropstad gitt ut tre utrolig sterke rockalbum. At han ikke har vunnet Spellemannprisen for noen av dem er et mysterium, og en smule provoserende for undertegnede.

Da jeg leste gjennom anmeldelse min av «Da himmelen brant var alle hunder stille», slo det meg at store deler av teksten også passer svært godt for å beskrive musikken på «Gleden & Sorgen». Som for eksempel følgende betraktninger:

«… en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom […] Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare […] Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet […] Ropstads siste oppfinnelse  er preget av så mange hylende gitarer og eminent gitarspill at det tidvis oppleves som et vaskeekte gitaralbum…»

Men, som den ringreven han er, har Ropstad gjort noen smarte grep som gjør at uttrykket forandres akkurat nok til at de små musikalske omdreiningene tilfører plata nyanser forgjengeren ikke vektla i samme grad. Som for eksempel å legge inn synth på flere av platas spor. Et grep som, foruten å fungerer aldeles utmerket, sender tankene til Lundells «Vassa Eggen» («Rialto» og «Inte ett ont ord») og Springsteens «Born In The USA» og «Tunnel Of Love», tre plater fra 80-tallet  jeg fremdeles setter stor pris på. Mange vil nok også tenke på både Thåströms og Lars Winnerbäcks musikalske univers i møte med «Gleden & Sorgen».

Bruken av cello, fiolin, bratsj og fiolin på noen av de mer dempede sangene, bidrar som en fin motvekt til de brummende og drønnende el-gitarene som ofte dominerer lydbildet. At Ropstad ofte synger med ild i stemmen, er med på å tilføre både musikken og tekstene ekstra energi og troverdighet. Noen ganger synger han med så mye innlevelse at han nesten detter av i de heseblesende vendingene produksjonen legger opp til. Og ingen ting er bedre enn nettopp det, i en tid der bruken av autotune og mye annet unødvendig dilldall dessverre har blitt mer og mer vanlig.

Selvom alle musikerene på plata bidrar på utmerket vis, er det ingen tvil om at Roar Nilsen, som både spiller gitar og har vært med å produsere, fortjener en ekstra klapp på skulderen. Nilsen som også har bidratt med mangt og meget på Minor Majoritys deilige, nye plate av året, «Kiss Off».

Når det gjelder låtene, rekker det å melde at alle legger lista høyt og fyker over med god margin. Akkurat nå svever tittellåta, beintøffe «Alt er overalt», «Heilt uten synd» og «Oslo har stått opp» samt stillfarne  «Siste liten» og «Vincents brev», høyest, men vi snakker små marginer.

Nå er der bare å glede seg til at Ropstad klatrer opp på scenen og gunner på med gamle og nye låter som påfører publikum både bakoversveis og gigantiske svetteringer.

Bilde: Promo

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641