Gøyalt, stilig og energisk

Plateanmeldelse: Sheer Mag – «Playing Favorites» (album, 2024)

Du verden for et kult og artig band, tenke jeg etter å ha hørt Sheer Mags tredje album, «Playing Favorites». Et sprudlende og energisk gjeng fra Philadelphia som ikke er redd for å kline til litt ekstra. Noe bandets frontfigur Tina Halladay beskriver på følgende vis:

 «Nobody seems to write straight up rock bangers anymore—more than anything else, we want this record to put huge, catchy songwriting front and center.»

Noe Sheer Mags lykkes med til fulle, all den tid «Playing Favorites» er fylt med låter som er både svært iørefallende og rett på sak. En plata der energiske rockelåter kombineres på glimrende vis med både pop’ete innslag og noe som kan nærme seg det man forbinder med en powerballade. Noe spretne «All Lined Up» og den smule mer tilbakelente «Don’t Come Looking» er finfine eksempel på. 

At det pøses på med gitarer og diverse koringer, gjør at det slår litt ekstra gnister stort sett hele plata igjennom. Halladays vokal er både intens og tilstedeværende, og en av platas viktigste ingredienser. 

Platas to første spor, tittelsporet og «Eat It and Beat It», spurter, godt hjulpet av velvillige el-gitarer, av gårde på utsøkt vis, før nevnte «All Lined Up» tar over. 

«Playing Favorites» består av elleve låter som alle står til laud og litt til. Låter som får denne skribenten til å tenke på artister som som for eksempel Alice Cooper, Thin Lizzy og Queen. Når konturene av musikken til Slade og Suzi Quatro dukker opp litt her og der, er det muligens bare tilfelle hos denne skribenten. At det nå og da også fylles på elementer hentet fra både country-og soulmusikk, tilfører musikken både variasjon og litt ekstra futt. 

Superfengende «Goldhour» må vel nesten beskrives som en soul-låt, ispedd litt ekstra gitartrøkk og orgel/ synth. En av platas beste spor, «Tea On The Kettle», er som en poplåt å regne, og på avslutningslåta, «When You Get Back», nærmer gjengen seg powerpopens magiske univers. På «Moonstruck» får også små doser med funk og reggae leke seg sammen med gitarene. «I Gotta Go» tråkker på fint vis i fotsporene til Thin Lizzy. 

Plates mest ambisiøse spor er utvilsomt, «Mechanical Garden», en låt som stort hell leker seg innenfor flere sjangre, litt sånn som 10cc gjorde det i gamle dager. Lydbildet på plata kan tidvis oppleves som litt rølpete, men bare litt, for produksjonen til Hunter Davidsohn, er både smart og tidsriktig. 

Om man liker energisk rock ispedd små eller store doser pop, soul, country eller funk, er «Playing Favorites» utvilsomt en plata man bør tilbringe mye tid sammen med. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1623