Plateanmeldelse: Dexys – «The Feminine Divine» (album, 2023)
Når Kevin Rowland og hans Dexys, for første gang på åtte år, slipper et nytt album er det bare å stå i giv akt og ta det man får. For som den musikalske kameleonen Kevin er, vet man aldri helt hva som befinner seg rundt neste sving. Noe som er både festlig, staselig og en smule skummelt.
For denne skribenten er Dexys (Midnight Runners) et av de beste bandene som noensinne har vandret på jordens overflate. Deres tre album fra åttitallet er alle så godt som perfekte, og da kanskje spesielt «Don’t Stand Me». Men, også de to platene bander har sluppet etter storhetstiden, holder høy klasse.
Den store drivkraften og åndelige lederen, er og blir Kevin Rowland, som foruten å skrive fantastiske låter, er i besittelse av en stemme som knapt nok noen kan måle seg med. En stemme fylt med så mye følelse, soul og særpreg at man kan bli religiøs av langt, langt mindre.
På bandets sjette album, «The Feminine Divine», har Rowland bestemt seg for å hylle kvinnen og hennes vesen. Fra å være en lett macho-aktig type, gjennomgår hovedpersonen en forvandling der han tilslutt fullstendig overgir seg til kvinnen på platas kanskje beste spor, usedvanlig vakre «My Submission». En låt som, etter er par uker til i spilleren, muligens har potensiale til å klatre inn på bandets Topp 10 beste låter.
De fire første låtene er knallgode og beveger seg i stor grad rundt den musikalske aksen Dexys har oppholdt seg på tidligere album. Vi snakker melodisterke låter med plass til både blåsere og deilige koringer. Rowlands vokal er fremdeles i en helt egen klasse, og produksjonen er luftig og byr på lite, men akkurat nok motstand.
På det spretne åpningssporet, «The One That Loves You», veksler Rowland, i kjent stil, mellom å snakkesynge og løse litt ekstra på stemmebåndet. Trommene ligger langt fremme i lydbildet og blåsere og de kvinnelige vokalene ramler inn på perfekt vis.
På neste låt, «It’s Alright Kevin (Manhood 2023)», forsetter Rowland sin klassiske snakkesynging i en slags «call and respeonse» med kvinnelige vokaler. En herlig soullåt som er en slags videreføring av låta «Manhood» fra 2003.
De to neste sporene, «I’m Going To Get Free» og «Coming Home», som begge ble gitt ut på singler før plata ble sluppet, har jeg hørt så mange ganger at jeg er blitt fullstendig avhengig. Vi snakker to særdeles melodiøse låter, der sistnevnte er en deilig blanding av soul, funk og disco.
Men på spor fem – når Kevin og gjengen virkelig hengir seg til kvinnen og hennes vesen – forandrer lydbildet seg ganske radikalt. Fra å gynge rundt i deilige refrenger og lettleste melodier, fylles plutselig lydbildet med noe som muligens kan beskrives som elektronisk soul parret med ganske store doser funk. På «Goddess Rules» høres det ut som om vi har flyttet inn i en snodig Prince-låt. Noe som for denne skribentens del innebar en aldri så liten musikalsk timeout. Det ble rett og slett litt for sterk kost. Men, da låta beveget seg over i ovennevnte «My Submission», var jeg raskt på banen igjen.
Men, etter å ha rynket litt på nesa over tittellåta, «My Goddess Is» og «Goddess Rules», har endelig også disse sangene funnet sin plass som en naturlig del av platas konsept – kvinnens guddommelige plass på Moder Jord.
For med Kevin og hans Dexys, er det skrevet i stjernene at forandring er en dyd, noe som denne gangen innebærer at det gjøres plass til både elektroniske virkemidler og elementer av disco og funk. Noe som fungerer aldeles nydelig når brikkene endelig faller på plass. At det tok litt tid å leve med og sette pris på dette produksjonsmessige om musikalske grepet, er helt etter boka, for Kevin Rowland er utvilsomt en mann som gjør akkurat som han vil når det dukker opp en idé eller et konsept i hans hode.
Med tanke på at Rowland på et tidspunkt ga uttrykk for at han var ferdig som låtskriver, en innstilling som heldigvis ble visket bort etter et opphold i Thailand, der han blant annet ble eksponert for gudinnen Pele (som er avbilder på coveret), er det bare å takke alt som kan krype og gå for at «The Feminine Divine» endelig er blant oss. Et album denne skribenten kommer til å spille mye i årene som kommer.
