Plateanmeldelse: Cut Worms – «Transmitter» (album, 2026)
Bak navnet Cut Worms, skjuler den Brooklyn-baserte artisten Max Clarke seg. En singersongwriter som tidligere har latt seg inspirere av musikk fra 50-60-og 70-tallet, som for eksempel Jonathan Richman, Marshall Crenshaw, The Beach Boys, The Everly Brothers og The Crickets.
Cut Worms’ forrige, og selvtitulerte album, ble spilt inn i tre bolker, og på to av platas beste spor, «Don’t Fade Out» og «Living Inside», bidro brødreparet Brian og Michael D’ Addario fra The Lemon Twigs. På «Don’t Fade Away» lukter det vestkyst-pop av aller beste merke. Å hevde at det vrimler av gode låter på Cut Worms’ andre langspiller er ingen overdrivelse.
På sitt nye, og fjerde album, «Transmitter», har Max Clarke alliert seg med Wilcos Jeff Tweedy, et samarbeid som fant sin form etter at Cut Worms hadde vært oppvarmingsband for nettopp Wilco. Og når du finner tonen med Tweedy, er muligheten for at resultatet av samarbeidet bærer frukter definitivt til stede. Noe det også har gjort, for selv om det forrige albumet er glimrende, er musikken som åpenbarer seg på «Transmitter» trolig et høydepunkt så langt i karrieren for Max Clarke og hans Cut Worms.
«Transmitter» er spilt inn i Wilcos The Loft i Chicago, et studio der forutsetningene for å leke seg og utforske, knapt kan være bedre. Et studio der Clarke og Tweedy har jobbet tett på hverandre, og der sistnevntes tilstedeværelse skinner gjennom rett som det er. Noe som ikke er så rart med tanke på at Tweedy, foruten å ha produsert plata, også spiller både diverse gitarer og bass på flere av låtene.
Om noen skulle mene at Clarke har mistet noe av særpreget fra sine forrige album, har de muligens et poeng, men så lenge totalen blir så til de grader vellykket betyr ikke det all verden. At for eksempel gitarlyden nå og da kan minne om Tweedys tidligere bravader i Wilco, tilfører bare plata litt ekstra krydder. Noe glimrende låter som «Evil Twin» og «Barfly» er svært godt eksempler på. På sistnevte går også tankene til The Go-Betweens, men det er kanskje bare meg.
Det finnes fremdeles mange referanser til til 50-60-og 70-tallet på «Transmitter». Som for eksempel «Out of Touch» og «Worlds Uknown», sistnevte er utstyrt med deilige og janglete gitarer ikke ulikt det melodiøse landskapet Big Star oppholdt seg i. Samtidig beveger flere av låtene seg mer i retning av noe som kan beskrives som alt/indie-rock med americana-vibber. På en av platas beste spor, «Don’t Look Now», flyr for eksempel tankene til R.E.M. og låta «Man On The Moon». Stemmene til Clarke og Michael Stipe, minner faktisk litt om hverandres (men bare litt, altså).
«Windows on the World» er en liten åpenbaring av en låt, som rusler av gårde kledd inn i en lekker melodi. Nydelige og saktegående «Shut In» treffer også blink godt hjulpet av et lekent piano og fine koringer. På energiske og melodidrevne «Long Weekend» nærmer vi oss, mye takket være janglete gitarer og taktfast tromming, noe som kan minne om powerpop. Albumet avsluttes med pianoballaden «Dream», der Clarke, med unntak av strykerne, spiller alle instrumentene selv. Noe som selvsagt ikke kan gå galt.
Foto: cut-worms.com
