For et kalas!

Konsertanmeldelse: Stefan Sundström & Den Sista Jäntan + Fjodor – Rockefeller 28. juni 2024

Jeg har sett Stefan Sundström live mange ganger. De fleste ganger alene med gitaren, men også sammen med Lars Winnerbäck og Kjell Höglund på John Dee, på Gamla med band og en ung og langhåret Winnerbäck som oppvarmer, i kjelleren på Chateau Neuf med band og i Lucca, Italia, sammen med en gjeng kompiser. Da jeg så ham på SALT sommeren 2021 med det nye bandet sitt Den Sista Jäntan, skrev jeg blant annet følgende: 

«Sundstrøm med band og uten akustisk gitar gjør ham til noe langt mer enn kun en svensk trubadur med brodd. Det gjør ham til en fullblods rocker, på grensen mot pønk. Det er noe rått og hemningsløst over det han leverte i Oslo søndag – vi håper virkelig vi får se mer av det! Og da må han ta med seg den samme gjengen tilbake.»

Og visst fikk jeg mitt håp oppfylt pluss litt til da Sundström besøkte Rockefeller på fredag. For foruten Den Sista Jäntan hadde Sundström denne gangen også med seg den legendariske bassisten i Ebba Grön, Fjodor, på lasset. En gjeng med så mye positiv energi seg i mellom at publikum også ganske raskt lot seg rive med. Måten for eksempel Sundström og kanskje tidenes kuleste bassist, Nikke Ström, kommuniserte og stadig vekk tøyset med hverandre fra scenen, var en sann fryd å være vitne til (se spilleliste med alle låtene nederst i saken).

Selv om Sundström er et muntrasjonsråd av de sjeldne – han er tidvis ustyrtelig morsom – har alltid  brorparten av tekstene hans vært preget av et stort alvor og et brennende engasjement for en mer rettferdig og miljøvennlig verden. 

Noe «Hambo från skapelsen krone», som etterfulgte åpningslåta «Å Karin», er et glimrende eksempel på. En sang om miljøvern, fattigdom, overforbruk, grådighet og Verdensbanken, som, dessverre, er langt mer aktuell i dag enn da Sundström skrev den i 1993. Temaer som også berøres i neste låt ut, «Det är så mycket jag inte behöver», men dog med en litt annen innfallsvinkel.

Etter at alle de ovennevnte låtene var fremført med et herlig driv og mange sjarmerende, og lett rufsete, musikalske krumspring, var tiden inne for en klassisk Sundstöm-monolog om hans deltagelse på Tons Of Rock tidligere på dagen, selvfølgelig fremført på bredbent engelsk og med glimt i øyet. En monolog som etterhvert skled over i en norsksvensk variant da han introduserte neste låt, «Den ende», en låt om Berlinmuren han skrev som attenåring. 

Da den rolige og fine versjonen av «Den ende» ebbet ut var tiden kommet for å introdusere dagens hedersgjest, Fjodor, som til stor jubel ble presentert på følgende vis av Sundström: «Här kommer han klyvende ut från historiens skygger». Noe som resulterte i tre Ebba Grön-låter på rappen; «Mental istid», «Schweden Schweden» og «Heroinister & kontorister». Da førstnevnte låt, som er av det meget rolige slaget, var ferdig, lurte Sundström på om Fjodor hadde «noen flere sånne punklåter». Noe som ble besvart med steintøffe versjoner av både «Schweden Schweden» og «Heroinister & kontorister», der både Fjodor, med vokalhjelp av Sundström, og et heltent og påskrudd band, på beste vis hentet fram punkerne i seg. 

Etter at den elleville jubelen hadde lagt seg kjørte gjengen på med strøkne versjoner av «Som en fisk på torra land», «Ståplatsbiljetter» (skrevet i 1978) og Sundströms nyeste låt, «Du gav ett hjärta til en bild». Sistnevte omfavnet av herlige koringer og gitarspilling i særklasse. Deretter fulgte vanvittig sterke versjoner av «Marlena» og «Hallå hallå (de e som de e)» der Sundström trøkka skikkelig til vokalmessig for virkelig å understreke innholdet og alvoret i tekstene. 

Apropos tekster: Etter nok en særdeles underholdende og vittig Sundsröm-monolog, der   Sundström snakket om egne erfaringer fra barndommen, psykiatri, Karl den 12 og Halden, fikk vi servert en  fantastisk versjon av «Stilla blå liten rök» før «Bara va en del» ble trukket opp av ermet. Teksten på sistnevte handler om å være del av noe større og å ta ansvar for sine handlinger samtidig som vi – menneskene – i løpet av vår tid her på jorden fyller vår eksistens med mening, og evner å leve våre liv her og nå. Da låten nærmet seg slutten, takket Sundström for seg og lot bandet avslutte låten uten ham. 

Men både publikum, bandet og Sundström ville selvfølgelig ha mer, og da hovedpersonen og deler av gjengen entret scenen igjen haglet det med låtforslag fra publikum. Men da Sundström fortalte at han måtte følge programmet fordi han har ulike sponsorer å ta hensyn til, sjarmerte han publikum så til de grader at de trolig ville godtatt nesten hva som helst. 

Når en konsert med Sundström begynner å nærme seg slutten, dukker som regel en av hans store klassikere, «Vitabergspredikan», opp. Noe som heldigvis også var tilfelle denne kvelden, for akkurat den låta kan man aldri få nok av. Mot slutten dro Sundström fram et munnspill fra jakkelomma som bidro til at låta ble enda et par hakk vassere. 

Da resten av gjengen inklusive Fjodor dukket opp på scenen igjen klinkes det til med det Sundström mener er Ebba Gröns beste låt – «Mona Tumba Slim Club». Og vips så eksploderte hele Rockefeller. En eksplosjon som økte i styrke da gjengen fremførte en heidundrende og svært energisk versjon av Västerbrokören-klassikeren «Stiligt på en topp». Wow, for et kalas! 

Med ordene «Rock on – kampen går videre» forlot Sundström og gjengen nok en gang scenen, men etter kort tid dukket Sundstöm opp på scenen igjen der han plukket opp en el-gitar, dro noen Stones-riff, før han, med litt hjelp av Fjodor på vokal, og til vill jubel fra publikum, fremførte en svært humørfylt versjon av publikumsfavoritten «Har någon sett Sabina». Så humørfylt at en lattermild Sundström, mens resten av bandet entret scenen, konkluderte med at «nå blir det lite för kul her – vi tar den absolut värste låten vi har. Det her er bye, bye hela värden». Og før latteren blant publikum hadde rukket å slukke, fylte tonene fra «Alla ska i jorden» alle krikene og krokene i rommet. En låt som bare vokste og vokste i intensitet og styrke. 

I løpet av konserten hadde gåsehuden dukket opp både titt og ofte, men da «Alla ska i jorden» brettet seg ut i hele sin herlighet, ble gåsehuden blandet med både frysninger og hakeslepp. Og det gjaldt neppe bare for meg. For da Sundstrøms gravalvorlige tekst, bakket opp av et tungt og mektig lydbilde, fløt gjennom lokalet, ble det stille som i graven rundt meg. Og så, etter 19 låter, var det over (se spilleliste nederst i saken). 

Det er ALLTID en sann glede å oppleve Sundström live, men det spørs om ikke fredagens opptreden tar kaka. For makan til maktdemonstrasjon skal man lete lenge etter. En ting er kvaliteten på fremføringen av låtene av både Sundström, bandet og Fjodor, som var eventyrlig bra. En annen ting er Sundströms uimotståelige sjarm og innlevelse i alt han foretar seg fra scenen. Hans vekselvirkning mellom alvor, humor og spontanitet, og hans evne til å kommunisere med både publikum og band, gjør at man, tro det eller ei, føler seg som del av noe større. Og i det som for mange oppleves som en mer og mer fragmentert og fremmedgjørende tid, finnes det neppe en bedre følelse enn akkurat det. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1670