Konsertanmeldelse: deLillos – Frøyas hage – lørdag 7. juni 2025
Min beibi dro avsted med meg under armen på lørdag. For selv om det var en anelse mer vår enn sommer i luften ville vi ut. Vi skulle til Frogner og feire 40 år sammen med deLillos i Frøyas have.
Men før vi entret hagen bestemte vi oss for å spise og drikke litt i Frognerveien på en fransk restaurant. Da jeg etter å ha studert menyen, vurderte en rett med hvalkjøtt ble min kjære helt stum. Nei, ikke gjør det, sa hun. Nå må du være flink, fortsatte min beibi, som for mange år siden hang sammen med de teite guttene, mens jeg hang med min far. Hun stirret på meg som hun var hentet rett ut fra dragens hule.
Se på meg, svarte jeg mens Balladen om Kåre og Nelly smøg seg rundt i lokalet. Hjernen er alene uten deg, fortsatte jeg. Finnes det en kvinne som har peiling på mat og alt som skjedde i verden i 1993, så er det deg. I dag skal vi sveve over byen, men før det skal vi slippe til glemte minner som for eksempel da du uttalte tre små ord til meg for første gang.
Da må det bli noe med en smak av honning, repliserte hun raskt. Og så må vi la tiden gå sakte i kveld. For dette er rett og slett livet. Litt som nitten åttifire, da vi reiste halvveis rundt jorden og rett som det var ble fullstendig oppslukt av frykt. Men hver gang det skjedde sa du: Se på et tre. Og fordi du alltid var full men pen da du sa det, fikk du meg til å slappe av.
Med tanke på at vi var på en fransk restaurant avsluttet vi alle bestillingene våre på elegant vis med S’il vous plait. Da vi forlot restauranten etter å ha drukket Champagne med herlig skum, hørte vi at en av gjestene hadde jævlig lyst til å gi kokken Tor en på trynet. Så da var det på tide å bare suse av gårde alle mann til Frøyas have. Da vi nærmet oss haven lurte min beibi på om det var lyden av løvblåsere hun hørte, noe jeg rett og slett ikke kunne svare på.
Da min beibi og jeg forlot konserten tre timer senere hadde vi sunget både gamle og nye sanger om igjen. Fullstendig oppslukt av en vaskeekte lykkefølelse strømmet folk i alle aldre, former og bevegelsesmønstre ut i oslonatta. For det vi alle hadde vært vitne til var en konsert for minnebøkene.
Ikke bare hadde vi fått en leksjon i norsk musikkhistorie de siste 40 årene, vi hadde også møtt et band som ga absolutt alt for et publikum de elsker. Vi snakker en rørende og aldeles nydelig kombinasjon av takknemlighet og kjærlighet mellom et band og et publikum som var så genuint tilstedeværende at det nesten ble uvirkelig. Man bare nesten – for det er ingen tvil om at Nick Lowes bevingede ord, What’s so funny bout peace, love and understanding, fikk sånn cirka 14 000 ben å gå på i Frøyas have på lørdag.
Gleden i blikket til Lars Lillo da Øystein Greni og resten av gjengen kastet seg over Stakkars Oslo, gjør meg glad og opprømt bare jeg tenker på det. Vi snakker nuet i full flyt i absolutt i alle bauer, kanter, vinkler og retninger.
Da jeg la meg litt over midnatt følte jeg meg skikkelig tøff i pysjamas. Selv om jeg ikke bruker pysjamas. Undrenes tid er definitivt ikke over. Og både min beibi og jeg er hellig overbevist om at man ikke trenger å vente til neste sommer før nye undre vil finne sted der deLillos ferdes. Med eller uten badmintonracket.
Vive l’amour! Vive deLillos!
Ingen vet hvor jeg skal dra / Ingen vet hvor jeg kommer fra / Men du ser vel at jeg har det bra?
Foto: deLillos
Ps! Alle de 33 låtene deLillos spilte er nevnt i teksten (ikke kronologisk).
Ps! Skribenten har valgt ikke å bruke anførselstegn.
