Det var noen dager før det begynte – i den natten som ennå ikke er slutt. 

Det var den andre kvelden min i Beyt Sahour ved Betlehem. Jeg så etter et sted jeg kunne sette meg ned å lese eller å skrive – og være passe anonym – og ikke føle meg så alene. Det kunne også godt være et hyggelig sted å spise. 

Det var fest i en bakgård ved siden av gjestehuset, men jeg hadde ikke lyst til å gå inn, selv om det så innbydende ut. Så jeg gikk i de mørke gatene istedenfor og følte meg fremmed. Omtrent som i diktet av Obstfelder. Jeg tror jeg alltid følte det slik, enten jeg var her eller der, som om jeg ikke hørte hjemme noen steder. Det gjorde meg urolig og litt trist, men aller mest sliten. Jeg hadde ikke spist annet enn litt lunsj i Jerusalem. Men jeg var også sliten av å være på vandring, og av å lete etter et sted å sette meg ned.

Det var da jeg hørte musikken. Den foldet seg ut i fullkommen gjengivelse, med alt på rett plass og i rett rekkefølge; fra et sted inne i meg.  Jeg kjente igjen musikken fra der saksofonen kommer inn. Det var «Belonging» med Keith Jarrett og Jan Garbarek. Det var det såre og rastløse hjertet mitt som spilte av musikken. Det tok litt tid før jeg åpnet meg opp – til å lytte til hva hjertet hadde å fortelle meg.  

Av alle sangene jeg har hørt gjennom livet, hadde hjertet funnet fram til akkurat denne sangen – og viste meg tone for tone, akkurat hva jeg trengte å vite – at jeg hører til, at jeg er på rett vei, at jeg er på rett sted og til rett tid.  Ja, og «Belonging» –  kan det aller mest bety en lengten etter å være?