PÅ TERSKELEN TIL EN DRØM – The Moody Blues

Popklikk fortsetter serien om populære og mindre populære popgrupper fra Birmingham. I dag er turen kommet til The Moody Blues. Vi vil avdekke noen av mellotronens mysterier, og undersøke hvilken sammenheng gruppas musikk kan ha med det walisiske ordet Hiraeth.

I april ble de innlemmet i «Rock and Roll Hall of Fame». Tangentspilleren og låtskriveren Mike Pinder fikk etter mange års utlendighet i bitter kulde, igjen stå på samme scene som de andre i bandet han startet med Ray Thomas i 1964. Dessverre døde Mr. Thomas i Januar. Han ble 76 år gammel. Men vi kan regne med at den kosmiske veteran-rockeren var til stede, om enn på et annet plan, og hygget seg storartet under feiringen. Slik han hadde for vane.

Men alt var mest tilfeldigheter. Alt er mest tilfeldigheter. I 1967 var de en beatgruppe på sakte fart utenfor stupet. Det var noen år siden storhiten «Go Now». Gruppas vokalist Denny Laine hadde tatt med seg gitaren og gått. Det fortsatte han å gjøre, helt til han dukket opp igjen sammen med Paul McCartney, som Maccas wingman (pun intended) i The Wings.

Gruppas plateselskap ville gi ut et album som kunne demonstrere de fascinerende mulighetene av stereofoniske lytteopplevelser. Decca ønsket seg, med tanke på et hurtig voksende yngre publikum, en utgivelse som podet symfoniorkester med et rockband. Den opprinnelige ideen var en frisk oppdatering av Dvoráks Nye Verden Symfoni. Men The Moodies ville det annerledes.

Til prosjektet hentet Mike Pinder gruppas nye sanger og gitarist på jernbanestasjonen. Justin Hayward kom med toget fra Swindon. I det skjulte spilte de inn egne låter framfor å terpe Dvorák. Resultatet ble den banebrytende «Days of Future Passed». Haywards «Nights in White Satin» er like representativ for britisk pop anno 1967 som «A Whiter Shade of Pale», eller «Strawberry Fields Forever» for den saks skyld.

Som andre band fra Birmingham kjente Thomas og Pinder The Beatles fra spillestedene nord i England. Var skurkene The Blue Meanies i «Yellow Submarine» en John Lennon write på The Moodies? Jeg vet ikke. Men det var Ray Thomas som ga McCartney bakgrunnshistorien for «She came in through the Bathroom Window».

I forkant av «Strawberry Fields Forever» ble mellotronens muligheter introdusert av Mike Pinder. Noen år senere ble han invitert til «Imagine» innspillingene. Men Lennons mellotron var da i så dårlig stand; «båndene så ut som spagetti», at han endte opp med å hamre løs på tamburin på «I don’t want to be a solider, mama».

Da jeg så de på de Sentrum Scene for ti år siden var det mest stusselig. En kjip skjermsparer er så langt fra Mark Boyles flytende lys-projeksjoner, som det er mulig å komme. Graeme Edge kunne ikke spille trommer lenger. Han fortalte mest (svært) flaue historier. Heldigvis hadde de fått med seg en ekstra trommeslager, som avslutningsvis sto på trommesettet, og med det rundet av en sjelden patetisk trommesolo. Det skulle være en lov mot slikt. Eller flere. På samme måte som riffavtalen kunne regulere den tyngre rocken.

Men den sangen de begynte med grep meg på en sjelden måte. «The Voice» er en av de aller beste låtene til Justin Hayward. Det var da jeg skjønte jeg måtte tilbake til musikken deres. Så, jeg begynte å kjøpe albumene igjen, på både gammel vinyl og i re–mastrede digitale utgivelser. De var tross all min forutinntatthet i senere år, merkelig nok: The Real Thing.

De første sangene jeg lærte meg på gitar var fra et Moody Blues sanghefte, med bandbilder og omslagsmaleriet fra «In Search of The Lost Chord» på forsida. Jeg har det fremdeles, og tar vare på det for framtidige generasjoner, omtrent som et armbåndsur fra Patek Philippe.

Min far kjøpte «On the Treshold of a Dream» på 8-sporskassett til bilen. Selv var han mest en Bobby Bare-mann. «Seventh Sojourn» lyttet jeg til hele julen 1972, mens jeg lå syk med lungebetennelse. Jeg hørte plata veldig lavt fra stereoen i stua. For å få med meg sangene måtte jeg konsentrere meg intenst om hver eneste lille detalj. Så tok de pause i fem år og jeg fant andre helter.

Innflytelsen fra The Moody Blues blir ofte sørgelig oversett i den progressive rockens annaler. Uten Mike Pinders ideer om bruk av mellotronen i rockemusikk ville King Crimsons førsteplate hørtes vesentlig annerledes ut. Selv om Ian Anderson helst vil referere til Raashan Roland Kirk som sin primære inspirasjonskilde, var Ray Thomas først ute med tverrfløyta, og med et uttrykk som den unge Peter Gabriel tok med sin inn i Genesis. Senere kom det en rekke andre.

De gjennomarbeidede og lagvise produksjonene, med sømløse overganger og unike sound, som nok tidvis kunne bli noe grumsete, ble en målestokk for en generasjon av plateprodusenter. Gruppas lek med spoken word og lydmalerier fra mikro og makrokosmos la også grunnlaget for Pink Floyds lydkulisser. Og så langt har jeg ikke engang nevnt de fantastiske omslagene! Ingen cover art uten bidragene fra The Moody Blues.

Men hvem var de; dette mannskoret fra evigheten, gruppa som var blant de aller hippeste, men på en sånn underlig ukul måte:

Graeme Edge hadde noe av den samme rollen som Ringo Starr. Spillet hans er først og fremst integrert i musikken. Men noen ganger er det så han nesten forsvinner, under en stabel med tamburiner. Bassisten John Lodge kunne skrive fine låter, selv om det tok meg flere tiår og skjønne at en «seesaw» rett og slett er ei dumpehuske.

Låtskriverne i gruppa var først og fremst Justin Hayward, Mike Pinder og Ray Thomas. Thomas var ikke min personlige favoritt. Men med karakteristisk børstebart over høyhalset genser i elektrisk krepp, formidlet han en høytidsstemt alminnelighet gjennom svært menneskelige betraktninger. Han skrev også låta som er gruppas tidlige høydepunkt; «Legend of a mind».

Den mest profilerte sangeren og låtskriveren var Justin Hayward. Han er lett gjenkjennelig med en særlig gutteaktig hårmanke, hvor knapt ett hårstrå har beveget seg de siste femti åra. Men for noen flotte låter han skrev opp gjennom årene, som «The Actor», «Question» og «New Horizons» for å nevne noen.

Selv med tilsvarende hentesveis som min far, var Mike Pinder hjertet i gruppa. Han var en mester på mellotronen. Mike Pinder spilte med sjeldent overblikk og oppfinnsomhet, og med en innflytelse som vil strekke seg flere generasjoner fram i tid. Han hadde unik teknisk kunnskap om hvordan disse tunge beistene var skrudd sammen, og kunne reparere de selv både utenfor og på scenen. Noe som ble særlig viktig gjennom stadig mer omfattende USA-turneer.

Men fra «Seventh Sojourn» byttes mellotronen gradvis med en ny og stødigere modell. Pinders kompetanse på instrumentet kom av nysgjerrighet, men også som en følge av at han hadde jobbet med instrumentet på fabrikken de hvite monstrene trillet ut fra.

Mellotronen var tenkt som alt annet enn signaturinstrumentet for progressiv og symfonisk rock. Den skulle være et hyggelig stueinstrument for mor og far, som en forløper til syttitallets stueorgel med latininspirert rytmeboks og uhåndterlige basspedaler. Men slik ble det ikke. The Moody Blues, The Beatles, King Crimson og Genesis sørget for det. For Mike Pinder trikset og gjorde om på de innspilte båndene.Heldigvis.

På slutten av sekstitallet var den engelske hovedstaden på samme måte som San Francisco, både et nav for pop–kulturelle strømmer samt en hub eller knutepunkt for en spirituell reise, til nye fargesterke destinasjoner. Bøkene til Alan Watts og Douglas Harding ble lest med stor interesse.

En ny generasjon med yogier og lærere kom langveis fra, og åpnet for en forståelse av hva Incredible String Band, med en viss underdrivelse beskrev som «the half remarkable question».

På samme vis som Mike Heron og Robin Williamson, hadde The Moody Blues en ærlighet og autentisitet i formidlingen av opplevelsen. Sånn sett er «In Search of the Lost Chord» den suverent mest innflytelsesrike skiva deres.  Men hva handler den om?

Det walisiske ordet Hiraeth beskriver en hjemlengsel eller et savn som ikke direkte lar seg oversette. For det ligger en dypere hjemløshet bak. Samtidig er det nå vi begynner å nærme oss. For i denne rastløsheten ligger tapet av noe opprinnelig som ikke er dualistisk. I Buddhismen kalles dette sinnets egentlige natur. Det er denne helheten som utgjør arpeggioet i den tapte akkorden, på terskelen til en drøm.