Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 40 album vi mener er blant årets beste fra det store utlandet så langt i år. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Pommac importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spillelist:
Bruce Springsteen: «Tracks II: The Lost Albums»
«Tracks II: The Lost Albums» inneholder selvfølgelig ulike faser av Springsteens arbeid. «LA Garage Sessions ’83» byr på rå, lo-fi-innspillinger som minner om perioden mellom «Nebraska» og «Born in the U.S.A.», «Somewhere North of Nashville» lener seg mot countryrock, «Inyo» består av typiske spaghettiwestern-temaer, «Perfect World» og «Twilight Hours» utforsker filmatiske, melankolske lydlandskap, «Faithless» byr på åndelig, filmatisk atmosfære, mens «Streets og Philadelphia Sessions» sier seg selv. Alt fra et langt liv og en mangslungen karriere.
I et intervju med Vulture i 2017 skal Springsteen selv ha forklart at platene aldri hadde blitt utgitt fordi de ikke føltes ‘essensielle’ for ham. Det er nesten ikke til å fatte når man hører «The Lost Albums» – det meste av materialet overgår alle forventninger og må betegnes som mesterverk. Intet mindre.
Personlig er jeg vilt begeistret for de melodiøse tingene på både «Perfect World», «Faithless» og «Twilight Hours», og det utrolige nivået på restmaterialet fra «Streets Of Philadelphia Sessions», men det er selvfølgelig en smakssak. Andre vil elske countryrocken eller det tidlige materialet fra garasjesesjonen. (Jon Erik Eriksen)
Robert Forster: «Stawberries»
Robert Forster har en helt egen evne til å lage bilder i hodet, og sette ord på følelser, stemninger, observasjoner, slik bare god litteratur egentlig er i stand til, og med en god dråpe veldig forstersk vittighet. På «Strawberries» er forteller-talentet Robert Forster i sitt ess.
Aller best er den nesten åtte minutter lange novellen «Breakfast on the Train», der et møte mellom to gamle skolevenner blir til en heftig date. En akustisk-dominert triumf, og rett og slett noe av det aller beste Forster har gjort. Tittelsporet er en fornøyelig, livsfeirende jazz-aktig duett med kona Karin Bäumler.
Men variasjonen i hvem som er tekstenes protagonister forteller mye om Forsters litterære egenskaper. «Foolish I Know» handler for eksempel om en homofil mann som forelsker seg i en hetero – forbuden frukt og dets komplikasjoner. Musikalsk er vi mest i den poppete enden av Forsters mangefasetterte univers, men ikke uten små stikk som biter og pirrer. Sistelåta «Diamonds» byr på deilig disharmoni og akkurat passende doser frijazz-saksofon. (Morten Solli)
Pulp: «More»
De to åpningslåtene, «Spike Island» og «Tina», er musikalsk gull. Vi snakker klassiske Pulp-låter pakket inn i et utrolig fett og fyldig lydbilde, der Cockers lett gjenkjennelige vokal, synth, strykere, piano, gitarer og svært tettsittende tromming, tilfører låtene enorm musikalsk spenst.
På «Grown Ups» og «Slow Jam», skrus tempoet ned en smule, noe som gir Cockers «pratestemme» enda mer tumleplass i et lydbilde som på førstnevnte preges av korte og effektive gitarriff, mens strykere og en relativ «tung» bass får dominere på «Slow Jam».
Man kan trygt si at Cocker lever seg inn i musikken med tekster som i stor grad handler om å eldes med både stil, verdighet med en akkurat passe stor dose glimt i øyet. Festen fortsetter med uforminsket kraft til morgengry da «A Sunset» avslutter det hele på en nydelig og akkurat passe lavmælt måte.
For undertegnede leverer «More» på alle nivåer, det være seg melodier, tekster, arrangementer eller lydbildet. Om jeg er overrasket? Nei, egentlig ikke, for med tanke på at det er Jarvis Cocker som styrer skuta, kan det umulig gå galt. For om vi forholder oss til musikkvitenskapen, er det nærmest som en naturlov å regne. (Espen A. Amundsen)
The Waterboys: «Life, Death & Dennis Hopper»
The Waterboys skal ha for viljen til å eksperimentere, befridd for alle hemninger som de er. Ta for eksempel den Johnny Cash-inspirerte åpningslåten som i sin helhet synges av Steve Earle, før Mike Scott overtar mikrofonen på crooneren «Hollywood ‘55» og utover. Selveste Bruce Springsteen er med og snakkesynger på «Ten Years Gone», som i tillegg byr på Edge-gitar og et steintøft lydbilde. Fiona Apple leverer et fantastisk vokalbidrag på «Letter From An Unknown Girlfriend».
Noen har kanskje lyst til å diskutere The Waterboys’ relevans i dag, eller Mike Scotts lederstil, men alt det der til side, denne hyllesten til Dennis Hopper er en uvanlig vital og generøs plate fra Mike Scott & co. «Life, Death & Dennis Hopper» er blitt et overflødighetshorn av et album, spekket med potente sanger. Beste skive fra The Waterboys på mer enn 30 år? Med god margin. (JEE)
Van Morrison: «Remembering Now»
På «Remembering Now» banker 79 år gamle Van Morrison så hardt på døra, at den åpnet seg før undertegnede var i nærheten av å rekke fram. Og da var det gjort, for fjorten låter senere var jeg i nærheten av noe som, om jeg skal dra på litt ekstra, muligens kan beskrives som den sjuende himmel.
Det varme og luftige lydbildet gir plass til deilige detaljer der tangenter (jada, mye hammondorgel), gitarer, blåsere (jada, mye saksofon), nydelige koringer, vidunderlige strykearrangementer og Van Morrisons vokal, som både til sammen og hver for seg, skaper musikalsk magi hele plata gjennom. Å beskrive Van Morrisons stemme er for meg et umulig prosjekt, for i min verden finnes det knapt nok en vokalist som synger bedre enn ham i hele universet.
Det tilhører sjeldenhetene at jeg orker å høre på et album i ett strekk som varer i 68 minutter spredd over 14 låter, men «Remembering Now» er definitivt et unntak. For når musikken er så til de grader oppløftende og tilstedeværende, forsvinner tidsbegrepet for min del rett ut av vinduet. Om «Remember Nowing » kan måle seg med tidligere Van Morrison-klassikere, vil tiden vise, men det er ingen tvil om The Belfast Cowboy har laget sitt beste album på veldig, veldig lenge. (EAA)
The Tubs: «Cotton Crown»
Som på debutalbumet «Dead Meat» høres fremdeles The Tubs ut som en fantastisk, og svært energisk og skranglete, miks av artister som Richard Thompson, The Smiths, Television, Twerps, The Go-Betweens, Hüsker Dü og Cleaners From Venus. Og da spesielt de to førstnevnte, for rett som det er høres det nesten ut som om Richard Thompson og Johnny Marr er medlemmer av bandet. Resultatet er et musikalsk uttrykk der indierock postpunk, britisk folkrock, skranglerock og jangle/powerpop virrer fram og tilbake i et ekstremt sjarmerende og litt vimsete lydbilde.
The Tubs bruker 29 minutter på å slå knock out på stort sett alt som kan krype og gå av artister i dagens musikalske univers. Vi snakker med andre ord terningkast full pott, og en garantert plass svært langt opp på undertegnedes liste når årets beste musikk skal kåres i det 2025 ebber ut. (Espen A. Amundsen)
Matt Berninger: «Get Sunk»
The National-frontmannen Matt Berninger stortrives tydeligvis ‘på egen hånd’ på «Get Sunk». Albumet er bortimot perfekt og strutter av et overskudd vi knapt har hørt fra den kanten før. Fra første stund får vi den fantastiske «Inland Ocean». Et overraskende originalt arrangement og en oppfinnsom produksjon. Den utrolig tøffe «Bonnet of Pins» minner litt om Morrissey på sitt aller beste. Vi får servert gitarsolo og gode greier!
«Frozen Oranges» kommer med deilige blåse-partier, nydelig ro i pianoet og innovativt arrangement. «Breaking Into Acting» er en duett med en annen av mine favoritter, Hand Habits. Så kommer en av mine absolutte favoritter på skiva, den fenomenale spoken word-låten «Nowhere Special». Ah, himmel og hav! Sjekk ut bakgrunnsvokalen og gitararbeidet, det er intet mindre enn førsteklasses. Selv om Berninger har fått litt låtskriverhjelp her og der, har han selv satt signaturen på de fleste låtene.
Avslutningsvis får vi sterke «Silver Jeep» som Berninger gjør sammen med Ronboy, mens samtidskommentaren «Times Of Difficulty» selvfølgelig runder av det hele. «Get Sunk» er en gledelig overraskelse, et gjennomarbeidet og nydelig produsert album, langt bedre enn solodebuten fra Berninger og minst like bra som noe The National har gjort de siste femten årene. (JEE)
Jason Isbell: «Foxes in the Snow»
På sitt nye album, «Foxes in the Snow», kjører Jason Isbell et «one man band», bestående av kun en akustisk gitar og sin egen stemme. Ved kun å fokusere på egen stemme, eget gitarspill og sist men ikke minst – sine egne tekster – lar Isbell oss komme så tett innpå hans musikalske univers og fortellerstemme at vi kan høre knitringen fra glørne i peisen.
For å lykkes med denne typen artistisk hybris, er det helt avgjørende at tekstene sitter. Noe de gjør fra begynnelse fra start. Jeg kan ikke huske sist gang jeg levde meg like mye inn i tekstene/fortellingene, som tilfelle er på «Foxes in the Snow». Jordnære, emosjonelle, ærlige og intense tekster som graver dypt i eksistensielle problemstilling uten å ty til klisjeer eller pretensiøse krumspring. Dette er musikk rett fra hjertet, hentet fra en artist som har opplevd mye på både godt og vondt gjennom det som nå har blitt et ganske langt og begivenhetsrikt liv. (EAA)
Brian D’Addario: «Till the Morning»
Brian D’Addario, den eldste av brødrene i The Lemon Twigs, slapp nylig sitt første soloalbum, «Till the Morning». Et album som ikke skiller seg vesentlig fra de fem platene The Lemon Twigs har gitt ut så langt. For Brian D’Addario er «Till the Morning» ikke et forsøk på å bryte ut av «The Lemon Twigs», snarere tvert i mot all den tid hans bror, Michael, er svært delaktig på skiva både som medprodusent, korist og medvokalist på to av låtene.
Men der Lemon Twigs på enkelte plater har skrudd opp tempoet en anelse og gått i retning av en mild utgave av artister som Kiss eller Bandfinger, går musikken på «Till the Morning» mer i retning av countrymusikk og artister som The Monkees, Glen Campbell og Emitt Rhodes. Selv beskriver Brian musikken som country baroque, noe «One Day I’m Coming Home» og «Only To Ease My Mind», er to utsøkte eksempler på. (EAA)
Sam Fender: «People Watching»
På sitt tredje studioalbum, «People Watching», fortsetter den britiske artisten å kombinere nostalgiske referanser med en moderne produksjon. Gjennom albumet hører vi tydelige inspirasjoner fra flere tiår med britisk og amerikansk rock (og litt fra Down Under), uten at det noen gang føles som en kopi.
Albumet åpner sterkt med tittelsporet, med en upbeat start, drevet av en rytmeseksjon som bygger seg opp med orgel og synther i refrenget. Et refreng med en Springsteen-feel både når det kommer til musikken og ikke minst vokalen til Sam Fender, som plutselig blir veldig lik en ung Springsteen. Plata er glimrende produsert av The War On Drugs’ Adam Granduciel (og ja, det høres), Markus Dravs samt Fender selv og to av gutta i bandet, Dean Thompson and Joe Atkinson. (Magnus Brandt)
HAIM: «I guit»
Søstrene Este, Danielle og Alana Haim fra Los Angeles har siden 2014 gitt ut tre album som har fått mye oppmerksomhet, og nå er de her endelig med sitt fjerde, «I guit». På den glimrende forgjengeren «Woman In Music PT. III» fra 2020, gikk tankene ofte til artister som for eksempel Fleetwood Mac og Vampire Weekend.
På «I guit» skrus energinivået et par hakk opp samtidig som lydbildet tilføres et mer elektronisk tilsnitt enn tilfellet var på forgjengeren, noe den knallsterke singelen «Relationships» er et herlig eksempel på. Plate åpner på forrykende vis med «Gone», der det lånes friskt fra både George Michaels «Freedom» og Stones’ «Sympathy for the Devil», før det roes en smule ned på fine «All over me».
Deretter følger to av platas sterkeste spor, «Down to be wrong» og «Take me back». Sistnevte, som har minst en maurtue i rumpe, fyker ut av startblokkene før tempoet skrus noe ned etter hvert. «I quit» består av en drøss knallsterke spor der særlig de ovennevnte låtene samt nydelige og såre låter som «The Farm», «Cry» og «Try to feel my pain», biter seg fast. (EAA)
The Delines: «Mr. Luck & Ms. Doom» (album, 2025)
Willy Vlautin er mannen bak låtskrivinga og de sterke tekstene til The Delines. Vlautin, som også har skrevet en rekke kritikerroste bøker, går ikke av veien for å ta opp alvorlige temaer, som vold i familierelasjoner. Stemmen til Amy Boone står nå sentralt i musikken til The Delines, like selvfølgelig som at frihetsgudinnen står der den står på Liberty Island.
Du kan trygt si at Boone har det lille ekstra, som bare få vokalister har. Det er noe med formidlinga, troverdigheten, erfaringa og, ikke minst, sårbarheten i vokalen som er fullstendig til å smelte av. Det blir en bortimot umulig oppgave å rangere låtene på dette albumet, som alle holder jevnt høy standard. The Delines fortsetter å levere musikk av topp klasse for et voksende publikum, som vet å sette pris på kvalitet. (JEE)
Bob Mould: «Here We Go Crazy»
Det er ikke mange hvileputene på dette albumet, der jeg tror den bunnsolide Sugar-perioden kanskje er det nærmeste referansepunktet fra hans egen katalog. Tittelsporet har et snev av «Hoover Dam» fra popperlen «Copper Blue», mens de mest brutale låtene kunne fått plass på den mer bulldoser-støyende «Beaster».
Inspirasjon fra Moulds syttitalls-favoritt Cheap Trick skinner praktfullt gjennom i en låt som «Fur Mink Augurs», mens den akustiske gitaren ikke er hørbar før på den sjuende låta, «Lost or Stolen», med en sterk tekst om medisinering og tapt hukommelse (Mould har tidligere snakket åpnet om sin bipolare lidelse). Det er som å få en kjær gammel venn på besøk som du ikke har sett på en stund og kjenne gleden ved at alle grunnene til at vennskapet oppsto, er til de grader intakt. Takk, Bob! (Morten Solli)
Herman Düne: «Odysseús»
Har du gløymt Herman Düne – eller visste du aldri heilt kven dei (eller han) var? No får du ein ny sjanse. Grip den! For Odysseús er ei herleg plate – full av inderlegheit, sjarm og solvarm musikk av typen me treng for å kople oss frå denne kalde verda me lev i.
Odysseús er skrudd saman på ein utruleg god måte. Arrangementa er delikate og presise – med akkurat passe mengder klang, strykarar og harmoniar. Det heile kjennest balansert og, ja, vaksent. Plutseleg er det ikkje berre koseleg å høyre David-Ivar synge om solnedgangen – det er direkte vakkert.
Musikken er framleis akustiske viser i ulike valørar, ofte tettpakka med tekst. Låtformene byrjar gjerne i noko sjølvransakande, tek ein sving innom både små-som-blir-til-store tankar – og landar i ei enkel, ofte vemodig konklusjon. Om kjærleiken, eller langt verre, mangelen på den. Men det er korleis det blir gjort som verkeleg treff: luftige arrangement, klangfulle harmoniar og jordnær, forsiktig instrumentering. God smak, heiter det vel. (Asle Frøkedal)
Oracle Sisters: «Divinations»
Paris-baserte Oracle Sisters kan best beskrives som en mellomting mellom Electric Light Orchestra, franske Air og halvt svenske LIV. Oracle Sisters har selvfølgelig forgapt seg i et retro-lydbilde og alt av instrumentering og produksjon har en 70-talls-estetikk over seg. Så godt som samtlige låter er så velskrevne at du nesten tror de er standard coverlåter, men niks, hele skiva består av nyskrevet materiale.
Produksjonen er nesten i overkant smooth. Her er det ikke mye som lugger, for å si det sånn, men vakkert er det. Hele albumet har en slags optimisme over seg, som man sjelden hører i disse dager. Sjekk for eksempel herlige «Rodeo». Åpninga med «Riverside», «Marseille», «Alouette» og «Blue Left Hand», er uslåelig god. De neste sju sangene er bortimot like bra. Det er i det hele tatt like å trekke for på «Divinations». (JEE)
Cory Hanson: «I Love People»
På sitt fjerde og nye album, «I Love People», er el-gitarene for det meste lagt på den berømte hylla, og erstattet av akkurat passe store doser med strykere, blåsere og tangenter. Noe som gjør en fyr som meg så varm om hjertet at jeg allerede etter to gjennomspillinger var fullstendig bergtatt.
«I Love People» er fylt med nydelige arrangementer, utsøkte melodier og tidvis lett underfundige/odde/småskumle/humoristiske tekster. De fleste av de 11 låtene har mye til felles med musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på 70-tallet, og da kanskje spesielt artister som Eagles, Jackson Browne, Randy Newman og Harry Nilsson.
Med pianoet i hovedrollen, utvides lydbildet på smakfullt vis med kassegitarer, trommer, bass, tromboner, saksofoner, bratsj, fioliner, steelgitar, kontrabass og perkusjon. Et litt småsjenert, men likefullt svært virkningsfullt lydbilde, som tilfører musikken store doser sjarm og finesse. Med «I Love People» beviser Cory Hanson at ha han akkurat nå er en av de mest lovende artistene i dagens uendelig store musikkunivers. En ekstraordinær artist som evner å skape oppsiktsvekkende god musikk innenfor flere sjangre både som soloartist eller som medlem av bandet Wand. (EAA)
Hurula: «EXISTENS»
Førsteinntrykket av dette sjette studioalbumet er at det er mer helthetlig og vellykket enn det foregående, med en tydelig retning og signatur. Hurula er fortsatt oppriktig engasjert, det være seg på vegne av egen eksistens, egen generasjon, miljøvern («EN DÖENDE PLANET») eller kjærligheten. Og godt er dét.
De første taktene på plata begynner som en hommage til Dylans «All Along The Watchtower» (i Hendrix’ versjon) i tittellåten, mens det tar av for alvor med den personlige andrelåten «BARNHEM, UNGDOMSHEM, VÅRDHEM». Kanonlåt. Et annet av skivas høydepunkt er glimrende «ET ANNAT SPRÅK», en perfekt låt hvor tekst, melodi, komp og gitar smelter inn i hverandre og blir en opphøyd helhet.
Mot slutten av skiva kommer godbitene som perler på en snor, men min personlige favoritt er likevel den fantastiske sistelåten «DRÖMKEMIKALIER». Når man får servert det sugende kompet, vreng på bassen og akkordene fra The Cures «Charlotte Sometimes», da er i hvert fall jeg solgt.
Craig Finn: «Always Been»
«Always Been», produsert av Adam Granduciel (The War on Drugs), begynner med nydelige, pianodrevne «Bethany», der en klassisk Granduciel-gitarsolo smyger seg inn sånn cirka midtveis i låta. Deretter følger energiske og svært melodiøse «People of Substance». Som tekstforfatter er Finn fullstendig overlegen og noe helt for seg selv. Noe låter som «Crumbs», «Fletcher’s» og «I Walk With A Cane», er tre av flere glimrende eksempler på.
På «Always Been» viser Craig Finn nok en gang at han kan kunsten å sy sammen nydelige melodier med glimrende tekster om livet på både godt og på vondt. Og sånn sett er Finns siste musikalske bidrag nok en liten maktdemonstrasjon, noe som i all hovedsak skyldes at alle platas 10 låter holder høy klasse, og at den krystallklare og lett strømlinjede produksjonen kler Finns fantastiske tekster langt bedre enn jeg fryktet. (EAA)
Honungsvägen: «Vet du, jag älskar dig. Kvar här med dig, kan det gå in?»
Det er svært sjelden man blir møtt av en sterkere åpningskvartett en tilfelle er på Honungsvägen nye album. For «14,22», «Bakhåll inifrån», «Louisiana» og «Mitt DNA», er fire perfekte indiepop-låter av aller beste sort. Vi snakker melodiøs og lett tilbakelent pop utstyrt med glimrende tekster det er lett å kjenne seg igjen i.
Selvom åpningen er formidabel, har de resterende sju låtene også mye by å på. Som for eksempel svært fengende og gladtriste «Prata om vädret», sjarmerende og lettbente «Vykort» og småintense og lett repeterende «Tusen nålar». Musikalsk har Honungsvägen et slektskap til artister som Hästpojken, Dina Ögon, Håkan Hellström og Annika Norlins Säkert, samtidig som de har utviklet et unikt musikalsk univers det er klin umulig ikke å falle pladask for. (EAA)
Old Sea Brigade: «If Only I Knew, Pt.2»
Cramer, som fortsatt er basert i Gøteborg, samarbeidet med flere svenske artister på forgjengeren «Pt. 1». På «Pt. 2» finner vi derimot kun Nashville-baserte Katie Pruitt på gjestelista, mens produsentrollene er bekledd av like amerikanske Jeremy Griffith og den kjente Owen Lewis.
Assosiasjonene går fortsatt tydelig i retning av artister som Matt Berninger og Benjamin Gibbard/Death Cab For Cutie, men Cramer står ikke tilbake for noen av dem. Det hele åpner med fine «The Tourist», arrangert med strykere og det hele. Duetten med Katie Pruitt, «Green Tea» er et av skivas beste øyeblikk. Klassisk midttempo, akustisk lydbilde og alle de rette ingrediensene.
«If Love Was the Answer» er mer produsert, med komprimerte trommer og rare lyder, men det funker det også, på en måte. «According to Planned» er en flott låt, og mer gjenkjennelig Cramer, før plata rundes av den nydelige, tidligere omtalte «Speaking of You». Drapert i piano, tremologitar og kledelig munnspill har låten en direkte lindrende effekt. Vakkert, vakkert.
Valerie June: «Owls, Omens and Oracles»
Valerie June er ingen Aretha Franklin! Til å drive med soul er stemmen høyst uvanlig, i så stor grad at den heller mot skingrende og metallisk. Men nettopp det understreker at dybden i soulmusikk har niks med vokalgymnastikk å gjøre, som altfor mange vokalistspirer ser ut til å tro. Jeg mistenker at produsent M Ward har holdt autotune (som sikrer «rene» toner) på trygg avstand i studio. Heldigvis!
Det som slår meg er hvordan Junes tråkker i velkjente stier som mest av alt slekter på klassisk soulmusikk, folk og country, men samtidig løfter uttrykket med en originalitet utsprunget av låstskriverevner av det sjeldne kaliberet.
Det er stort sett korte låter, 2-3 minutter, som spenner fra saftig soultrøkk med blåsere og høy gitar, som i den svært fengende åpneren «Joy Joy», til sparsomt instrumentert og forsiktig folk og country. En av de fineste låtene heter faktisk «My Life is a Country Song», der June understreker at dette ikke betyr at sangen nødvendigvis må være trist. Og de nære ting, små gleder, lys i mørke, håp i fortvilelsen er i stor grad de tekstlige temaene her. Et annet høydepunkt er den pop-aktige«Trust the Path». (MS)
Bonnie Prince Billy: «The Purple Bird»
Låtene på den nye country-prinsen Bonny Prince Billy nye album, «Purple Bird», treffer stort sett blink. Arrangementene på låter som «Boise, Idaho», «New Water», «One Of These Days» og «Downstraem», er så gjennomført nydelige at de treffer rett i hjerterota. Noe som også kan sies om «London May», «Sometime It’s Hard to Breathe» og «Is My Life in Vane?», der ordene i større grad graver i dypet av menneskesjelen.
Eller kanskje ikke, for det er ingen tvil om at de fleste tekstene på plata berører kunsten å forsone seg følelsesmessig med livene vi lever. Noe platas mange metaforer rundt vann, er treffende eksempler på, og da kanskje spesielt «The Water’s Fine», en frisk og livsbejaende låt med håp (eller kanskje bedre, dåp) i blikket. (EAA)
Esther Rose: «Want»
Esther Rose sin forrige plata, «Safe to Run», tok nesten pusten fra oss i redaksjonen og endte høyt oppe på listene da året 2023 skulle oppsummeres. At Roses ubestridte låtskriverevner er i en klasse for seg selv, bekreftes også på hennes nye album,«Want».
Tekstene på «Want» handler om strabasene i alle livets fasetter, om den forgjengelige kjærligheten og om at hun har satt korken i flaska for godt. Rått og ærlig levert. Plata er litt mindre umiddelbar enn forgjengeren, men fra låt nummer fem, «Rescue You» og utover, er plata umiskjennelig Esther Rose. Som for eksempel «Scars», en nydelig duett med Dean Johnson.
Mange av låtene på siste halvdel holder en høy standard, som for eksempel tøffe «New Bad», men for min del er det likevel «Color Wheel» som er platas definitive høydepunkt. Denne balladen er tvers gjennom magisk. Når plata avsluttes med den bortimot like sterke «Want Pt.2», er det bare å takke og bukke. Esther Rose er en lysende stjerne på alt-country-himmelen. (JEE)
Wet Leg: «moisturizer»
«moisturizer»fremstår per nå som enda bedre enn debuten. Så her snakker vi altså ikke om «det vanskelige andrealbumet», snarere tvert i mot, for der debuten var noe ujevn oppleves «moisturizer» som et mer gjennomarbeidet og hardtslående album enn forgjengeren. At Teasdale og Chambers fremdeles er både rappkjefta og morsomme, er det heller ingen tvil om.
De tre åpningslåtene, «CPR», «liquidize» og «catch these fits», er både frekke, tette og svært innbydende. Med vokalen til Teasdale klint inn i øret oppleves låtene som massive adrenalin-kick med opptil flere kickass-meldinger i monitor. Noe som fungerer så godt som optimalt for denne skribenten. At musikken nå og da kan minne om artister som The Breeders, Pixies, Artic Monkeys og Strokes, er selvfølgelig kun et kvalitetstegn.
At plata avsluttes med en skikkelig «trøkker» av en låt, festlige og iørefallende «u and me at home», skulle bare mangle med tanke på at «moisturizer» er en plate fylt med så mye overskudd at man som lytter ikke vil at festen skal ta slutt.
Sharon Van Etten: «Sharon Van Etten & The Attachment Theory»
Første virkelige gode spor er «Idiot Box». Nydelig drivende bass, et catchy gitartema og et vokaldrama som får mikrofonen til å vrenge gjør susen etter åpningen. «Trouble» er neste godlåt, tilbakelent og kul, men likevel med en såpass forførende melodi at lytteren blir fanget. Rockelåten «Indio» har herlig punk-attityde og et sprekt gitarparti, mens «Southern Life (What It Must Be Like)» er Van Etten slik vi kjenner henne i sine litt monotone, tunge og drømmende indie-øyeblikk.
Plata rundes av med den sterke kjærlighetserklæringa «I Want You Here» hvor desperasjon, frustrasjon, fortvilelse og sinne får utløp gjennom et dramatisk og tøft arrangement. Sharon Van Ettten er fortsatt på sitt beste når det gjør litt vondt, og selv om den nye skiva har elementer av både elektronika og RnB er hennes posisjon som rockens mørke fyrstinne ikke på noen måte truet.
Butler, Blake & Grant: «Butler, Blake & Grant»
På sett og vis er Butler, Blake & Grant å regne som en supergruppe, all den tid de tre nevnte herrene er den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, Teenage Fanclubs Norman Blake og James Grant, kjent fra Love and Money. Resultatet er et album som gjør ganske lite ut av seg, men som mye takket være deilige melodier og svært dyktige musikere, makter å skape et nydelig musikalsk univers med ganske enkle virkemidler.
Plata åpner med nydelige «Bring An End» med Blake på vokal. En låt fylt med akustiske gitarer, behagelig bruk av synth, herlige koringer og et et fint, lite refreng. Mot slutten av låta slippes en lett psykedelisk el-gitarer varsomt inn i lydbildet. Spor to, «One And One Is Two», med Grant på vokal, er en melodiøs og likandes poplåt med klare referanser til The Byrds og The Beatles, før kanskje platas beste spor, «The 90s», med Butler på vokal, bruker cirka 10 sekunder på å feste taket. En sang om kjærligheten til 90-tallet, der Butlers el-gitar får litt ekstra spillerom. (EAA)
Alpaca Sports: «Another Day»
De to åpningslåtene, «Tomorrow l’ll Be Fine» og «Always On My Mind», er så til de grader avhengighetsskapende at det nesten burde følge med en aldri så liten advarsel. Vi snakket myk og svært melodiøs pop, pakket inn i et lydbilde fylt med janglete gitarer, svært tilstedeværende trommer, akkurat passe store doser med synth/tangenter, klokkespill og nydelige harmonier (lett inspirert av gutta på stranda). Og sånn fortsetter det på minst like fine «Tell Me», før knallsterke «Autograph» rydder bordet.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for alle de 10 låtene på «Another Day» er helt vidunderlige. Noe som i stor grad skyldes den nær perfekte produksjonen som tryller fram et lydbilde der himmelen og havet møtes akkurat i det sola vinker mot oss i horisonten. Så ja, men trenger ikke akkurat å være rakettforsker i musikalsk indremedisin for å skjønne at undertegnede har fått seg et nytt favorittband. (EAA)
Steget: «Till längtan och horisonten»
Steget en en duo fra Göteborg bestående av Matilda Sjöström og Nils Dahl som så dagens lys i 2008. Duoen elsker lyden av tangenter, og da spesielt piano, men de er på ingen måte redde for, med god hjelp av en haug musikere, å slenge inn både noen strykere og blåsere underveis.
«Till längtan och horisonten» består av ni låter som veksler mellom nydelig arrangerte pianoballader, opptempo-låter og tyngre og mer utfordrende låter. Musikk som får meg til å tenke på en fin miks av artister som Eva Dahlgren, Annika Norlin eller Thåström kunne laget på en god dag. På noen av de mest pianobaserte låtene dukker også en relativ ung versjon av Elton John opp i ligninga.
Produksjonen og de nydelige arrangementene løfter musikken flere hakk, og stemmen til Matilda Sjöström er både vakker og intens på en og samme tid. Når Sjöström og Dahl deler på vokalen, som for eksempel på herlige og lett proggete «Snea små kvarter» og «Vem ska rädda mig», gnistrer det skikkelig til. Plata åpner med den utsøkte pianoballaden «Alla pratar om», der Sjötröms stemme omfavnes av et deilig strykerarrangement. Deretter følger fullstendig uimotståelige og poppete «Från HB och skogar». (EAA)
Watchhouse: «Rituals»
«Rituals» er ekteparet Andrews Marlin og Emily Frantz’ andre album under navnet Watchhouse (tidligere gikk de under navnet Mandolin Orange). Duoen har alltid drevet med en blanding av bluegrass-, folk-, country- og popmusikk, og dette er akkurat hva vi får servert på den nye skiva.
Etter den fine åpninga på skiva med folklåten «Shape», får vi servert den knakende gode og poppete singelen «All Around You». Denne låten fortjener tung rotasjon på alle kanaler. En virkelig perle av en låt som evner å treffe bredt blant publikum. «Beyond Meaning» og tittellåten «Rituals» er begge strålende eksemplarer innen sjangeren. På «Firelight» er det Emily som får hovedrollen. Den jobben klarer hun fint.
Marlin og Frantz har etter hvert også blitt foreldre, og «Rituals» er blitt til lyden av det tette båndet i den lille familien. Det merkes i harmoniseringene og i samspillet mellom de to. Skiva ble spilt inn med produsent Ryan Gustafson fra The Dead Tongues, ikke langt fra familens hjem i Chapel Hill. Gustafson og Watchhouse lykkes med å gi låtene masse luft og dynamikk, alle de rette triksene i boka. (JEE)
The Minus 5: «Oar On, Penelope!»
The Minus 5 er og blir først og fremst Scott McCaughey, som foruten å produsere og skrive alle låtene også synger, spiller gitar, piano, Farfisa-orgel og bass. Som alltid har han med seg en gjeng med fantastiske bidragsytere. Kjernen i bandet har denne gangen, foruten McCaughey selv, bestått av Peter Buck (R.E.M), Linda Pitmon (The Baseball Project, Steve Wynn) og Kurt Bloch (Fastbacks), på henholdsvis 12-strenger/bass, trommer og lead gitar.
Resultatet er et fyrverkeri av et album, der steintøff tromming, viltre gitarer, herlige koringer, snertne melodier og intens vokalgymnastikk, dominerer det tidvis råe, men også svært detaljrike lydbildet. Vi snakker vaskeekte gitarrock ispedd inspirasjon fra både powerpop, garasjerock, country, punk og en lite dose The Shangri-Las.
Her er det bare å kjøre på folkens, og fordi plata er å regne som en gigantisk musikalsk energi-insprøyting, overlater jeg til lytterne å plukke ut sine egne favoritter. Når der er sagt; om du ikke er fullstendig frelst etter ha hørt den særdeles friske åpningstrioen, «Words & Birds», Death the Bludgeoner» og «Let The Rope Hold, Cassie Lee», skjønner jeg (og moren min) absolutt ingenting. (EAA)
Pearl Charles: «Desert Queen»
Den amerikanske singer-songwriteren Pearl Charles har gjort suksess med det som i vår tid må beskrives som unike og sjangeroverskridende lydbilde. Lyden av Pearl Charles er en blanding av 60-tallets rock og 70-tallets kosmiske country, soul og disco. Det er som om Stax Records har gjenfunnet sin storhetstid og lansert en av sine aller beste artister noensinne.
Pearl er oppvokst i Hollywood som datter av filmskaperen Larry Charles. Inspirasjonen fra 60/70-tallets rock, country og soul må ha kommet med farsmelka eller rettere sagt fra foreldrenes platesamling. Lana Del Rey eller Jenny Lewis kan gjerne være inspirasjonskilder, men Charles er mer leken og uhemmet i uttrykket.
Den morsomme tittelen på åpningslåten «Does This Song Sound Familiar?» sier egentlig alt om plata. Når introen ruller i gang og du lurer på om du hører The Supremes, The Strokes eller Wham, er det bare å gi seg hen. «City Lights» er en heidundrende fest av en discolåt, med klassiske elementer fra 70-tallet. Sjekk den utrolige koringa på refrenget! Det er ikke en svak låt å spore på skiva. Platas store øyeblikk er likevel den utrolige «Just What It Is», en tidløs og sjelfull ballade med alle de rette elementene. Må kunne sies å være en soul-klassiker for en ny generasjon. (JEE)
Ben Kweller: «Cover The Mirrors»
Ben Kweller har alltid lekt seg innfor sjangre som rock, pop og country, og har mye til felles med artister som Ben Folds, Steve Forbert, Wilco og Josh Rouse. Noe som også er tilfelle på «Cover The Mirrors», som er det første albumet til Kweller etter at han mistet sin 16 år gamle sønn i en tragisk bilulykke.
En hendelse som naturlig nok har satt sitt preg på musikken og da spesielt på to av platas hovedspor, «Brakes» og «Oh Dorian» (med MJ Lenderman på gitar). Sistnevte er en så trist, fin og hjertevarm hyllest til sønnen at undertegnedes ord ikke strekker til. Det vrimler av melodisterke spor der tangenter og gitarer på elegant vis veksler mellom å dominere lydbildet.
De fleste av låtene er også utstyrt med delikate og tidvis lett subtile strykearrangementer, noe som tilfører låtene både variasjon og en lun stemning. «Going Insane», settes i gang av et lite sukk, som etterfølges av et nydelig piano og Kwellers skjøre stemme før et delikat og dempet strykearrangement fører låta trygt til land. På «Dollar Store» hentes el-gitarene fram for alt de er verdt. En fin og litt grønsjete låt der selveste Waxahatchee dukker opp på vokal. (EAA)
Brown Horse: «All The Right Weaknesses»
Sensasjonen fra 2024, det britiske bandet Brown Horse, er ute med sitt andre album kalt «All The Right Weaknesses». Her i Popklikk ble vi tatt helt på senga av det fenomenale debutalbumet «Reservoir» (2024) og omtalte de som et av Storbritannias mest spennende unge band.
«All The Right Weaknesses» bygger videre på sounden fra det kritikerroste debutalbumet, men denne gangen er det fuzzpop for alle pengene som gjelder. Her blander Brown Horse slacker-rock, folk og alt-country på en suveren måte. Mens sangene på «Reservoir» tok form over år på intime, nedstrippede pubkonserter, holder «All The Right Weaknesses» ikke tilbake, men byr på en hylende vegg av forvrengte gitarer, trekkspill, banjo og pedal steel. (JEE)
Patterson Hood: «Exploding Trees & Airplane Screams
Hood benytter med andre ord sjansen til å ta i bruk andre musikalske virkemidler enn han gjør når han leker seg meg kompisene i Drive-By Truckers. Foruten mye bruk av piano, har Hood også tatt i bruk både strykere, saksofon, fløyte(r) og nennsom bruk av synth. Men for all del, det dukkker opp el-gitarer både her og der, som for eksempel på «The Van Pelt Parties» der Hood bakkes opp av Wednesday som på glimrende vis bidrar med både harmonier, el-gitar, bass og steel-gitar.
Platas største styrke er 1) måten de ualminnelig gode tekstene pakkes inn i et tidvis nakent, men likefullt forseggjort lydbilde der de små, men viktige nyansene, tilfører lydbildet det lille ekstra. 2) Måten Hoods sarte og lett vaklevorne stemme er med på å underbygge sårheten i tekstene, tilfører låtene en sjarmerende form for tristesse som kler låtene svært godt. (EAA)
Sunflower Bean: «Mortal Primetime»
Bandets forrige albumet, «Headful of Sugar», må sies å være et slags kunstrock-prosjekt som skiller seg ganske markant fra Sunflower Bean anno 2025. «Mortal Primetime» åpner derimot med den ganske rocka «Champagne Taste». Vreng-gitarene er skrudd på maks og tankene går umiddelbart i retning band som Wolf Alice og dets like.
Men allerede på «Waiting For The Rain» kan man høre nye takter fra Sunflower Bean, og fra «I Knew Love», og utover på plata, skjer det noe uventet. Post-grønsjen må vike for et melodiøst, halvakustisk uttrykk som bandet overraskende nok behersker til fulle. Det høres faktisk ut som om de aldri har gjort noe annet enn å spille alternativ country.
På nydelige «Take Out Your Insides» løsner det skikkelig for mitt vedkommende. Dette er en perle av en låt, som kommer høyt på mine lister i år. Hør bare på det smakfulle gitarspillet og den herlige retrosynthen på slutten av låta. Sunflower Bean er som en uslipt diamant. Veien ligger åpen for denne gjengen når de befinner seg i det litt nedstrippete, melodiske hjørnet. Det er lov til å ha forventninger til bandet framover. (JEE)
Night Shop: «The Beloved Returns»
«The Beloved Returns» er Julian Sullivans aka Night Shops tredje album, og det mest hardtslående og kompromissløse så langt. Det trøkkes til langt mer enn på forgjengerne både når det gjelder bruk av trommer, tangenter, bass og el-gitarer. Noe som ganske kjapt får meg til å tenke på NYC-band som Suicide og Television. Av kontemporære band går tankene til Australia og Rolling Blackouts Coastal Fever.
Gitararbeidet er både effektivt, rått og stilsikkert, og trommene og bassen tar seg knapt nok en pause. Med unntak av plates to knallsterke og «rolige» spor, «I Loved You from the Moment I Saw You» og «Capitol Gardens», jages låtene i stor grad fremover av den tighte og intense produksjonen, et grep som tilfører låtene både energi og framdrift. Noe «Let Me Be the Lamb» og «Once Bitten, Twice Bored» er to ualminnelige gode eksempler på.
«To Late, To Late» og «Sideline» er sånne låter som bare fortsetter å svirre rundt i bevisstheten etter første gjennomlytting, mens gitarene og trommene på «Thought In The Dark» sakte men sikkert maler lytteren i knestående. Noe som også kan sies om den lett intense åpningslåta, «Ode To Joy II», før platas kanskje beste spor, «Let Me Be the Lamb», sender lytteren rett til himmels. (EAA)
Suzanne Vega: «Flying with Angels»
«Flying with Angels» åpner med den fine poplåten «Speakers Corner». Stemmen har kanskje forfalt litt, men det er ikke så farlig siden det ikke var den kraftfulle vokalen som var Vegas varemerke. Tittellåten løftes opp av Gerry Leonards estetiske gitarspill. Leonard spiller en viktig rolle også på den rocka «Witch».
«Chambermaid» høres ut som deLillos med gitarfiguren fra Dylan’s «I Want You», og ender rett og slett opp med å bli en veldig sjarmerende låt. Slowfunken «Love Thief» fungerer også fint. «Lucinda» er selvfølgelig en verdig hyllest til Lucinda Williams. Susanne Vegas politiske engasjement kommer til syne på «Last Train from Mariupol», selv om jeg ikke er spesielt fan av den typen tekster. Da treffer den mer subtile «Alley» bedre: / One day you’ll know me / Shimmering above / Like Marc Chagall in love / I’ll be moving, be sailing around / Unchained and unbound / Be a mile off the ground / And I’m free
Popklikk ønsker Suzanne Vega velkommen tilbake! (JEE)
Ty Segall: «Posession»
Da jeg hørte «Posession» første gang, ble jeg tatt kraftig på senga. For i stedet for å bli angrepet av steintøff rock med frynsete kanter, ble jeg møtt av velprodusert musikk med herlige arrangementer, som umiddelbart sendte tankene til 60-tallet og band som The Beatles og The Kinks.
På den glimrende åpningslåta, «Shoplifter», dukker de to legendariske, britiske bandene opp umiddelbart. Noe som også er tilfelle på opptil flere av låtene på plata, som for eksempel knallsterke «Hotel». Etter hvert sniker også band som T. Rex, The Stooges og Bowie seg inn i lydbildet. På herlige «Shining» høres det ut som om gutta i Duran Duran har festet sikkerhetsbeltene og kastet seg på rockebølgen. En låt med så mye deilig gitararbeid at det nesten blir for mye. Men bare nesten.
Om du setter pris på intens rock kledd inn i tøffe riff og hissige strykere, er definitivt «Alive» låta for deg. Om du liker en psykelisk vri, er «Skirts Of Heaven» og «Fantastic Tomb» to låter du neppe vil gå glipp av, og på fine «The Big Day» triller det litt Bowie ut av rillene. Plata avsluttes på beste vis med «Another California Song», som høres ut som en rocka og intens versjon av noe Harry Nilsson kunne laget på en god dag. Det er bare å gratulere Ty Segall med det som trolig er hans beste og mest tilgjengelige album så langt i karrieren. (EAA)
I’m With Her: «Wild and Clear and Blue»
Noen ganger dukker det opp band du umiddelbart merker vil mer enn andre. Denne gangen er det det amerikanske folkrockbandet I’m With Her det gjelder. Trioen, som kommer fra ulike delstater i USA, består av Sara Watkins, Sarah Jarosz og Aoife O’Donovan.
«Wild and Clear and Blue» er rikelig krydret med diverse instrument, de fleste traktert av medlemmene selv (fiolin, oktav-mandolin og andre strengeinstrument). Det spes på med litt el-gitar og litt orgel, men uttrykket er i all hovedsak vakkert og akustisk. Skiva inneholder flere fine ballader. Verdt å trekke frem blant disse er «Only Daughter». Sound og koring gir direkte assosiasjoner til legendariske Indigo Girls, og det er utelukkende positivt.
Aller best er I’m With Her når produsent Kaufman drar de i retning alternativ country, slik som på den fine førstelåten «Ancient Light», den pianodrevne tittellåten, «Standing on the Fault Line» og sistelåten «Rhododendron». Albumet er ypperlig produsert av den allestedsværende Josh Kaufmann (Bonny Light Horseman). Få øynene opp for I’m With Her, de fortjener all den oppmerksomhet de kan få. (JEE)
Manic Street Preachers: «Critical Thinking»
Trioens store styrke er at de med små, effektive grep, kombinert med en akkurat passe stor dose oppfinnsomhet og skapertrang, spinner rundt sin sin egen musikalske akse uten å miste sin egen musikalske identitet. Sagt med andre ord; bandets kliss nye album, «Critical Thinking», skiller seg akkurat nok fra de tidligere utgivelsene til at denne skribenten setter stor pris på musikken som strømmer mot ham også denne gangen. At nyansene er så subtile at man knapt nok legger merke til dem, er på sett og vis blitt Manic Street Preachers magiske trylleformel.
Mye av musikken på «Critical Thinking» henter inspirasjon fra musikk som fant sin form på 80-og 90-tallet, noe som for eksempel innebærer bruk av både synth/keyboard og trommer med mye romklang. At det tidvis resulterer i at enkelte låter høres ut som en hybrid av band som The Alarm, Pet Shop Boys og New Order, er bare gøy og faktisk også ganske stilig. (EAA)
Lola Kirke: «Trailblazer»
Som seg hør og bør når man beveger seg innenfor countrysjangeren, er tekstene på «Trailblazer» både smarte og til ettertanke, og omhandler alt fra kjærlighetssorg, fylleangst, selvfølelse, avhengighet og lykkerus. Noe «Zeppelin III» og «Marlboro Lights & Madonna» er førsteklasses eksempler på. Førstnevnte er en nydelig låt om Kirkes forhold til sin far, som i all sin sårhet også renner over av kjærlighet, mens sistnevte er en kjærlighetserklæring til moren, fremført med en stor dose glimt i øyet.
Fordi lydbildet er sånn akkurat passe proft og strømlinjeformet, tilfører det musikken både litt ekstra energi og popsensibilitet. Og selvom Kirke som newyorker mangler den lille countryknekken, kler stemmen hennes lydbildet så godt som perfekt. Et lydbilde fylt med både akustiske gitarer, el-gitarer, tight tromming, steelgitarer, banjo, mandolin, piano, synth og Mellotron.
Personlig synes jeg Kirke har mange likhetstrekk med artister som Lilly Hiatt, Kacey Musgraves, Jenny Lewis, Waxahatchee og Taylor Swift. Vi snakker med andre ord om melodiøs og iørefallende musikk med plass til både spretne uptempo-låter («Easy On You», «Marlboro Lights & Madonna», «2 Damn Sexy», «Raised By Wolves») og smellvakre ballader («241s», «Hungover Thinkin’», «Bury Me In NYC»). (EAA)
Destroyer: «Dan’s Boogie»
«Dan’s Boogie» byr på storslagne pop-epos, personlige pianoballader og ulmende stemningsverk som visker ut grensene mellom sang og roman og film, hver og en av dem med sine hemmeligheter. Her får vi drømmende lydbilder, svevende gitarer, frodige horn, jazztromming, rare synther, og ikke minst, et klingende loungepiano, helt i tråd med ambisjonene i låtskrivingsprosessen.
Plata åpner med den orkestrerte «The Same Thing as Nothing at All», drapert i strykere og ellevill bassing. De sprø innfallene og uvanlige grepene florerer utover på skiva. Sammen med Bejars enerverende stemme utgjør de likevel en slags helhet som føles riktig. Platas helt store øyeblikk er den fantastiske singelen «Cataract Time», en nydelig låt arrangert med uvanlige strengeinstrument og en nærmest snakkesyngende Bejar. (JEE)
Hotline TNT: «Raspberry Moon»
Det amerikanske indiebandet Hotline TNT leverer så det holder på tredjealbumet «Raspberry Moon». Dette er saker for alle som liker støygitar og passe introverte låter. New York-bandet frontes av låtskriver, sanger og gitarist Will Anderson. Hotline TNT er i praksis enkeltmannsforetaket til Anderson, men han turnerer hyppig med et sett ambulerende musikere under bandnavnet.
Andersons wall of sound, vrengte gitarer og sterke melodier kjennetegner Hotline TNT. Kall det powerpop, shoegaze eller hva du vil, men knallgod musikk er det. Det nye albumet inneholder perler som «Was I Wrong», den knalltøffe «The Scene», «Julia’s War», «Letter To Heaven» og «Where U Been». Samtlige låter, med noen få unntak, klokker inn på effektive runde tre minutter.
Anderson har denne gangen valgt å samarbeide med multi-instrumentalisten og produsenten Amos Pitsch i studio, kjent fra pønkbandet Tenement. Det må sies å være et vellykket grep. Pitsch har fått Anderson med på notene og tilført et større lydbilde og et anstrøk av psykedelia til Andersons materiale («Transition Lens»). Pilene peker oppover for Will Anderson og Hotline TNT som har levert et kanonalbum av godt gammelt merke. (JEE)
BC Camplight: «A Sober Conversation»
Der aller meste på «A Sober Conversation», både når det gjelder produksjon og lek med instrumenter, er utført av mannen selv. Noe som må sies å være dypt imponerende med tanke på hvor vitalt, friskt og proft alt er utført. Unntaket er trommingen og noen vokalinnslag fra blant annet Abigail Morris på temposterke og svært fengende «Two Legged Dog».
«A Sober Conversation» fremstår mest av alt som et semi-symfonisk verk, der de glimrende melodiene, rett som det er både snur og vender på seg. Litt som haren hopper, hopper BC Camplight litt der han føler for det. Noe som tilfører musikken både uforutsigbarhet og interessante musikalske grep.
Musikken er stort sett bygd opp rundt tangenter i mange former og farger, krydret med herlige strykerarrangementer og BC Camplights tidvis såre og svært tilstedeværende vokal. For undertegnede er det som tidligere nevnt mange likhetstrekk mellom BC Camplights og 10cc sine musikalske univers, men tankene går utvilsomt også til artister som Sparks, Elton John, John Grant og The Divine Comedy.
Edwyn Collins: «Nation Shall Speak Unto Nation»
Åpningslåta «Knowledge» er Collins på sitt aller beste, en låt med nydelige koringer, deilige tangenter, snertne gitarriff og forfriskende blåsere. Stemmen hans balanserer akkurat på kanten av stupet når han fremfører den rørende og fine teksten. Helt topp, med andre ord! Neste låt ut, «Paper Planes», tusler av gårde i et behagelig tempo, dyttet framover av en deilig melodi og nennsom bruk av trommer, tangenter, klokkespill og gitarer.
Platas mest umiddelbare låt er muligens behagelig intense og svært nynnbare, «Sound As A Pound». På «The Heart Is A Foolish Thing», skrus tempoet opp, og vips, så befinner vi oss i et musikalsk landskap Edwyn Collins ofte har beveget seg innenfor tidligere. Deretter følger vakre og svært tilstedeværende «The Mountains Are My Home», der Collins følelsesladede og lett vindskeive stemme bakkes opp et enkelt med svært tiltalende lydbilde. Noe som også gjelder platas nest siste låt, vidunderlige «It Must Be Real», der Collins nok en gang imponerer med en vokal som balanserer på en ganske strak line. (EAA)
Foto: Covre og pressefoto
