Plateanmeldelse: The Lumineers – «Automatic» (album, 2025)

Sommeren er tida for å ta igjen tapt lytting på album som vi ikke rakk i en hektisk hverdag tidligere i år. For noen dager siden skrev vi om Sunflower Bean og deres fine album «Mortal Primetime». 

Neste forbigåelse er The Lumineers og deres kruttgode album «Automatic», som kom ut i februar i år. Aldri hørt om The Lumineers? Vel, det er duoen bak den litt enerverende låten «Ho Hey» som gikk som en farsott på radio for noen år siden (fra debutskiva «The Lumineers»).

Nå skal vi ikke dømme et band basert på en radiohit siden det er noe alle band ønsker seg, men disse gutta (Wesley Schultz og Jeremiah Fraites) fra Denver, Colorado har gitt flere album i mellomtiden som vi ikke har lagt så veldig godt merke til – selv om de har turnert med U2 og samarbeidet med Zach Bryan og greier. Cellist og vokalist Neyla Pekarek var med i bandet fra 2010 til 2018. 

På deres femte album «Automatic» finner vi derimot Schultz og Fraites i storform. Albumet åpner med den finfine «Same Old Song», men jeg må innrømme at jeg er spesielt svak for den smått geniale «Asshole» og den morsomme tekstlinja: / First we ever met / You thought I was an asshole / Probably correct / But I can see your shadow

Tittellåten «Automatic» er også en fin liten melankolsk perle. Opptil flere av låtene er i likhet med tittellåten ganske så lavmælte og akustiske, inkludert nydelige «Keys on the Table», men på tampen av albumet viser The Lumineers, med den passende tittelen «So Long», at de kan rocke på uten å trampe i klaveret.

Den akklamerte David Baron og Simone Felice har samarbeidet med The Lumineers om produksjonen og resultatet er blitt balsam for øret. The Lumineers viser at de er kommet for å bli på den amerikanske alternative rockescenen. Og det er helt i orden. 

Foto: Dualtone Records (promo)