Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 20 album vi mener er blant årets beste fra det store utlandet så langt i år. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Blue nun importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spilleliste (platene er ikke rangert):

deLillos: «20 Lillos uten filter»

Den første halvdelen åpner aldeles formidabelt, med en seiersrekke av noen låter. Først ut er Lars Lillo-Stenbergs uslåelige «Frogner». Den tøffe trommefiguren til Øystein Paasche og bassgangen til Beckstrøm er selve motoren i låten. En viktig ingrediens i oppskriften til deLillos er at de evner å fornye seg hele tiden. Lars Lillo-Stenberg har tatt ansvar for produsentrollen selv, og det fungerer jo som smør.

De to siste sporene handler i stor grad om vår egen forgjengelighet. Det er vel ikke til å undres over at temaet opptar gutta i deLillos, tatt i betraktning at de i år feirer sitt 40-årsjubilum som band. Utover dét er det absolutt ingen tegn til slitasje å spore på «20 Lillos uten filter». Tvert imot, deLillos anno 2025 fremstår som friskere og mer opplagte enn på lenge. (Jon Erik Eriksen)

Sivert Høyem: «Dancing Headlights»

Som en naturlig forlengelse av 2024-albumet «On An Island» slår bølgene rolig inn mot stranda, før tittellåten på det nye albumet, «Dancing Headlights» dundrer i gang. Og det er bare å bøye seg blant tangsprell i fjæresteinene; Sivert Høyem har gjort det nok en gang. Den nydelige tittellåten får som sagt åpne ballet, mens braksingelen «Love Vs. The World» er neste låt ut. Panseråpning på plata. 

Det er ikke mange her på berget som slår den. Blant mine øvrige personlige favoritter denne gangen er den litt roligere «The Great Upsetter». Her er både Sivert og stemmeleiet hans inne i mer kjent landskap, og jeg digger virkelig den Cure-inspirerte rytmegitaren, den er selve bærebjelken i låten. Det forrige albumet var imponerende, men stor er den artisten som tør å utforske det ukjente og evner å fornye seg. Det gjør Sivert Høyem.  (JEE)

Thom Hell: «Candy»

«Candy» består av 11 låter som i stor grad er bygd opp rundt Hells myke og behagelige stemme, mye bruk av tangenter, nydelige koringer og nennsom bruk av strykere. Sterkt melodiøse låter som fester seg så godt som umiddelbart, enten du vil det eller ikke. 

Stemningen i låtene har ofte drag av melankoli, ettertenksomhet og nostalgi. Ting, opplevelser eller mennesker fra fortiden som enten er borte eller fremdeles er med oss. Som for eksempel John Candy, McCartneys «Tug Of War», og de første platene til Billy Joel («Cold Spring Harbor» nevnes eksplisitt), noe som tematiseres på et av platas store høydepunkter, «John Candy», der Harry Nilssons musikalske skattkiste lurer i kulissene. 

Selv om denne anmeldelsen renner over av musikalske referanser, er det ingen tvil om at Thom Hells musikk har både egenart og benytter seg av selvlagde trylleformularer. For Hell har gjennom en lang musikalske karriere maktet å skape et musikalsk univers som er hans, og bare hans. Et imponerende musikalsk univers og en låtkatalog det knapt finnes maken til i Norge om man verdsetter melodiøs, smart og velartikulert popmusikk. (Espen A. Amundsen)

Amazing Space: «Parallel Dreams»

Amazing Space er et nytt indie-navn fra Bergen. Bandets debutalbum, «Parallel Dreams», er solid forankret i americana-sjangeren, men gutta henter også inspirasjon fra shoegaze, synthwave og krautrock. Hør for eksempel den mektige «The Solid Might Recede». Jeg får assosiasjoner til både Pink Floyd og Manic Street Preachers.

«Parallel Dreams» består av åtte overraskende sterke spor med flotte vokalharmonier, luftige gitarsoloer og drømmende analoge synther. Til alt overmål bidrar Charlie Hall fra The War on Drugs med trommer på albumet. Dette kommer spesielt til utrykk på «Ode to You», nydelige «I’m in Reverse» og ikke minst i den fenomenalt episke sistelåten «My Rubicon». Det bråkete halepartiet er ren ekstase for et indiehjerte. 

Med eller uten hjelp, fremfor alt har dette utvalget av musikere fra bergensbølgen laget et ekstremt raust, detaljrikt og godt produsert album. Anbefales varmt av denne redaksjonen. (JEE)

King Hüsky: «King Hüsky» 

Musikken på Vidar Landa, aka King Hüsky, sitt første soloalbum, er skreddersydd for stort sett de fleste av Popklikks skribenter. Brorparten av låtene ratter av gårde på et hav av gitarer omgitt av et luftig lydbilde der det også er plass til deilige strykearrangementer, lune syntdrag og koringer. 

De fire singlene, «Heads Above Water», «Running», «Wish I Had A Dog» og «Lately I’ve Been Thinking Of Your Mother», er så avhengighetsskapende at man er skikkelig på kjøret etter kun noen små doser. Vi snakker musikalsk rus av beste sort. Noe man også kan si om de fem andre låtene på plata. Akkurat nå har jeg for eksempel fullstendig dilla på «Change Of Heart» og «Label Night», to ekstremt sjarmerende og fremadstormende låter. 

Sagt med andre ord: På King Hüskeys debutalbum møtes energisk gitarrock og smart pop på en så fortreffelig måte at endorfiner i lytterens kropp går fullstendig bananas nesten før man har begynt. Noe som må sies å være smått genialt i en verden som trygler om gode musikalske opplevelse. (EAA)

El Cartel: «Fronteras»

Det er neppe særlig dristig å hevde at El Cartel har latt seg inspirere av band som Calexico og Los Lobos, men gjengen makter utvilsomt også å skape sitt eget musikalske avtrykk på «Fronteras». Noe som i stor grad skyldes Norbæks glassklare vokal, finurlige arrangementer og en sombrero fylt med svært tiltalende og melodisterke låter.

Selv om lydbildet på flere av låtene på beste mariachi-vis er fylt med vitale trompeter, intense el-gitarer, trekkspill og et lite utvalg av kastanjetter, består også plata av mange låter der tempoet skrus ned ganske mange hakk. Et grep som tilfører musikken både variasjon og flere strenger å spille på. For selv når musikken lener seg litt bakover i stolen, inntar ikke nødvendigvis verken trompetene eller gitarene den samme liggestillingen. Noe fantastiske «Don Alvarado Drive» er et glimrende eksempel på. En i utgangspunktet rolig låt der trompetene tilfører låten både vitalitet og melodiøs kraft. 

Plata er produsert på beste vis av Magnus Abelsen (The Navigators) i hans eget City Life Studio som ligger sånn cirka midt i Fredrikstad City. En by uten ørken, men med et band som spiller som om de befinner seg midt i en. Fordi «Fronteras» med letthet kan beskrives som et svært vellykket debutalbum, er det heller ikke vanskelig å anbefale alle platas elleve låter. (EAA)

Tor Thomassen: «Utålmodige hjerte»

«Utålmodige hjerte» er inspirert av den skandinaviske viserock-tradisjonen, men drar også inn elementer fra blues og britisk folk, og fra det orkestrerte 60-70 talls singer/songwriter-lydbildet. Det store lydbildet er helt klart Thomassens signatur, en slags ‘big music’ fra det fjellhöga nord. Thomassen går heller ikke av veien for å ha følelsene blottet og hjertet utenpå kroppen, og han lar det gjenspeiles både i stemmebruk og tekster.

Personlig favoritt på plata er melankolske og stemningsfulle «Kunsten å lide». En kunst Thomassen høres ut til å beherske til fulle. Men du verden, det er massevis av favoritter i twist-posen: «Tusen milliarda stjerne», «Ei natt tel», de glimrende balladene «Diamanta» og «Kunsten å lide» og den sassy «Æ har vært på det fjellet». 

På flere av nøkkelsporene får vi servert folkrock a la The Waterboys, som på «Nattas vind e hjemløs», «Kjenne Ingenting» og på avslutningsbluesen «Dine øya e som havet». Thomassen imponerte som frontfigur i Vishnu og i The Late Great. Her er han på tur mot det fjellet under eget navn, ikke alene, men sammen med kompetente bandkamerater i Tromsø. (JEE)

The Impossible Green: «Quicksilver Daydream» 

Trondheimsbandet The Impossible Green fortsetter ufortrødent der de slapp på fjorårets album «In Technicolor», og serverer også denne gangen melodiøse låter i krysningen mellom americana, rock og powerpop, med andre ord et sted mellom Pogo Pops og Madrugada.

Bandet er i ferd med å seile opp som et av de store navnene i norsk rock. Skiva tar ingen omveier, men går rett på sak og åpner med den finfine powerpop-låten «Hotel Continental Blues». «Sheepless» og bluesrockeren «I Want Your Money», har begge mange gode kvaliteter, men for undertegnede sin del er det tittellåten som virkelig setter standarden. Dette er en sann perle av en låt, som hører hjemme et sted i landskapet til Springsteen eller The War On Drugs. Gitararbeidet er nydelig. 

Mot slutten av plata får vi to låter som på et vis henger sammen og som må ses på som et hovedverk så langt i bandets karriere: Den mer akustiske «Blinding Light Pt. 1» og den mer rocka «Blinding Light Pt. 2». Mathias Angelhus får virkelig vist hva han er god for som rockevokalist på disse låtene, og god, det er han. Pass opp for The Impossible Green, folkens, for nå kommer de og tar deg! (JEE)

Kåre Indrehus: «Vekkerklokkeangst»

«Vekkerklokkeangst» er Indrehus’ åttende soloalbum. Han har vært en unik røst helt fra starten, og han er fortsatt på en stigende kurve. Sangene tar for seg historier fra oppveksten på Vestlandet, plagsomme trær, lengselsfylte bilturer, målbevisste skilpadder, bitre naboer og misforståtte mannfolk. Umiddelbart blir vi henført til nostalgisk stemning med den fine «Det året jeg forsvant», før det tar av for alvor med glimrende «En drøm om en tid». 

Et gyllent øyeblikk på plata oppstår i overgangen mellom «Knut har misforstått» og den blytunge synthpop-låten «La treet stå». Sistnevnte er platas tøffeste spor, en låt som viser en annen side av Indrehus. Avslutninga med «Lån meg en bil» og «Skilpadda og harepus» står til 20 i stil. Det er ingen tvil om at Kåre Indrehus til en av de mest interessante stemmene i norsk alternativ (vise)pop akkurat nå. (JEE)

Soft Ride: «Southern Lands»

Åpningslåta, «Sun Astray», begynner med et lite regn av kassegitarer før deilige elektriske riff overtar styringa. Vi snakker perfekt solskinnsrock ikke ulikt det band som GospelbeacH, Beachwood Sparks, Tyde og SUSTO holder på med. Mot slutten av låta legges det inn noen psykedeliske vibber før neste godbit, «Darker Hearts», sømløst sklir over målstreken. En låt der det ryddes plass til både slidegitar og saksofon, noe som fungerer aldeles utmerket.   

På «Don’t Fold» får vi en utsøkt miks av rock, country og karibiske rytmer, før lett sjanglete og rytmeglade «Extra Life» gjør alt den kan for å sjarmere lytteren i senk. På «Foul Kisses» roes det såpass mye ned at det nærmer seg en ballade. Deretter følger «My Baby Bad»; en vaskeekte countryballade med Embla Karidotter på støttevokal. En trist og lett fyllesjuk låt det slidegitaren stjeler mye av oppmerksomheten.

Selvom Soft Ride er veldig langt unna å finne opp nytt, musikalsk krutt (og takk gudene for det), klarer de likevel på «Southern Lands» skape musikk der melodier, instrumenter og produksjon smelter sammen til en treenighet denne skribenten kan tro på uten å tvile et eneste sekund. (EAA)

Vaarin: «Heading Home»

«Heading Home» åpner med den sterke folklåten «’til the morning». Det spesielle og litt mystiske retro-lydbildet er det første som fanger interessen hos lytteren. Dette produksjonsgrepet holdes gjennom skiva, og kommer spesielt godt til uttrykk i «Echoes From Our Time» og «Something», begge veldig sterke låter. Folk møter drømmepop i en vellykket og beroligende symbiose. Stemmen til Vaarin har også opplagte jazz-kvaliteter. 

Albumet er blitt en nostalgisk hyllest, en klem til foreldrene, et bilde av en svunnen tid og et tilbakeblikk på barndommen. På plata finner du blant annet Vaarins pappa spille gitar i stua, pedal steel og drøssevis av akustiske gitarer. Det kan bli vakker musikk ut av en hjemreise. Vaarin er en sjelden fugl på pop-himmelen, og med et slikt stjernelag av musikere på innspillingen blir resultatet rett og slett veldig fint. (JEE)

Restore to Past: «Fred & Jenny»

Bidragsyterne rundt Kristian Romsøe, som har skrevet alle sangene på «Fred & Jenny», og medhjelper Anders Møller, har alltid vært en dynamisk øvelse. På Restore to Past sin forrige plata ble for eksempel vokalist Solgunn Ivana Valstad dratt opp av hatten med stort hell. Og, ja da, hun er heldigvis fremdeles med og bidrar også denne gangen med store mengder stemmeprakt av ypperste klasse.

På låter som «Any Faster Track» og «The Accountant’s Appeal», vandrer tankene til FM/AOR-inspirert musikk og da kanskje spesielt band som REO Speedwagon, Journey og Foreigner, noe som tilfører musikken både en ekstra melodisk glans og en småtøff og akkurat passe strømlinjet dimensjon. Om man legger til at ekko fra artister som Fleetwood Mac, Eagles, Cheap Trick, Tom Petty og ABBA dukker opp underveis, sier det seg selv at resultatet blir mer enn godt nok for sånne som meg.

«Fred & Jenny» åpner med spretne og svært iørefallende «The Forever Young Ones», som etterfølges av minst like melodiøse og lekne «Consider Me In» før nydelige og balladepregede «Oslo June 2012» entrer scenen. Og slik bare fortsetter det – den ene knall-låten etter den andre fyller rommet med den største selvfølgelighet. Noe som gjør det fullstendig overflødig å trekke frem favorittlåter. (EAA)

Henning Kvitnes: «Sanger i Havn» 

Plata åpner med den reneste festen av en låt i den feiende flotte og funky «Smia til en sang». Det er så man får lyst til å bruke uttrykk som ‘godfoten’, i positiv forstand. Så skjer det saker og ting; allerede på «Så lite som skal til» får vi et eksempel på hvor bra det låter når Kvitnes legger til litt melankoli og ettertanke. Det aller fremste eksemplet på akkurat dét er den nydelige «Mens jeg ennå er 66». Naken, ærlig og håpefull betrakter Kvitnes tilværelsen ved inngangen til alderdommen. Utrolig fint. «Sommeren i Den Gule Kadetten» har mange av de samme kvalitetene. 

På det viset bølger plata fram og tilbake som en pram på havet, kastet mellom framtidshåp og mimring. Gjennomgående er det gode melodier og reflekterte tekster. Jonas Fjeld har skrevet melodien til selve finalen, «Støvets År», som drives fram av en smakfull, Bon Iver-aktig gitarfigur, lavmælt vokal og vakker samklang med Eva Weel Skram. Et av platas beste øyeblikk, og en verdig avslutning på albumet, om ikke på hele karrieren. (JEE)

Oakland Rain: «Twin Flames Part I: The Evergreen» 

På «Twin Flames Part I: The Evergreen» finner vi Oakland Rain igjen i god nordicana-form. Det hele åpner med en feiende flott søsterhymne før vi får servert den glimrende «I’m Scared Of Everything». «Diamonds Are Diamonds» er nemlig platas mest interessante øyeblikk, behørig plassert midt på plata, akkurat der den trengs for å røske opp i tilværelsen. Du er bare nødt til å elske den mørke teksten og temposkiftet inn mot refrenget. Stilig gjort!

Det fine med den nye plata til Oakland Rain er at det er en nerve i alle låtene, slik at sluttresultatet blir mer bittersøtt enn sukkersøtt. En typisk representant for den underliggende melankolien er den fine «Would You Love Me More». Det hele topper seg med sistelåten «The Trapeze», som med sitt formidable refreng er en verdig avslutning på denne utgivelsen. (JEE)

Vidar Vang & Bandet: «Barndomsvenn» 

Vidar Vang har virkelig funnet formen med sin helhjertede springsteenske rock på dialekt. Røtter og opphav, samhold og tilhørighet har alltid vært viktige element i musikken til Vidar Vang. Den kraftfulle åpningslåten, «Si det som det e», tar til og med et distriktspolitisk standpunkt, mens «Kom igjen» er en klassisk voksen kjærlighetslåt som når nye høyder med koringen som ligger under gitarsoloen mot slutten.  

At Vang har funnet tonen med ungdomskameratene i Bandet de senere årene merkes på samspillet og dynamikken. «Barndomsvenn» er blitt ei plate som spiller på nostalgiens strenger og som vil oppleves som meningsfull for alle som har levd en stund og som har kjent på det. Kjenn på det! (JEE)

Jonas Alaska: «Sunday» 

Etter første gjennomlytting av Jonas Alaskas’ nye album, «Sunday», føltes det nesten som jeg hadde ramlet rett inn i Jobs bok. Men etter å ha levd med plata et par uker, hadde tristessen og oppgittheten som tilsynelatende fremkommer i tekstene, forvandlet seg mer i retning av å fremstå som jordnære og ektefølte uttrykk for hvordan livet kan oppleves når pila ikke akkurat peker oppover. 

Noe de fleste av oss er innforstått med om vi gidde å kjenne etter. Livet er jo, som kjent, og i all sin prakt, ikke for amatører. Noe Alaska setter ord på i åpningslåta, «I Wanted To Make Something Alone».

Når det gjelder låtene, har jeg blitt utrolig glad i «I Wanted To Make Something Alone», «If I Don’t Come Home, «On the Floor», «Thank God For You» og «All Of My Friends Are Gone». De to førstnevnte er så til de grader følelsesmessig intense at jeg får en diger klump i halsen hver gang de lener seg inntil meg. At livsbejaende og lett glødende «When I Come Around» får æren av å avslutte «Sunday» er helt på sin plass. (EAA)

Kristian Kaupang: «Siste sjanse»

«Siste sjanse» er ei plate som er ment å høres sammenhengende. Det er også et overraskende variert album. Her finner du blant annet radiovennlig pop, en trekkspillinstrumental, vise-prog og klassisk singer-songwriter-materiale. Først og fremst tenker jeg at dette er Kaupangs mest gjennomarbeidete verk så langt, tekstmessig som musikalsk. Kaupang kaller det selv en tonesatt midtlivskrise – morsomt, men også ganske treffende. Ifølge Kaupang oppstod et avgjørende øyeblikk av inspirasjon i låtskriverarbeidet ved oppdagelsen av sangen «Same Old Lang Syne» av artisten Dan Fogelberg. En lett forståelig kobling.

Den fine poplåten som utgjør tittelsporet er første låt ut, før vi får den klassiske fortellerstilen i «Du er en annen nå». Nydelig koring av Hedda Kaupang. Singelen «Beautiful girls» (med selveste Pål Angelskår) har vært ute en stund nå, men du verden for en låt det er! En opplagt radiokandidat.  Siste sang på skiva er den utrolig fine «Eftanglandet». Trekkspillet løfter låten opp og over et underliggende dystert teppe. (JEE)

Darling West: «Woods» 

Mari og Tor Egil Kreken leverer her en utgivelse med nydelige folklåter pakket inn i et kuratorisk lydbilde som fungerer som balsam for sjelen. Albumet er spekket med stemninger som fester seg hos lytteren. Du skal være bra tykkhudet for ikke å bli soft av det du hører på «Woods». Musikalsk er dette en minimalistisk utgivelse, men tro meg, den oppleves som stor nok til å fylle Spektrum og litt til.

Jeg føler i tillegg for å trekke frem den tydelige påvirkninga av østlig musikk, de sterke folk-melodiene og de vakre harmoniene.Mari Kreken synger bare bedre og bedre for hvert album. Tekstene (og musikken) reflekterer et behov for å tilbringe mer tid i naturen etter en hektisk periode. Ta for eksempel den bortimot a capella «In The Woods». Her går Darling West nærmest Susanne Sundfør i næringa. En drøm av en låt. Fantastisk er også «Our Little World» med Tor Egil på hovedvokal. (JEE)

Valkyrien Allstars: «Venter på noen som venter på noen» 

Sju album inn i karrieren fortsetter Valkyrien Allstars å blande rock – og folkemusikk på svært tiltalende og lett avhengighetsskapende vis. Musikk som tidvis også kan oppleves som en smule kompromissløs og løsrevet fra mye av det som skjer ellers i dagens musikkunivers. Bandets evne til å lage innsiktsfulle og lekne tekster med både brodd og humor, tilfører musikken en ekstra dimensjon. 

Låter som «Ingenting så tungt», «Slemt og frekt» og «Lakenslepp og hakeslepp», leverer på alle nivåer; her snakker vi god melodisans og glimrende tekster pakket inn i herlige og originale arrangementer. Energiske «Ladi dadi du kan like et party», er et skikkelig friskt pust av en låt som fyker av gårde i noe som kan minne om en blanding av funk, pop og folkemusikk. Sjarmerende «Kongler» går seg en fin tur på stien omgitt av blant annet feler, banjo og strykere samtidig som tankene springer av gårde på herlig vis, mens «Hånda på rattet» på alle mulige måter har hånda på rattet.  (EAA)

Lucky Lips: «Big City Jungle»

Da Lucky Lips, med Malin Pettersen i spissen, slapp sitt debutalbum i 2011, eksisterte vel knapt begrepet nordicana, og sånn sett var de svært delaktige i å plassere sjangeren på kartet. Etter ni års pause er bandet endelig tilbake med ny musikk det er klin umulig ikke å sette stor pris på om man liker en god blanding av country, pop, rock og bluegrass.

På «Big City Jungle» er det countrymusikken som skinner sterkest, noe tittellåta, «Stranger To My Heart» og «Dreaming Of You» er særs fine eksempler på. Vi snakker tidvis mye banjo og steelgitar i monitor. Men, bandet lykkes også svært godt når de tillater seg å tilføre låtene popsensibilitet og rockeføtter, som på «Poet’s Dream», «Boxes» og «Salt Sails The Sea». På «Do You Steel Feel Alone» fremstår gjengen som litt mer mystisk og dvelende, noe som også kler dem godt.