Plateanmeldelse (retro): George Harrison – «All Things Must Pass» (album, 1970)
Av alle Beatles-soloplatene er «All Things Must Pass» min favoritt, selv om de tre opprinnelige Lp-platene også inneholder klipp fra livlige jam-sessions, som nok må sies å være av det mer likegyldige slaget. Her er også enkelte mest irriterende, insisterende sanger, og alt har tatt seg en solid dukkert i Phil Spectors svært fuktige lydbad. Men nå er det sagt – det som kan sies av negative ting, altså – for alt det andre er fantastisk flott og har vært en inspirasjonskilde som gradvis har åpenbart seg for meg gjennom livet. Litt etter litt.
«All Things Must Pass» er sånn sett ei brud kledd med mange slør. Tekstene, som jeg først og fremst hadde et overflatisk forhold til, har ettersom årene har gått vist både dybde og relevans som rettesnor og bekreftelse i livet. Men som ung mann traff nok Neil Youngs tekster om ulykkelig kjærlighet og utenforskap meg i større grad. De var enklere å forholde seg til. Jeg tok ikke helt til meg dybden i George Harrison musikk, selv om jeg kunne merke den. For jeg var nok mest opptatt av jenter den gangen; jenter som kom, men som mest gikk.
Nå kan jeg tenke; hvor fantastisk er det ikke at Harrison, underkjent av «storebrødrene» i bandet, var den som dykket lengst ned i musikken, og som i dag fremstår med nærmest profetisk tyngde. For han var det største talentet.
Det viktigste av det han skulle formidle i livet kom med denne plata og oppfølgeren «Living in the Material World». Etter dette hadde han sagt det meste av hva han var ment å si. Det er flotte ting på de senere albumene også, men du må lete litt. Etter hvert mistet han fokus og gikk seg bort underveis før han fant retningen igjen mot slutten av livet. Traveling Wilburys er først og fremst et overskudd- og ferieprosjekt. Men noe som var ham vel unt, han og de andre i Wilburys.
Tilbake til «All Things Must Pass» For hva med sangene? Finnes det en finere sang om livets skiftende karakter enn tittellåta? For hva er konseptet lidelse i buddhismen – jo, at lidelse/suffering oppstår når vi prøver å holde fast ved alt som det ikke er mulig å holde fast i. «Isn’t It A Pity» handler om den siste tiden i The Beatles og den kommende oppløsningen, mens «Apple Scruffs» er en hyllest til fan-jentene som holdt stand på trappen ved inngangspartiet til Apple.
Det smygende mørket som lever inne i oss – så vel som utenfor – møter vi i «Beware of Darkness». «Behind That Locked Door» handler om et «nesten-møte» med en nølende Bob Dylan som helst ville være for seg selv. Inne i huset. Bak den stengte døra. Men de skrev «If Not For You» sammen, og det var Harrison som fikk en fremdeles nølende Bob Dylan tilbake på scenen under Bangladesh-konserten.
For en nydelig låt «My Sweet Lord» er – slik den viser det enhetlige og samlende i religiøse tradisjoner. Det indre. Det spirituelle. Det mystisk ordløse. Det som bare er, og som binder sammen, under ordene, bak symbolene og formene. Det ble en sang som herskerne i den materielle musikkens verden fant en måte å straffe ham med. For han spilte ikke spillet deres. Han spilte ikke for noen andre enn for musikken selv. Den som lærer oss å lytte.
Dette er et album som finnes i mange utgaver, og som også kan være forfriskende å lytte til uten Phil Spectors bidrag. Aller mest forbinder jeg «All Things Must Pass» med mitt første ordentlige stereoanlegg, som jeg hadde kjøpt et sted i sentrum, og som jeg med helhjertet innsats hadde fått med meg hjem i en taxi. Dette var en tid da høyttaler-kvalitet ble målt i liter. Jeg kan ennå kjenne vekten av høytaler-kasser i overarmene. Heldigvis har man gått bort fra denne målenheten for lyd.
Opplevelsen av å lytte til «I’ll Have You Anytime» på en sovesofa med brun kordfløyel traff noe i meg. Og jeg er fremdeles den unge mannen som hørte noe i musikken som rørte så dypt i ham – og som han resten av livet prøvde å finne ut hva var – dette som han hørte og kunne kjenne igjen inni musikken et sted.
Foto: Platecovre
