Plateanmeldelse: The Yum Yums – «Poppin’ Up Again» (album, 2024)
Moss Rock City! The Yum Yums, med Morten Henriksen i spissen, har gitt ut plater siden slutten av nitti-tallet. Minst! Jeg vet ikke helt om albumtittelen henspiller på at de har vært borte en stund eller noe sånt og at derfor nå «popper» opp igjen, men at de fortsetter å dyrke sin egen særegne form for «pop», det er sikkert.
For: på «Poppin’ Up Again» fortsetter de på oppdraget fra «Those About To Pop» fra 2020, hvilket er å skrive og framføre catchy, iørefallende, hypermelodiske og «krønsjy» pop-låter. Noen vil sikkert kalle det punkpop, andre pop-punk, atter andre powerpop eller bubblegum pop. Kanskje vi bare skal legge ballen død og snakke om «pop’n roll» eller noe i den duren? Pop-melodiene ligger alltid i bånn. Over dem rocker The Yum Yums fra seg i to-tre minutters bomber av noen låter.
Hvorfor skal du lytte til dette da? Vel, fordi musikk kan også bare handle om å ha det gøy. Om det er med disse låtene hjemme i stua, i hodetelefonene på vei til jobb eller skole, på fest sammen med kompisene eller på konsert, det tror jeg egentlig ikke er det sentrale. Det som teller over disse fjorten låtene, er å slippe ned skuldrene, løsne litt på hoftene, gynge med i takten og synge med.
Det er selvsagt nostalgisk dette, kanskje i enda større grad enn på «Those About To Pop». Den var nok noe mer nittitalls i disse ørene, mens årets plate kanskje skuer mer tilbake mot starten på den klassiske rocken på 50-tallet og de neste tre tiårene mot punken. Det er melodiene og hooksene som står i sentrum for Popklikks oppmerksomhet, det må sies, mens tekstene nær sagt som vanlig kretser rundt temaer som kjæresteri, dansing, fest og moro.
Hør bare på åpningslåta «Vitamin U» der Henriksen over kvessete gitarriff synger om at han trenger et vitamintilskudd i form av, ja, du kan kanskje tenke deg til det? Gitarene er i det hele tatt av det raske slaget i mange låter her. «Do You Like Me» er deilig punkete før gitarene åpnes opp og et sukkersøtt refreng åpenbarer seg.
Denne skribenten har en veldig sterk soft spot for mid-tempo gitarpop. Det får vi servert i bøtter og spann i den smått fantastiske «Baby Doll». Min favoritt, men her vil folk ha fjorten forskjellige låter å velge fra. Alle kunne vært singler, kan vi si! «Candy» er litt i samme leia, her senkes tempoet, med insisterende basslinjer og et klimprende piano i bakgrunnen. Her er også selv-referingen komplett. The Yum Yums’ debutskive het nettopp «Sweet As Candy».
To-minutters punkpop vil vi også ha, som i «Whole Lotta Kissin’», før tittelsporet smått klagende forteller om kjærlighetslivets mange fasetter, i det som fort kunne blitt årets sommerlåt. I sjutommerens tid, kanskje? Noe sier meg at Henriksen og co ikke nødvendigvis drømmer om at den skal gå viralt på Tiktok… Men, seriøst, kidsa burde jo hørt på dette i stedet for alt det serieproduserte, algoritmebaserte og AI-genererte mølet de serveres via enorme servere.
«Baby Oh Baby», «Steal My Heart Away» og «Come Back» er bare tre av mange eksempler på bakgrunnsvokalene og harmoniene på denne plata. De er en helt essensiell og integrert del av lydbildet. De gir noe av den dynamikken musikk som dette trenger!
Gitarriffet i «Everybody Loves My Baby» drar meg rett inn og smilet er ikke langt unna når Henriksen synger om å omgi seg med de beste folka og være klar over det, som jo i grunnen det mye av dette livet handler om!
Det er bare å takke for moroa nok en gang, The Yum Yums! Måtte den fortsette i mange album til…
