Ekte hat-trick fra Liverpool

Plateanmeldelse: Michael Head & The Red Elastic Band – «Loophole» (album, 2024)

Tja, hvor skal man egentlig begynne når man skal omtale en plata laget av en av Liverpools største sønner, Michael Head? En artist som alt for lenge har måtte leve i skyggen av mer berømte artister og band fra byen med ett godt fotballag, Everton FC. 

Fordi jeg har anmeldt Heads to foregående utgivelser, begynner jeg (slapp som jeg er) med å gjengi en del av setningene/ordene jeg brukte i anmeldelsen av hans forrige album, «Dear Scott». Setninger som nesten passer på en prikk også når det gjelder å beskrive musikken som befinner seg på hans nye album, «Loophole».

«For de fleste er trolig Head mest kjent som frontfigur i Shack og The Pale Fountains, to glimrende band som som har gitt verdens mange deilige musikalske øyeblikk. Men Head er minst like god når han operer under eget navn. Hvorvidt «Dear Scott» er like bra som «Adios Senor Pussycat», vil tiden vise, men det er ingen tvil om at Head nok en gang har truffet den berømte spikeren på hodet. Hovedårsaken til dette skyldes selvfølgelig først og fremst Heads unike evne til å lage svært iørefallende låter, men produksjonen til Bill Ryder-Jones må også tildeles en stor del av æren for at lydbildet og låtene er blitt så til de grader vellykkede. Et lydbilde der det foruten gitarer, bass, trommer og tangenter, suppleres med nydelige blåse- og strykearrangementer. På flere av låtene bys det dessuten på opptil flere musikalske taktskifter underveis, noe som igjen tilfører plata både variasjon og særpreg.»

På «Loophole» kjører Head og gjengen på mer av det samme, men om mulig med enda bedre låtmateriale enn på de to forgjengeren. Men, her må jeg nok forbli i tenkeboksen enda en stund før jeg konkluderer. At Bill Ryder-Jones også denne gangen har tatt seg av produksjonen, er det bare å takke eventuelle guder for. For her snakker vi en produksjon og et lydbilde som definitivt er med på å gi musikken et skikkelig løft.  

Plata sveives i gang med fantastiske «Shirl’s Ghost», der kassegitarer og etterhvert blåsere, strykere og el-gitarer omkranser Heads lett desperate vokal. Et svært gjennomarbeidet lydbilde som preger mange av låtene på Loophole». Ekstra fint blir det når en og annen fløyte dukker opp akkurat der den skal. 

Fordi alle de 12 sangene på plata har mye på hjertet, er det vanskelig å plukke ut favoritter. Men etter utallige gjennomlytting kan jeg likevel driste meg til at det muligens kan være lurt å starte med nevnte «Shirl’s Ghost», ekstremt iørefallende «Ciao Chio Bambino (av Uncut beskrevet som Tijuano-pop), saktegående og svært elskverdige «Tout Suite!», «You Smiled At Me» (med duften av The Style Council hengende over seg), «Ricochet Moment» (heisann, Nick Drake!) og «Connamare» (en ballade i særklasse). 

Om du liker artister som Richard Hawley, The Coral og Paul Weller, er definitivt Michael Heads musikalske univers et sted du for alt i verden vil oppholde deg. Er univers der en utsøkt blanding av psykedelisk rock, britisk folk og myk og iørefallende popmusikk går hånd i hånd. 

Med «Loophole» har Michael Head gitt verden tre fantastiske album på rappen. Vi snakker ekte hat-trick. Slå den, folkens! 

Foto: Michael Head’s Homepage

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1655