En gledelig opptur

Plateanmeldelse: Taylor Swift – «The Tortured Poets Department» (album, 2024)

Kritikerne av Taylor Swifts ellevte album, «The Tortured Poets Department», nasjonale som internasjonale, har nærmest stått i kø for å dele ut negative tilbakemeldinger i det siste. Som så ofte før er jeg diametralt uenig, det vil si, det er lett å henge seg på deler av kritikken. For all del, men vær litt obs på hvilke antakelser og fordommer som ligger til bunns.

Kritikken har blant annet basert seg på at Taylor Swift er en rik, kjent og populær superstjerne. Og på toppen av det hele kvinne. Gud forby. Som om pop- og rockhistorien aldri har hatt mannlige, styrtrike superstjerner! Andre igjen har avskrevet albumet som ‘kjedelig’ uten ytterligere begrunnelser, atter andre trekker troverdigheten i tvil; joda, men det er jo mulig at Swift har et mer intakt sjeleliv enn beløpet på kontoen skulle tilsi.

All kritikken til side, de færreste har gått nærmere inn på de mer interessante sidene ved «The Tortured Poets Department», som at Jack Antonoff (Bleachers) treffer toppformen med sine låtskriverbidrag og som musiker, eller at Aaron Dessner (The National) leverer en av sine fineste låter i karrieren med «So Long, London». Men før vi kommer så langt har Antonoff og Swift levert litt av en åpningsrekke. Først ut er den glimrende Madonna-aktige «Fortnight» med Post Malone som gjesteartist, deretter tittellåten, den sløye R&B-produserte «My Boy Only Breaks His Favorite Toys» og «Down Bad».

«The Tortured Poets Department» er et utrolig velprodusert album, befriende fritt for enkle popløsninger, muligens med unntak av «I Can Do With a Broken Heart» og «The Alchemy». 

Den gitarbaserte «Fresh Out The Slammer» er jo direkte nydelig, mens den grandiose «Florida!!!» med Florence Welch fra Florence and the Machine på gjestevokal fortjent har fått spilletid på radio her til lands. Er det bare meg, eller er det en slående likhet mellom refrenget i «Florida» og U2s «Gloria»?

Taylors roasting av en ekskjæreste, «The Smallest Man Who Ever Lived”, som angivelig skal referere til Matty Healy fra The 1975, er jo unektelig fornøyelig:

/ And you deserve prison, but you won’t get time / You’ll slide into inboxes and slip through the bars / You crashed my party and your rental car / You said normal girls were boring / But you were gone by the morning / You kicked out the stage lights / But you’re still performing / And in plain sight you hid / But you are what you did / And I’ll forget you, but I’ll never forgive / The smallest man who ever lived /

Denne anmeldelsen tar for seg utgivelsen som bare er kalt «The Tortured Poets Department», den med 16 låter, ikke antologien med 31 låter (til sammen over to timer med musikk!), men jeg utelukker på ingen måte at de øvrige 15 låtene også er helt smashing.

For min del blir dette den største Taylor Swift-oppturen siden «evermore» (2020). Betyr det at jeg er blitt en swiftie? Det får i så fall stå sin prøve. Nå skal jeg kaste meg over antologien.

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 195