Om du ikke har hørt disse platene, som ble sluppet i perioden 2015 – 2019, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor:
Neil Finn: «Out Of Silence» (2017)
Produksjonen på «Out Of Silence» er så silkemyk at sangene for det meste svever rundt i en varm og uimotståelig atmosfære. Noe som i stor grad skyldes en kombinasjon av lettbente tangenter og fjærlette strykere og blåsere.
Men selv om albumet oppleves som usedvanlig melodiøst og lekkert, bærer flere av låtene i seg dramatiske vendinger både arrangements-og tekstmessig. At alvoret titt og ofte stikker hodet over vannet, tilfører albumet en eksistensiell og følelsesmessig dimensjon som styrker helhetsopplevelsen.
«Out Of Silence» er nok et bevis på at Neil Finn fremdeles slår knockout på røkla allerede i første runde. Og selv om mine favoritter er «Love Is Emotional», «Independence Day», «Second Nature» og «I Know Different», kan du trygt ta med deg hele gjengen neste gang du besøker svigermor (EAA)
Weyes Blood: «Titanic Rising» (2019)
Weyes Blood (les: Natalie Mering) har laget et ypperlig og storslagent popalbum av den symfoniske sorten. Det pøses på med strykere, piano, orgel, synther, el-gitarer og klavikord som pakker Merings vakre stemme inn på utmerket vis.
Plata har mange likhetstrekk med John Grants særdeles vellykkede album, «Queen Of Denmark», fra 2010, men artister som ABBA, Roxy Music, Rufus Wainwright, The Carpenters og Brian Eno, er også hørbare referanser.
At Mering, som vokste opp i et kristen hjem, søker etter nytt tankegods og en ny kosmologi, er en av flere måter å tolke tekstene hennes på. Men det viktigste er at hun synes å finne både håp og inspirasjon til å lage musikk utenom det vanlige. Musikk som omfavner verden med begge hendene. (EAA)
Richmond Fontaine: «You Can’t Go Back If There’s Nothing To Go Back To» (2016)
Popklikk har alltid satt stor pris på Richmond Fontaines låtskriver, gitarist og sanger Willy Vlautins tekster. De treffer hardt og får følelsene til å legge ut på lange joggeturer langt inn i de dypeste skoger.
At tankene titt og ofte flyr til Springsteens «Darkness On The Edge Of Town», et album som handler om overlevelse og evnen til å bite seg fast i eksistensen, er neppe overraskende. Men også navn som American Music Club, Mark Eitzel, Jeff Tweedy og Jay Farrar dukker opp både her og der.
Samtlige låter på Richmond Fontaines svanesang treffer lytteren midt i sjela, og når stemmen til Vlautin bryter gjennom på låter som «Wake Up Ray», «I Got Off The Bus», «Whitney And Me» og «A Night In The City», er det bare å legge seg ned og grine. (EAA)
Mark Eitzel: «Hey Mr. Ferryman» (2017)
Med «Hey Mr. Ferryman» har Eitzel levert en av sine beste plater. Noe som innebærer at han slår knockout på det meste av det som betegnes som musikk.
Godt hjulpet av den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, maner Eitzel fram fintfølende låter pakket inn i delikate og luftige arrangementer. Det låter ekstremt proft, og Eitzels stemmen fyller musikken med varme, vemod og undring.
At han veksler mellom å synge som en vingeklippet engel med Belsebub i hælene, og en elegant crooner med både vidd og musikalsk timing, gjør lytteropplevelsen både intens, hjerteskjærende, morsom og befriende (EAA).
The Lilac Time: «No Sad Songs» (2015)
På sitt niende album plasserer Stephen Duffy og The Lilac Time prikken elegant over i’en. «No Sad Songs» er et dypt romantisk album, fylt av låter om tro, håp og kjærlighet. Nå og da kan det høres ut som Paddy McAloon har vært en tur innom på kaffe, andre ganger flyr tankene til Van Morrison og Nick Drake.
Enkelte av låtene er så inderlige og vakre at pumpa går fullstendig amok. Noe som i stor grad skyldes at lydbildet fylles opp med blåsere, lettbente kassegitarer og en og annen banjo eller steelgitar.
Om dagen er litt trist og lei er «The First Song Of Spring», «The Wedding Song», «Prussian Blue» og tittelåta som blå resept å regne. Og når sola treffer vinduskarmen, er det bare å svinge seg etter svansen med «Babylon Revisited» som følgesvenn. (EAA)
