Om du ikke har hørt disse platene med svenske artister, som ble sluppet i perioden 2016 – 2023, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor:

Annika Norlin: «Mentor» (album, 2022)

At språket er knutepunktet når forfatter og artist Annika Norlin snekrer låter forstår du etter å ha hørt tekstene hun lager. Hennes betraktninger rundt livets mange fallgruver og himmelstiger er både snodige, morsomme, intelligente og bittersøte. Ved hjelp av små absurde eller ironiske språklige krumspring, tilføres tekstene ofte en ekstra dimensjon man sjelden møter i musikktekster. 

Etter flere svært vellykkede plater med Hallo Saferide og Säkert, slapp Norlin for første gang i 2023 en plate som Annika Norlin. En plata bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Med andre ord en slags hybrid av de to ovennevnte bandene, og sånn sett helt i tråd med Ole Brumms berømte visdomsord: «Ja takk, begge deler. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop.

Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.

Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive.

Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. Hun er rett og slett noe helt for seg selv, en sjelden fin blomst i en verden der evnen til å lytte og reflektere alt for ofte må leve i skyggen av det høylytte, brautende og selvopptatte. (Espen A. Amundsen)

Håkan Hellström: «Poetiska försök» (album, 2023)

I løpet av 23 år har Håkan Hellström – killen från Göteborg – slengt rundt seg med musikk som har gjort han til en av Nordens mest populære og folkekjære artister. En posisjon han har opparbeidet seg etter å ha sluppet 10 album fylt med sjarmerende og melodisterke låter.

På sitt ellevte album, «Poetiska försök», fortsetter Hellström å lage hellströmsk musikk av beste sort. Om man – av uforståelige grunner – har et ønske om at Hellström må fornye seg eller finne nye musikalske årer, vil man muligens bli skuffet. Når det er sagt; hva er poenget med å omdefinerer det som oppleves som en nærmest perfekt musikalsk formel? 

Å plukke ut favoritter er vanskelig, men låter so  «HH vill alltid va med dej», «Små bäckar, store floder», «Symfonivisa», «Vem vill vara din vänn när du tappat glansen» og «Fan ta dig», ligger muligens et kvart hestehode foran resten av feltet. 

Hellström har denne gangen alliert seg med produsent Christoffer Berg som har oppjustert lydbildet med elektroniske virkemidler og synth. Vi snakker et voluminøst og innbydende lydbilde der det er rikelig med plass til utsøkte detaljer, strykere og klassiske Håkan-koringer. 

Resultatet har blitt en plate som både lyd-og strukturmessig henger mer sammen enn forgjengeren, der Hellströms tillot seg å skli litt i flere retninger sjangermessig. På «Poetiske försök» handler det mest av alt om å lage storslått popmusikk ispedd små doser med folk-inspirasjon i form av feler, banjoer og sekkepipe. Noe platas kanskje beste spor, nydelige «Symfonivisa», er et eksepsjonelt deilig eksempel på. 

Tekstene er som vanlig av den romantiske og bittersøte sorten der håpet og troen ligger på lur. På avslutningslåta, «Lovsong», er Hellström sågar i det lett filosofiske hjørnet – en låt som konkluderer med at han tror på peace, love and understanding for evig og alltid før en enslig fele runder av låta og plata på nydelig vis. Med «Poetiska forsök» beviser Håkan Hellström nok en gang at han er en av Nordens beste artister. Ferdig snakka. (EAA)

David Ritschard: «Blåbärskongen» (album, 2021)

Da David Ritschard dukket opp med sitt debutalbum,«Brobrännaren», i 2019 skrev jeg følgende: «Stockholmeren Ritschard, som gjerne opptrer i cowboyhatt, Adidas joggedress, slips og nypussede sko, har laget et album som sjarmerer, berører og biter seg fast i lisseslipset. Pakket inn i et lydbilde der det er plass til både steelgitarer, blåsere og feler, makter Ritschard å trylle fram avhengighetsskapende låter som også kan slå i bordet med tekster breddfulle av hverdagsrealisme og livsvisdom. Favorittlåter? Hele bønsjen!»

Etter å ha hørt oppfølgeren «Blåbärskongen» kunne jeg ha skrevet akkurat det samme en gang til. Den lille forskjellen er at Ritschard presterer enda litt bedre på andre forsøk. Vi snakker med andre ord om en sjelden god plate.

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Musikk som bugner over av sterke melodier og tekster ikke ulikt det Perssons Pack holdt på med for sånn cirka 25 år siden.

Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagsheltene og folket på gølvet. 

Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Sangene som senket meg først var «Sverigerocken», «Sockenplan Revisited», «Än går det vågor» (med Frida Hyvönen) og «Aldrig lämna», men etter noen runder var det bare å erkjenne at alle låtene fortjener en plass på pallen. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk.(EAA)

Joel Alme: «Bort bort bort» (album, 2019)

Godt hjulpet av produsent Mathias Glavå og Martin Elisson (Hästpojken), har Joel Alme tryllet fram ni uimotståelige låter fra den magiske hatten. Låter som beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der!

På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer (så, så, Espen, nå må du roe deg litt ned!) Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis.

Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. 

Å trekke fram enkeltlåter gir egentlig ingen mening, her er det hele pakka som gjelder, men om jeg absolutt må, tenker  jeg  at det kan være lurt å begynne med tittellåta, «Fri som du», «Dom vet ingenting om oss» og «Jag kommer inte undan». Om du spør meg om jeg er i overkant begeistret, er svaret «ja», men noen ganger blir man rett og slett så oppildnet at man føler at hodet stanger i himmelhvelvingen. (EAA)

Frida Hyvönen: «Dream of Indepence» (album, 2021)

Da jeg hørte Frida Hyvönens «Silence Is Wild» i 2008, forstod jeg umiddelbart at hun var en artist med både særpreg og sans for finurlige tekster og gode melodier. Låter som «Dirty Dancing», «Enemy Within» og «Scandinavian Blonde» fikk derfor raskt mye spilletid. Førstnevnte må vel sies å ha oppnådd klassikerstatus.

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith.

De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra.

De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Fordi Hyvönen evner å formidle tekstene med en stor porsjon  glimt i øyet, opplever jeg også at hun har en ironisk distanse til mye av det hun beskriver. Noe som igjen innebærer at låtene er både underholdende, interessante og en fryd for ørene. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge».

«14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. Når de nesten sju minuttene renner ut ønsker man bare å høre enda mer. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten.

Den pianodrevne tittellåta, som handler om evnen til å frigjøre seg (eller ikke), treffer lytteren umiddelbart og er både vakker og melodiøs, noe som kan sies om mange av låtene på plata. Men det fungerer også utmerket når Hyvönen på «Face Face» skrur opp tempoet en anelse samtidig som hun adresserer sitt aldrende ansikt.