Fenger, rocker og sjarmerer

Plateanmeldelse: Old 97’s – «American Primitive» (album, 2024)

Old 97’s er et utrolig tøft alt.country-band jeg oppdaget i 1999 da de ga ut herlige «Fight Songs», et album som fikk mye spilletid, og der spesielt låter som «Murder (Or A Heartattack)», «Indefinetly» og «Oppenheimer» gjorde inntrykk. Tre utrolig fengende låter som kan beskrives som countryrock ispedd store doser popmusikk. 

Siden den gangen har bandet, med vokalist Rhett Miller som spydspiss, gitt ut en rekke meget gode album som for eksempel «Most Messed Up» (2014), «Graveyard Whistling» (2017) og «Twelfth» (2020). 

Og nå er de her igjen med «American Primitive», en kruttstekt plate der en perfekt blanding av country og rock dominerer det lett rustikke lydbildet. Bestående av originalbesetningen Rhett Miller,  Murry Hammond, Ken Bethea,  Philip Peeples, og med god hjelp av celebre gjester som Peter Buck (R.E.M.) og Scott McCaughey (The Minus 5), serveres bandet 13 låter som både fenger, rocker og sjarmerer. 

At lydbildet oppleves som litt rufsete og rett-på-sak skyldes i all hovedsak at gjengen for første gang i karrieren, med Tucker Martine (My Morning Jacket, Neco Case) som produsent, spilte inn musikken i studio uten noen form for pre-produksjon, noe som resulterte i at evnen til å stole på hverandre, magefølelse og instinkt gikk av med seieren.

Og gud bedre som det funker! 

På flere av låtene går tankene i retning av musikken The Long Ryders og Jason & The Scorchers, gledet oss med på 80-tallet. The Byrds og Rockpile kan også være mulige inspirasjonskilder. Vi snakker med andre ord om en fin blanding av vaskeekte countryrock, skranglete countryballader krydret med noe små doser cowboy-punk. Titt og ofte ryddes det plass til ganske store doser med el-gitarer, som for eksempel på knallerter som «Falling Down», tittellåta, «Masterpiece», «This World» og «Magic» (der åpningsriffet minner om «London Calling»). 

«Honeypie» (med McCaughey på piano og Buck på mandolin) og «Where The Road Goes» (med Buck på 12-strenger), er to deilige og sjarmerende countryballader, mens «By The End Of The Night», med magisk plystring og Hammond bak mikrofonen, fester seg med hypnotisk kraft. På «Somebody» har bandet snekret sammen et herlig refreng omkranser av tøffe koringer og viltre el-gitarer. «Incantation» hadde passer fint inn på de siste Jason Isbell-platene, mens «Western Stars» har noen fine musikalske vendinger som tilfører låta det lille ekstra. 

Old 97’s store styrke, er som alltid evnen til å parre det melodiøse med en kompromissløs og litt vindskeive tilnærming til musikken de lager. Der «Fight Songs» i stor grad benyttet seg av melodiøse og tidvis ganske lettbente musikalske grep, byr «American Primitive» på et langt mer rocka og skranglete lydbilde. 

Tekstmessig byr Rhett Miller på opptil flere gullkorn som for eksempel disse fiffige tekstradene hentet fra energiske «Masterpiece»:  «So I sank to the bottom of the hotel pool / You drank sunshine like you always do / Then it rained broken glass on your paperback / The ink ran and so did I, never said goodbye / Just fade to black».

 På «Western Stars» har Miller latt seg inspirer av et Alfred Lord Tennyson-dikt som han lærte seg utenatt på skolen, mens han på «Magic» kommer opp med følgende livsbetraktning: «These cigarettes are lazy/They’re killin’ me so slow/If you’re here to save me well you’d better hurry up/Because I’m spinning out of control»

En fellesnevner for platene til Old 97’s, er at musikken alltid fremføres med en stor dose sjarm og lekenhet. Noe som definitivt også er tilfelle på «American Primitive», som etter tre-fire lyttinger fremstår som et av bandets aller beste album. 

Det originale og stilfulle platecoveret er laget av Hammons 17 år gamle kunstnersønn, Tex Hammon. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641