Nok et mesterverk fra The Pearlfishers

Plateanmeldelse: The Pearlfishers: «Making Tapes for Girls» (album, 2024)

Mens jeg lyttet på The Pearlfishers nye album «Making Tapes for Girls», slo det meg at jeg egentlige bare kunne bytte ut album-og låttitler i anmeldelsen jeg skrev om bandet forrige album, «Love & Other Hopeless Things» fra 2019. En anmeldelse jeg innledet med å skrive følgende:

«Enkelte plater får meg til å tenke at dette må jo alle like. Jeg snakker om musikk som er så umiddelbar og melodiøs at bare tanken på at noen ikke elsker akkurat denne musikken oppleves som fullstendig absurd»

For både «Making Tapes for Girls» og «Love & Other Hopeless Things» er sånne plate. To plater med så mye overskudd, melodiøsitet og godvilje at jeg blir glad bare jeg tenker på dem. Noe som forøvrig også gjelder hele katalogen til et band som for alvor ble sjøsatt i 1997 med det glimrende albumet «The Strange Underworld of the Small Poppies» fra 1996.  Men små mesterverk som «Across The Milky Way» (2001), «Sky Meadows» (2003) og «Up The Larks (2011), er definitivt også obligatoriske innkjøp for folk som setter sin lit til artister som Burt Bacharach, Beach Boys, Simon & Garfunkle, Carole King, Aztec Camera og Prefab Sprout. Om du savner ny musikk fra sistnevnte, er «Making Tapes for Girls» som skapt for deg. 

At The Pearlfishers aka David Scott er fra Glasgow, er ikke lett å gjette seg til når musikken fyller rommet, men om du går inn på bandets Facebook-side, som er fylt med fine innslag der Scott snakker om og fremfører mange av låtene på «Making Tapes for Girls», er det ingen tvil. For fra å fortelle om låtene med en deilig Glasgow-dialekt, sklir Scott på elegant vis over til erkebritisk når han fremfører dem. 

På «Making Tapes for Girls» forsetter Scott, tradisjonen tro, med å lage vidunderlig symfonisk soft-pop med et lydbilde fylt av tangenter, kassegitarer, nydelige harmonier, strykere og blåsere.

Brorparten av låtene er spilt inn La Chunky Studios in Glasgow, et skikkelig vintagestudio der bruk av blant annet instrumenter som Wurlitzer og Fender Rhodes samt gamle mikrofoner og kompressorer, er med på å lage et uimotståelig og lett tilbakeskuende lydbilde.

Å trekke fram låter er ikke nødvendig, for her går det på skinnende skinner. Alle platas 12 spor sender lytterne ut på en melodiøse, oppløftende, melankolske, gladtrist og nostalgiske reise. Noe tittellåta, som åpner ballet, er et utsøkt eksempel på. En nostalgisk og svært vanedannende låt som handler om å lage kassetter med favorittlåter til jenter man ønsker å gjøre inntrykk på. For om man mangler ord kan man overlate akkurat det til sine musikalske helter:  «I didn’t know how to say the right thing / so I left it to Joni and Paul».

Foruten Joni og Paul benytter Scott tekstene til å namedroppe en rekke artister, som for eksempel Judy Sill, Tony Bourdain, Matthew Sweet og The Cocteau Twins. Og hvem i all verden sikter Scott til når han synger om «The Fauve and the Stuckist man»? Scott, som heller ikke er redd for å synge om musikkens helende kraft, enhjørninger, regnbuer og psykedeliske «heartbreaks», eller å leke seg litt med Simon & Garfunkle («Yellow & The Lovehearts»), er utvilsomt en mester til å sy sammen låter der kombinasjonen av tekst og melodi tilfører låtene langt mer enn bare det lille ekstra. 

Sagt med andre ord: Scott har nok en gang skapt musikk som er så umiddelbar og melodiøs at bare tanken på at noen ikke elsker musikken som skjuler seg mellom rillene på «Making Tapes for Girls», oppleves som fullstendig absurd. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1670