Hvorvidt dette blir en fremtidig spalte, tilhører fremtiden å bestemme. Akkurat nå var det kun et innfall fra Popklikk-Espen mens han leste den nye biografien til Paul Weller. Som foruten å veie et tonn, er inspirerende lesning for de av oss som liker den velkledde fyren fra Woking svært godt.
Innfallet om å lage en liste bestående av låter fra fortiden som har blitt litt glemt, oppstod da Espen leste om Wellers låt «Into Tomorrow» som selvfølgelig er med på lista. En glimrende låt som ikke dukker opp så mye verken her eller der. Og så bare ballet det på seg med låter Espen syntes fortjener å få børstet litt støv av seg og bli skjenket noen godord på veien.
Resultatet er 12 fantastiske låter som dukket opp i tidsperioden 1976-1993. Noen av dem fikk mye oppmerksomhet da de landet, mens andre stort sett har måttet rusle rundt i periferien. Poenget er at de er blitt litt glemt, og at Popklikk – i nostalgiens tjeneste – ønsker å gi dem litt ekstra oppmerksomhet. Fordi de fortjener det! Verre er det ikke. God lytting! Spillelista nederst i saken.
Andrew Gold: «Lonely Boy» (1976)
«Lonely Boy» er softpop av beste sort. En usedvanlig fengende låt der Andrew Golds stemme og pianolek bakkes opp av blant andre Linda Ronstadt (koring) og Waddy Watchel (gitar). Sistnevnte er kjent for sitt samarbeid med blant andre Warren Zevon og Jackson Browne.
Tonio K: «Cinderella’s Baby» (1980)
Hentet fra Tonio Ks andre album «Amerika» som, mye takket være de litterære og politiske referansene, blant annet ble beskrevet som punk for akademikere. En morsom, men ikke helt treffende beskrivelse. «Cinderella’s Baby» er en av Tonio Ks såreste og vakreste låter med et nydelig arrangement der trekkspillet vies mye plass.
Tim Finn: «Persuasion» (1993)
Skrevet sammen med blant annet Richard Thompson. Stemmen til Tim Finn er pur klasse. Kassegitarer, en nedpå el-gitar, mandolin, forsiktig tromming og en praktfull melodi. Versjonen til Thompson og hans sønn, Teddy Thompson, er sånn cirka like fin.
Pete Townshend/Ronnie Lane: «Nowhere To Run» (1977)
Henter fra albumet «Rough Mix», et samarbeidsprosjekt mellom Pete Townshend og Ronnie Lane. En nydelig, enkel folkpop-låt som bare sklir av gårde. Skrevet av Lane og produsert av Glyn Johns. Trekkspill, kassegitarer, banjo og Lanes såre vokal. Wow!
The Doobie Brothers: «What a Fool Believes» (1978)
Skrevet av Michael McDonald og Kenny Loggins. Gitt ut av begge, i førstnevntes tilfelle som medlem av Doobie Brothers. Stemmen til McDonald er noe av det fineste som finnes, og låta er en skikkelig softpop-perle. Vi snakker melodisk driv, piano, synth, gitarer, himmelsk vokal og velsmurte koringer i en og samme sang.
Genya Raven: «Junkman» (1979)
Raven trengte en duettpartner til «Junkman», skrevet av Jos Droukas. Van Morrison var aktuell og Springsteen ble visstnok forespurt. Mick Ronson foreslo kompisen Ian Hunter, og vips hadde man en duo som slo gnister. Ronson ble selvfølgelig med på lasset. En sår og vakker ballade der både Raven, Hunter og Ronson gir absolutt alt og litt til. En anelse Meat Loaf-vibber.
Paul Weller: «Into Tomorrow» (1992)
Uten platekontakt og litt motgang var «Into Tomorrow» en av låtene som fikk Weller opp på hesten igjen. En låt der de røffe el-gitarene er på plass igjen for fullt. Nytes best med en White Russian i hånda. Etter suksess med The Jam og The Style Council, lå en usedvanlig suksessrik solokarriere bare og ventet på Weller.
The Beautiful South: «Song For Whoever» (1989)
En smart tekst, en deilig melodi og et nydelig arrangement. Den første singelen fra The Beautiful Souths debutalbum, «Welcome To The Beautiful South», der platas cover ble en smule omdiskutert. Stemmen til Paul Heaton (ja, han fra The Housemartins), er så myk, varm og tiltalende at det nesten blir for mye. Men bare nesten. London 0 Heaton 4.
The Chills: «Heavenly Pop Hit» (1990)
Låta åpner med et nærmest sakralt keybord-riff før stemmen til Martin Phillips dukker til overflaten. Deilige harmonier og litt «dum de dum dum» drar låta inn i et … kremt…himmelsk refreng. At låta avsluttes på følgende vis er helt på sin plass: «It’s a heavenly pop hit for anybody / Oh, for those that still want it». Og jada, vi vil ha det!
Felt: «Rain of Crystal Spires» (1986)
Keyboard (Martin Duffy), el-gitarer og eksentriske Lawrence Heywards lett vaklevorne stemme, tilfører «Rain of Crystal Spires» en fin blanding av særhet, sårhet og melodisk kraft. Herlig og minimalistisk rock i fotsporene til Television og Tom Verlaine.
The Motors: «Airport» (1978)
Med to tidligere medlemmer av pubrock-bandet Ducks Deluxe (Nick Garvey og Andy McMaster) og Bram Tchaikovsky i spissen, klinte The Motors til med den syntdrevne og svært iørefallende låta «Airport». New wave møter pop på svært vellykket vis.
Jay Ferguson: «Thunder Island» (1978)
Ferguson var medlem av Los Angeles-bandet Spirit. «Thunder Island» er den første singelen fra hans første soloalbum. En klassisk softpop-låt med Piña Colada-vibber drevet fremover av en smittende melodi, koringer og el-gitaren til Joe Walsh.
