Romantisk rock av beste sort

Plateanmeldelse: Richard Hawley – «In This City They Call You Love» (album, 2024)

Det har gått fem år siden Richard Hawley slapp det glimrende albumet, «Furher», bestående av knallsterke låter som «Off My Mind», «Alone», «Emilina Says», tittellåta og «Midnight Train». Men nå er endelig en av Sheffield største sønner tilbake med nok et album man ikke bør gå glipp av, «In This City They Call You Love». Halleluja!  

Selv har jeg vært med på hele Hawleys musikalske soloreise som startet med hans selvtitulerte album i 2001. Et fint album som har blitt etterfulgt av strøkne utgivelser som blant andre «Low Edges», «Coles Corner», «Hollow Meadows» og nevnte «Further». Hawley, som etter min mening er helt i toppsjiktet blant dagens britiske låtskrivere, har en utsøkt evne til veksle mellom melodiøse ballader og mer rocka og gitardrevne låter.

At Hawley, som alltid har hentet mye inspirasjon fra både 50-og 60-tallet og artister som Roy Orbison og Duane Eddy, lager musikk som tidvis også minner om britiske artister som Elbow, I Am Kloot, Cherry Ghost, Tindersticks og Morrissey, er selvfølgelig bare helt topp. 

Om jeg har oppfattet det rett, henter flere av Hawleys tekster både inspirasjon og preferanser fra hjembyen hans, stålbyen Sheffield. Tekster om håp, fortvilelse, frihet og ensomhet som kles opp i et lydbilde som ofte fanger opp de sammen vibbene som fremkommer i tekstene. 

På «In This City They Call You Love» benytter Hawley vekselvirkning mellom ganske kompromissløse rocklåter og mer fintfølende og melodiøse ballader. Og han frir ikke akkurat til publikum med å åpne plata med «Two For His Heels» og «Have Love», to kompromissløse og repeterende låter som biter seg seg fast etter et par gjennomlyttinger. Når det er gjort, kliner han til med to usedvanlig vakre og melodiøse ballader, «Prism In Jeans» og «Heavy Rain», før han roer det helt ned på et av platas beste beste spor, «People». 

Etter usedvanlig fremoverlente og rocka «I Need Space», fyller han på med fire klassiske Hawley-ballader som bare blir bedre og bedre for hver gjennomlyttinger. Låter som får meg til å tenke på noe Nick Lowe kunne tryllet fram på en god dag. Og jeg elsker Lowes musikalske univers! 

Produksjonen og lydbildet er helt etter boka, og er tilpasset stemningen på hver enkelt låt. Fra skurrete el-gitarer og industriell romklang på en låt til strykearrangementer og kassegitarer på den neste. Noe som tilfører plata både variasjon og holder lytteren litt på tærne. 

Med «In This City They Call You Love» har Hawley laget nok en plate for romantikere med skinnjakka hengende lett over skulderen. Sånne som meg, men ganske sikkert også deg. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654