The Modfather fortsetter å levere

Plateanmeldelse: Paul Weller – «66» (album, 2024)

Da er han her igjen, Paul Weller, med nok et album jeg ikke klarer å legge fra meg. Med tanke på at jeg liker stort sett det meste Weller har laget siden han som purung mann startet opp The Jam, føler jeg meg muligens en smule ukritisk når jeg nok en gang skal anmelde en plate fra mannen som av enkelte beskrives som «The Modfather». Eller kanskje ikke, for om Weller hadde laget en plate jeg overhode ikke likte, ville jeg garantert blitt mer skuffet enn den gjengse lytter. 

Men, fordi Weller bare fortsetter å lage musikk som treffer blink hos lyttere som meg (og stort sett alle musikkanmeldere som lever i Storbritannia), er det bare nok en gang å hente fram de positive ladede adjektivene fra verktøykassa. 

En av Weller store styrker er hans evne til å leke seg innenfor en rekke ulike musikalske sjangre. Noe som gjør han både mer uforutsigbar og spennende enn artister som beveger seg på en stram musikalsk line. Og dem er det som kjent mange av. 

I løpet av de siste 10-12 årene har Weller laget musikk der elementer fra alt fra krautrock, elektropop, solskinns-soul og mer tradisjonell pop og rock, har gått ut og inn av døra. Noe som har fungert aldeles strålende. Alle platene Weller har gitt ut fra «Sonic Kicks» (2012) til «Fat Pop» (2021), har tidvis skilt seg ganske mye fra hverandre, samtidig som det heller aldri har vært tvil hvem det er som trekker i trådene. For uavhengig av eventuelle ulikheter, låter det, mye takket mannens meloditeft og lett gjenkjennelige stemme, alltid veldig «wellersk».   

Noe som selvfølgelig også er tilfelle med «66», som ble sluppet dagen før Weller fylte 66 år. En plata der Weller har fått noen av sine artistkollegaer til å bidra som tekstforfattere på plata. Lydmessig beveger Weller seg, godt hjulpet av den franske produsenten Carles Rees, for det meste i et musikalske landskap ikke ulikt mye av det han lagde i Style Council. Vi snakker med andre ord en fin blanding pop, rock og soul tilført noen små klyper jazz og frankofile vibber. Og sånn sett fremstår musikken på «66» som noe mindre eksperimentell enn på enkelte av forgjengerne. 

Den glimrende folkaktige åpningslåta, «Ships Of Fools», med tekst av Madness’ Graham «Suggs» McPherson, glir rolig avgårde godt hjulpet av kassegitarer, vibrafon, saksofon, piano og fløyter, før den lett disco-marinerte og svært umiddelbare soullåta «Flying Fish», flagrer avgårde med stort hell. En låt hvor elektroniske vibber, strykere og kule el-gitarer får spille hovedrollen. På neste låt, rockeren «Jumble Queen», med tekst av Noel Gallagher, fylles det på med herlige blåsere, energiske gitarriff, steintøffe koringer og el-gitarer på vift. 

Og sånn kunne jeg fortsatt, for det finnes knapt dødpunkter på «66». Begynner man med de tre ovennevnte låtene, og fyller på med for eksempel «My Best Friend’s Coat» «Rise Up Sunshine», «A Glimse Of You» og «I Woke Up», fire svært appetittvekkende låter bygd opp rundt nydelige strykerarrangementer, skal det godt gjøres ikke å la seg rive med. 

For avvekslingens skyld kan man deretter gyve løs på lett psykedeliske «Soul Wandering», med tekst av Bobby Gillespie, der både blåsere, tettsittende trommer, herlige koringer, orgel og el-gitarer, tilfører plata en god dose med både energi og litt ekstra trøkk. «66» avsluttes med «Burn Out» som, mye takket være den snasne saksofonen, hadde passer inn som soundtrack i en hvilken som helst James Bond-film. En låt som, om man er i det hjørnet, også kan sende tankene til Pink Floyd.  

Med «66» forsetter Paul Weller å lage musikk der han både utforsker og smelter sammen forskjellige sjangre på beste vis. Legger man til at Weller leverer til toppkarakter vokalmessig, både som rocker, soulmate og Modfather, er det lett å konkludere med at fyren ikke er i stand til å lage dårlige plater.  

Ps! Det stilige platecoveret er laget den svært anerkjente kunstneren Sir Peter Blake, mannen som også lagde coveret på Weller-klassikeren «Stanley Road» fra 1995. 

Foto: Universal Music/Promo

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654