Søndag og litt lei. Høstvær. Hadde tenkt å skrive en anmeldelse, men mangler gnist og overskudd, så det får bli i morgen. Og mens dere venter, kan dere lese om det Popklikk mener er tre av høstens beste norske album, tre utgivelser som med stor sannsynlighet dukker opp når Popklikk skal kåre årets beste musikk.
The Other End: «Core Values»
«Core Values» er sjangeroverskridende i den forstand at det beveger seg i krysningen mellom indie, americana, folk og rock. Plata åpner riktig så sart og melodiøst, nærmest som en låt av Enya, med vakre «Magpies», men det blir det straks mer umiskjennelig The Other End med «I Won’t Go Back», før det fortsetter med den fantastiske 12-string-låten «Television Love» som ender i ren piano-powerpop. «Learning Patience» har et herlig psykedelisk gitar-lick, og et flott tradisjonelt folk-refreng.
«Upward Dog» byr på mer fin psykedelia, men den ubestridte favoritten denne gangen er likevel latterlig fengende «Peeking Over The Top», behendig plassert midt på plata. Klassisk power-åpning på trommer og gitar a la Stones før pumpebassen tar tak. Refrenget er rett og slett en drøm, som ender i munnspillet til Dylan. Og når Knoph-Solholm går opp på tonen på siste del av c-partiet og tar den helt ut, da… Ja, da er det bare å kaste inn håndkleet, for dette er årets låt.
Avslutningsvis får vi «The Records» og «The Circus is Hiring», begge aldeles glimrende. The Other End spiller i en egen liga her til lands, mens de strekker seg mot stjernene over there. (Jon Erik Eriksen)
I Was A King: «Until the End»
«Until the End» er en samling historier om livet, fortellinger om søvnløse netter og lengsel, kjærlighet og paranoia, alt pakket inn i herlige power-akkorder og detaljrike arrangement. I Was A King er et band som viderefører arven etter The Byrds, Big Star, Teenage Fanclub og My Bloody Valentine, samtidig som de heldigvis fortsetter å følge sine egne regler.
Arbeidet med den nye plata brakte I Was A King til West Kirby, en kystby utenfor Liverpool, for å jobbe med produsent og artist Bill Ryder-Jones i hans Yawn Studios. Resultatet er blitt et særdeles fyldig og vellydende album, rikt på stemningsfulle elementer.
Aller best er den Sparklehorse-aktige «Snow On The Transmission», den refrengsterke «Dust Bunnies» og den utrolig flotte singelen «November». «Falling» er som en velkommen oase midt på plata, hvor Frøkedals luftige stemme kommer til sin rett. I tillegg byr albumet på rikelig med støy for de som foretrekker den siden av bandet. Siste låt ut er, passende nok, tittellåten «Until The End», som kommer med fele og skingrende gitarer, og med den feies all tvil til side. (JEE)
Kristi Brud: «Et fall»
Låtene på «Et fall» er mørkere enn noen gang. Britisk post punk/new wave/shoe gaze er den dårlig skjulte inspirasjonskilden. Bandet lar da også Cure-gitarene ljome på flere av sporene, ikke minst på den fortreffelige førstelåten «Nærmere og fjernere».
Aller best er bandet når de trør til med midt-tempo poplåter slik de gjør i første del av denne skiva. Tittellåten «Et fall» er jo strålende shoegaze-pop. Blant mye annet snadder, byr plata på følgende favoritter: «Nærmere og fjernere», nevnte «Et fall», støypop-låten «Blindveier», den litt Seigmen-aktige, men veldig sterke «Tenk om de venter på oss» og «Dommens dag».
Kristi Brud har rykte på seg for å være et godt live-band. Selv fikk jeg gleden av å se bandet under Festspillene i Nord-Norge i sommer og ble overrasket over hvor bra låter som «Kom an» fra forrige skive var live, samt flere av de gode låtene på den nye skiva.
«Et fall» viser en enda tydeligere retning hos bandet, en stø kurs mot post-punkens mørkeste ytterpunkter, men Kristi Brud er langt fra så kontroversielle som bandnavnet antyder, til tider mistenker jeg de for å være humoristiske. (JEE)
Foto: Promo
