Søndag og litt lei. Høstvær. Hadde tenkt å skrive en anmeldelse av den nye, glimrende skiva til The Mountain Ghost i dag, men mangler gnist og overskudd, så det får bli i morgen. Og mens dere venter på den, kan dere lese om det jeg mener er tre av høstens beste utenlandske album, tre utgivelser som med stor sannsynlighet dukker opp når Popklikk skal kåre årets beste musikk.
Plateanmeldelse: Jeff Tweedy – «Twilight Override»
Å gud, som jeg elsker å bli dratt inn i Jeff Tweedys musikalske univers. Mannen som bare gir og gir og gir. Det er liksom ikke måte på. På «Twilight Override» fortsetter han å øse på med klassisk Tweedy-musikk i mange former og farger. Kantede, myke, utfordrende, melodiøse, bråkete låter om hverandre. Låter fylt med både lys, mørke, håp, savn, nostalgi, framtidstro og realisme. Hele tiden med Tweedy og gjengen til stede på lekende og kreativt vis. Du verden så gøy de må ha hatt det!
30 låter er egentlig altfor mye å slippe løs samtidig. Men etter å ha hørt «Twilight Override» tre ganger bare kribler jeg etter å fortsette og dykke etter flere musikalske blinkskudd som enten skjuler seg i detaljene eller trenger litt mer tid før de åpenbarer seg. «Twilight Override» er rett og slett en musikalsk skattkiste som aldri kommer til å gå ut på dato. At Tweedy har klart kunststykket å lage en plate bestående av 30 låter som stort sett alle står godt på egne ben, hadde jeg ikke trodd var mulig. Men det umulige er tydeligvis mulig for Jeff Tweedy.
De som har fulgt Tweedys karriere, vil kjenne seg godt igjen i hans musikalske univers, for på «Twilight Override» vandrer Tweedy stort sett rundt i det musikalske landskapet han er kjent for både som soloartist og frontfigur i Wilco. Forskjellen er at Tweedy har erstattet Wilco-gjengen med James Elkington, Sima Cunningham, Macie Stewart, Liam Kazar og sine to sønner, Sammy og Spencer. Noe som fungerer så godt som optimalt, selv om jeg er overbevist om at Wilco-gjengen også hadde løst det på glimrende vis.
Plateanmeldelse: Snocaps – «Snocaps»
På selveste halloween dukket årets beste godteri opp på en strømmetjeneste nær oss alle i form av musikalske punchknapper. Helt ut av det blå slapp nemlig tvillingsøstrene Allison og Katie Crutchfield albumet «Snocaps», som også er navnet på det nye bandet deres. Et album bestående av tretten låter du ikke vil gå glipp av om du digger musikalsk snop.
Brorparten av låtene er korte, energiske og svært iørefallende, og omgitt av et lett slentrende lydbilde der søstrenes stemmer virkelig kommer til sin rett. Når de ikke synger sine egne låter, bidrar de med herlige koringer. MJ Lendermans diverse gitarer ligger hele tiden på lur, og er en sterk bidragsyter til at plata tidvis oppleves som både litt skeiv og skranglete. To av platas roligste låter, «Hide» og «I Don’t Want To», tilfører plata både balanse og sårbarhet.
Om mine ører får vilja si, er det ingen tvil om at Allison og Katie Crutchfield, har laget et usedvanlig sterkt album som kommer til å stå seg så godt at jeg allerede nå ønsker meg mer. Noe som kanskje kan bli vanskelig med tanke på Katies suksess med Waxahatchee.
Å plukke ut favorittlåter er vanskelig, men om jeg skulle plukke ut tre fra hver av søstrene går jeg her og nå for Allisons «Heathcliff», «Brand New City», «Avalanche» og Katies «Wasteland», «Cherry Hard Candy» og «Angel Wings». Seks låter som viser at søstrene evner å lage låter som både fenger, skrangler og beholder roen.
Ryan Davis & The Roadhouse Band – «New Threats From the Soul»
«New Threats From the Soul» består av sju smått geniale og gnistrende gode låter, de aller fleste på godt over sju minutter. Tittellåta og «Mutilation Spring», klokker inn på henholdvis ni minutter og tjuesju sekunder og elleve minutter og førtini sekunder.
En av platas store styrker er at låtene inneholder så mange musikalske krumspring, temposkifter og avstikkere, at man ofte føler at man har hørt opptil flere låter innenfor rammene av en. For Ryan Davis’ (født i Kentucky) musikk er så dynamisk og leken at låtene sklir over i hverandre på en slik måte at «New Threats From the Soul» etter hvert oppleves som en enhetlig komposisjon, snarere enn sju enkeltstående deler.
Første gang jeg hørte plata gikk tankene umiddelbart til artister som Van Morrison, The Band, Lambchop og Purple Mountains. Men fordi produksjonene er så til de grader gjennomarbeidet og lydbildet fylt med et lite hav med instrumenter og stemmer, fremstår musikken (og vokalen) til Ryan Davis som noe helt for seg selv. At Davis har hørt mye på countrymusikk, soul og rock, er det ingen tvil om, men samtidig oppleves musikken hans så vital, oppfinnsom og egenrådig at det føles fullstendig irrelevant å båssette den. Å trekke fram enkeltlåter føles også helt unødvendig med tanke på det jeg har skrevet ovenfor.
Om du setter pris på gode melodier, musikalsk lekenhet, smarte og snodige tekster med litterære ambisjoner og et lydbilde fylt med med strykere, blåsere, steelgitarer, clavinett, orgel, piano, fløyter, banjoer, synth og nydelige vokale innslag fra Will Oldham, Myriam Gendron og Catherine Irwin, vil det være svært uklokt ikke å kaste seg over «New Threats From the Soul» umiddelbart! For du vil vel nødig risikere å gå på årets musikalske smell?
Foto: Promo
