Popklikk kliner til og anmelder tre plater vi liker svært godt, og som vi har hørt veldig mye på i løpet av de siste ukene.
Paul Weller: «A Kind Revolution»
Det er noe vilt befriende i måten Weller blander sjangre på. Elementer av rock, soul, blues, glam, jazz, pop, elektronika og synth renner gjennom platas samtlige spor. En musikalsk elv der tempo-og taktskifter dukker opp når man minst venter det. Noen strykere her, tre blåsere der, litt synth her og ganske mye hammond-orgel der. For ikke å snakke om alle de bitende gitarriffene som fyller plata med en hjertelig aggresivitet.
At Weller stemme er fylt med så mye kraft, autoritet og soul at han trolig aldri har sunget bedre, er med på å opphøye lytteopplevelsen til noe helt utenom det vanlige.
”A Kind Revolution” er en energisk, vital og tidvis optimistisk plate, som foruten å utforske og bygge bro mellom mange musikalske stilarter, søker etter lyspunkt og velvilje i en verden der motsetningene blir stadig flere og større (EAA).
GospelbeacH: «Another Summer of Love»
Gud bedre, for ei plate! Den sitter, utrolig nok, som en kule før du har hørt den. «Another Summer of Love» er et album som er skreddersydd for Popklikk-redaksjonen. Måten Brent Rademaker fletter sammen det beste av vestkystpop, Tom Petty, The Byrds, The Beach Boys og en haug andre eminente artister til en krans bestående av sublim rockmusikk, er så helmaks at selv Egon Olsen må stumpe sigaren.
Noe som fikk Tom Skjeklesæther til å skrive følgende om platas åpningsspor: «Det starter med «In the Desert» som melder seg på i kampen om å være den beste california-rock-låten ever. Fra himmelsk velklingede gitarer til vokalharmonier fra hylla over den øverste, med en myk og solid groove og en melodi som haker av på alt som Byrds, America, Fleetwood Mac og Beach Boys noensinne har hatt på notearket. «In the Desert» er fylt av helium, men har også en tung kjøl. Det er mange som babler om perfekte sommerlåter, denne holder lenge for meg.» (EAA)
Dan Auerbach: «Waiting On a Song»
Tiottellåta,«Waiting on a Song», er kammerpop, og soulpop av ypperste merke, her møtes en bassgang fra øverste hylle, handclaps og et refreng som får ørene til å spisse seg med en gang.
Men det stopper ikke der; Malibu Man», «Livin in Sin», «Shine on me» og «King of a One Horse Town» utgjør en førsteside som du kan sammenligne med Papa John Phillips rock-snobb solodebut (John, The Wolfking of L.A) fra 1970.
Selvfølgelig suser referansene på kryss og tvers, Fleetwood Mac fra storhetstida på syttitallet, gamle Donovan-plater og tydelige trekk fra det produsent Jonathan Wilson har drevet med på sine egne plater de siste fem årene (TS).
