Truffet en magisk musikals åre

Plateanmeldese: Aslag Haugen & Martin Hagfors – «London Dry» (album, 2024)

Jøje meg, samarbeidet mellom Aslag Haugen og Martin Hagfors er så vellykket at jeg nesten må klype meg i armen. Men bare nesten, for de fire singlene som ble gitt ut i forkant av albumet, avslørte med all tydelighet at de to herrene hadde truffet en magisk musikalsk åre da de jobbet med «London Dry», et arbeid som har pågått over flere år. 

Det har seg nemlig slik at Hagfors og Haugen knyttet musikalske bånd for en liten evighet siden, nærmere bestemt i 1997 med bandet The Respatexans. Etter det har de delt studiolokaler i flere år og latt seg inspirere av hverandres musikalske krumspring. Haugen som sanger, gitarist og låtskriver i Hellbillies, Hagfors som soloartist, medlem av band som Home Groan, trioen HGH (der Haugen var med på den første skiva), og som medhjelper og låtskriver for en rekke norske artister. 

Vi snakker med andre om to durkdrevne låtskrivere og artister som definitivt rettferdiggjør uttrykket «sammen er vi dynamitt» når de nå igjen har valgt å utveksle musikalske ideer. Det første som slår meg, er hvor godt stemmene deres står til hverandre. To stemmer som i utgangspunktet er ganske ulike, men som utfyller hverandre på glimrende vis (både sammen og hver for seg). Men som om det ikke skulle være nok i seg selv (noe det jo er), har de hentet inn hjelp fra to av Norges dyktigste vokalister; Susanne Sundfør og Ingebjørg Bratland. Og vips så er «London Dry» fylt med så mange fantastiske vokalinnslag at man burde innføre en ny sjanger i Spellemannprisen.  

«London Dry» er pakket inn i et nydelig og moderne lydbilde, fylt med musikk med røtter fra den gylne musikk-epoken som vokste fram i Storbritannia og USA på 60- og 70-tallet. Ifølge mine ører dukker det rett som det er opp inspirasjon fra artister som Grateful Dead (1970/71), Neil Young, Big Star, Fairport Convention, Love, The Beatles og Allman Brothers Band, for å nevne noen. På knallsterke «The Table Takes All», går tankene til en deilig kombo av Big Star og tidlig R.E.M., men det er sikkert bare meg. De følelsesladede, ettertenksomme og tidvis vittige tekstene er svært gode. Om man digger Grateful Dead er teksten på «Dead Song» til å daue av. Herlig! 

Resultatet er et gnistrende godt album der country, britisk folk, lett psykedelisk rock og pop, manes fram av Haugen og Hagfors, med svært god hjelp av produsent Nicolai Hængsle. Et album bestående av 10 låter som alle leverer på et svært høyt nivå takket være to usedvanlig dyktige karer, som selv om de henter inspirasjon fra tidligere tider, har skapt et helt eget og svært iørefallende og inspirert musikalsk univers. 

Beste låter: Hele bønsjen!     

Ps! På LP-versjonen av «London Dry» velger de å gjøre det motsatte av Beyonce og byr på to ekstra låter som ikke blir å finne på strømmetjenester. Popklikks anmeldelse er ikke basert på LP-versjonen. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654