I vår spalte «Ukens låt» velger Popklikk seg ut en perle fra de siste 70 år med pophistorie. Formålet er å velge ut sanger litt utenom allfarvei slik at våre mange lesere kanskje kan oppdage noen nye favoritter. Nederst i saken finner du en spillelista der låtene blir lagt inn etterhvert som de dukker opp her.

Ukens låt #103: Richard & Linda Thompson – «When I Get To The Border» (1974)

Ingenting i livet er tilfeldig – men et antall muligheter. Det er som hver eneste dag å stå i et gatekryss og velge mellom små og store gater. Disse gatene byr på forskjellige smaker og erfaringer, men alle fører deg dit du skal. Før eller senere. Denne sangen handler om å komme fram til slutt. 

Jeg prøver å integrere hode og kropp; å få hodet nede i kroppen og ikke la det sveve alle andre steder. Det er kroppen som er farkosten for denne reisen. Reisen følger sin egen reiserute. Noen ganger hit og dit. Eller rundt omkring og tilbake igjen. 

Ofte følte jeg at jeg var på vei mot «noe» som jeg ikke fikk tak i – det smatt unna hver gang jeg nærmet meg – inn i en sidegate eller opp en trapp. Ja, omtrent som i den siste delen av  «When I Get To The Border» der den elektriske gitaren til Richard Thompson farer som en snurrebass over et sjakkbrett – i uventet samspill med trekkspill, mandolin, fløyter og krumhorn – et sjakkbrett som kanskje også er et kart. 

Dette er en av sangene jeg har spilt aller mest. Fra albumet som traff meg aller mest. Jeg spiller det ikke ofte lenger, med unntak av denne sangen. Her føles alt rett. Det tørre kompet. Thompsons stemme. Det eneste som kan trekke noe ned, er at låta kunne vært lenger. Mye lenger.