Verdens beste krølltopp forsetter å imponere

Plateanmeldelse: Ian Hunter – «Defiance Part 2 – Fiction» (album, 2024)

84 år ung forsetter Ian Hunter å pøse ut musikk som treffer sånne som meg midt i hjertet. «Defiance Part 2 – Fiction» er fortsettelsen på «Defiance Part 1», som ble sluppet på våren i fjor. Et energisk og friskt album som fikk svært gode skussmål her i Popklikk. Så gode at man fort kunne tenke at de beste låtene ble brukt opp på «Part 1». Men sånn er det ikke, for «Part 2» er minst like god som «Part 1», om ikke bedre. 

Alle låtene på de to platene ble skrevet mens korona-epedimien lukket oss inne, noe som resulterte i at Hunter skrev låter som han sendte rundt på verdensveven til en imponerende gjeng bekjente, som fikk ganske så frie tøyler når det gjaldt egne innspill. 

Som på «Defiance part 1» består «part 2» av en fin blanding av tøffe rockere og melodiøse og mer tilbakelente låter. Gjestelista er nesten utenomjordisk med bidrag fra blant andre Joe Elliott, Jeff Beck, Johnny Depp, gutta i Cheap Trick, Lucinda Williams, Brian May, Taylor Hawkins, Morgan Fisher, Billy Bob Thornton, Benmont Tench, Waddy Wachtel og Phil Collen. Albumet er produsert av Hunter sammen med Andy York og James Frazee, et samarbeid som fungerer aldeles utmerket både når det gjelder arrangementene og evnen til å sy sammen alle bidragene. 

Plata åpner med de to svært spreke og melodiøse rockere, «People» og «Fiction». To låter utstyrt med tekster der Hunter setter fingeren på ting han mener er galt med den verden vi lever i, det være seg media, politikere med mer. På førstnevnte bidrar Joe Elliott med høylytt koring, mens Morgan Fisher tar seg av tangentene. Og selvfølgelig svinger det som bare pokker. Strykerarrangementene på «Fiction», utført av David Mansfield, er et av platas høydepunkter, og tilfører låta både finesse og framdrift og energi.  

«The 3rd Rail» er en klassisk Hunter-ballade, der både Jeff Beck og Johnny Depp får leke seg med gitarene, før nok en rocker, «This Ain’t Rock And Roll», overtar. To meget gode låter, som føyer seg inn i rekken av fine Hunter-øyeblikk det har blitt mange av siden krølltoppen erobret verden sammen med sitt legendariske band, Mott The Hoople. 

At den poppete rockeren «Precious» ble plukker ut som singel, er lett å forstå, for dette er en låt som kun trenger nanosekunder før den fester seg, noe som blant annet skyldes herlig gitararbeid fra både Brian May og Joe Elliott. 

På de neste fem låtene, synker muligens kvaliteten noen milligram på enkelte av låtene (joda, det er mulig), men ikke mer enn at det er en sann fornøyelse å høre på alle sammen. «What Would I Do Whitout You» er en nydelig ballade der Ian Hunters og Lucinda Williams stemmer fungerer rørende godt sammen. Tangentspillet til Benmont Tench er selvfølgelig «topnotch». Når Hunter åpner med «allo’ allo’ allo’» på rockeren «Everybody Crazy But Me», er det klin umulig ikke å bli en smule sentimental, en låt der gitaren til Waddy Watchel får mye spillerom. 

Det hele avsluttes med den vakre pianoballaden «Hope», med en sjelfull og oppbyggende tekst fremført med stor innlevelse av sjefen sjøl. Koringene til Billy Bob Thornton og Lucinda Williams er utvilsomt med på løfte låta et par hakk. En meget verdig avslutning på nok en suveren plata fra en av vår tids dyktigste og kuleste artister, med eller uten solbriller, utstyrt med en stemme som kan flytte fjell. 

Ps! Hønnør til Johnny Depp som har laget det fine coveret. 

Foto: Sun Records

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645