Plateanmeldelse: Hurula – «EXISTENS» (album, 2025)
Hans Robert Hurula, opprinnelig fra Luleå, begynner etter hvert å bli en voksen mann (han fyller 45 i november), men oppleves nok av mange som en yngre artist. Tidligere har vi omtalt han som et ektefødt barn av den svenske postpønken, men Hurula er kanskje snarere en lillebror av Thåström. Dette gjelder også på den nye plata. Hurula er 100 prosent melodiøs, vaskeekte pop-rockenroll, ikke ulikt vår egen Erlend Ropstad.
Popklikk omtalte hans forrige album, «Ingen är kär i år och andra sånger» (2022) i positive ordelag, men opplevde skiva som litt vaklende: «Hurula er like utilgjort, ærlig, mollstemt og personlig som han har vært på tidligere utgivelser. Noe som både er platas styrke og svakhet. Dilemmaet som Hurula står overfor er å velge hvilket ben han skal stå på som voksenartist; Voksen opprører eller transformert rocker.»
Førsteinntrykket av dette sjette studioalbumet er at det er mer helthetlig og vellykket enn det foregående, med en tydelig retning og signatur. Hurula er fortsatt oppriktig engasjert, det være seg på vegne av egen eksistens, egen generasjon, miljøvern («EN DÖENDE PLANET») eller kjærligheten. Og godt er dét.
De første taktene på plata begynner som en hommage til Dylans «All Along The Watchtower» (i Hendrix’ versjon) i tittellåten, mens det tar av for alvor med den personlige andrelåten «BARNHEM, UNGDOMSHEM, VÅRDHEM». Kanonlåt.
Et annet av skivas høydepunkt er glimrende «ET ANNAT SPRÅK», en perfekt låt hvor tekst, melodi, komp og gitar smelter inn i hverandre og blir en opphøyd helhet. Handler det om samisk identitet eller bare endringer i måten å snakke på? Det er ikke godt å si. Hurula lar teksten være åpen for tolkning:
/ Jag vill att du vet vad jag tänker på / Vill inte att du gissar jag vill att du förstår / Jag hör hur du håller på / Som om för längesen / Med sånt jag slutat med / Vi kom från ett annat språk / Ingen snackar här ändå /
Mot slutten av skiva kommer godbitene som perler på en snor, men min personlige favoritt er likevel den fantastiske sistelåten «DRÖMKEMIKALIER». Når man får servert det sugende kompet, vreng på bassen og akkordene fra The Cures «Charlotte Sometimes», da er i hvert fall jeg solgt.
Den meritterte Niklas Berglöf har inntatt produsentstolen, og det samarbeidet virker å ha gjort susen for Hurula, som med dette leverer sin beste skive siden «Vapen till dom hopplösa» (2016).
Foto: Hurulas hjemmeside
